Wittfogel er best kjent for sitt verk Oriental Despotism: A comparative Study of Total Power (Orientalsk tyranni: en sammenlignende studie av fullstendig makt), som ble utgitt 1957. Han startet fra en marxistisk analyse i henhold til tankene til Max Weber om Kina og Indias «hydraulisk-byråkratiske funksjonærstat», det såkalte hydrauliske samfunn som hadde sin forutsetning i elver og kanalsystemenes administrative krav, og bygget på Karl Marx’ syn på den asiatiske metoden for (mat-)produksjon. Wittfogel kom opp med en analyse av vanningsanleggenes rolle i oldtidens riker i Asia (Kina, India, Sumer og Egypt, sistnevnte lå riktignok hovedsakelig i Afrika), de byråkratiske strukturer som var nødvendige for å opprettholde dem og den innvirkning disse hadde på samfunnet. I hans syn var mange samfunn i hovedsakelig i Asia avhengig av å bygge store irrigasjon- og vanningsanlegg og for å gjøre dette måtte staten organisere tvangsarbeid fra befolkningen. Det krevde et stort og komplekst byråkrati fylt med kompetente og skriftlærde ledere. Denne strukturen var også tilpasset for å knuse sivil ulydighet og enhver uro som truet statens totale makt. En slik stat ville uunngåelig bli meget despotisk, mektig, rikt og stabilt.
Etter at Wittfogel kom til USA begynte han å revurdere kommunismens vesen og ble etterhvert en sterk motstander av dens ideologi. Han kom til å mene at den sosialiserte økonomi i Sovjetunionen ville uunngåelig føre til et despotisk styre selv mer tyrannisk en de i «tradisjonelle Asia». Wittfogel kom til å betrakte Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina som de største trusler mot menneskehetens videre utvikling. Disse to statene var de eksempler han hadde i tankene da han skrev om «asiatisk tyranni». Han vitnet for en av Joseph McCartys antikommunistiske domstoler i 1951.
Referanser
^abAutorités BnF, BNF-ID 123121169, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
