Johnny Cash vokste opp under den amerikanske depresjonen på trettitallet, og fikk nærkontakt med jorden og naturen gjennom lange dager på bomullsmarkene og på gården. Han hadde et anstrengt forhold til sin strenge far, som til en viss grad kan ha klandret Johnny for at Johnnys bror og forbilde omkom i en ulykke på et sagbruk. Til gjengjeld hadde moren stor tro på Johnny, og var den første som oppdaget hans musikalitet, som hun kalte «gaven». Han lærte mye musikk gjennom salmer, og troen ble en viktig del av hele hans liv. Johnny begynte ikke å spille gitar før han var nærmere tyve år, stasjonert i militæret i Vest-Tyskland. Da han skulle ta sangtimer ble han sendt hjem etter tre øvelser med beskjed om å aldri la noen få forandre det spesielle uttrykket hans – en grov og ru baryton, upolert og firkantet, langt unna de glatte og velproduserte stemmene til mange av tidens populære musikere.
Cash begynte karrieren på det som skulle bli legendariske Sun Studios. Singelen «Folsom Prison Blues» ble berømt for linjene «I shot a man in Reno/Just to watch him die». I likhet med mange av sine samtidige artister hadde Johnny Cash et nært forhold til gospel, og sang religiøse sanger gjennom hele karrieren. Denne siden ble imidlertid tonet ned, fordi plateselskapet var redd for at det ville ha en negativ effekt på populariteten hans. Han insisterte likevel på å gi sin tiende tilbake til Gud, og derfor finner man minst én kristen sang på de fleste albumene hans.
Karrieren skjøt raskt fart, med et påfølgende hektisk turnéliv med blant annet Carl Perkins, Elvis Presley, Roy Orbison, Waylon Jennings og Jerry Lee Lewis. Cash ble snart avhengig av amfetamin, et vanlig rusmiddel blant artister som levde under stort press. På femtitallet hadde man enda ikke oversikt over stoffets langtidsvirkninger, og man fikk amfetamin på resept. Alkohol ble en like viktig ingrediens, noe som førte til en rekke ulykker og skandaler. Cash innså etter hvert at han var avhengig, og June Carter har en stor del av æren for at han greide å rehabiliteres før han gikk under, ettersom de fleste andre rundt ham var i ferd med, eller hadde gitt ham opp.
Allerede som gutt var Cash fascinert av The Carter Family, som han hørte på radio, og da spesielt June Carter, senere June Carter Cash. Hun ble med Cash på hans omreisende show og det utviklet seg en hemmelig kjærlighet – på den tiden var begge gift på hver sin kant, Johnny Cash med Vivian Liberto og June Carter med Carl Smith, men begge ble skilt. De to hadde stor innflytelse på hverandre, også musikalsk, ettersom også June var en meget god musiker og vokalist. Hun spilte harpe og skrev blant annet Johnnys kanskje største hit "Ring of Fire", sammen med Merle Kilgore. I 1968, etter mange år og gjentatte frierier sa June til slutt ja, på scenen, foran en fullsatt sal.
I 1970 fikk Johnny og June sin eneste sønn, John Carter Cash, og de brukte resten av livet på å spille musikk og underholde på turné.
I sin andre selvbiografi, Cash (1997), som på enkelte punkter motsier hans første, Man in Black (1975), sier han at det er vanskelig å huske hva som er sant og hva som er legende – for ham handler det om grader av ærlighet.
En av de siste låtene Johnny spilte inn var en versjon av Nine Inch Nails «Hurt», ett år før han sovnet stille inn i 2003.
Mannen i svart
Cash var kjent for sin sorte klesdrakt, og skrev en egen sang om den, «The Man In Black». Der sier han at han gikk i sort i solidaritet med de utslåtte i samfunnet.[trenger referanse]
Cash ble kjent som countryartist på femtitallet og hadde sin første storhetstid på sekstitallet. Året The Beatles turnerte i USA[når?] solgte Cash flere plater og trakk flere til konsertene.[trenger referanse]
Johnny Cash var blant annet kjent for sine konserter i amerikanske fengsler. Den mest berømte konserten holdt han i Folsom Prison i 1968, og innspillingen ble en av hans definitive bestselgere.
Han fikk sitt eget program hos tv-kanalen ABC som het The Johnny Cash Show. Det gikk mellom 1969 og 1971, og hadde gjester som Bob Dylan, Neil Young, Joni Mitchell, George Jones og The Monkees. Programmet var populært den første sesongen, på grunn av fengselsalbumene og Cashs suksess med singelen «A Boy Named Sue». Programmet inneholdt også en historiedel, Ride This Train, hvor Cash tok toget til historiske steder i USA og fortalte hva som hadde skjedd der. Programmet ble tatt av sendeplanen i 1971 på grunn av dalende seertall.
I 1983 skulle han bli rusmiddelavhengig igjen, denne gangen av smertestillende piller i kjølvannet av en operasjon. Da ble et opphold ved Betty Fords rehabiliteringsklinikk veien ut, og han holdt seg rusfri livet ut. Da han senere gjennomgikk en hjerteoperasjon brukte han ikke smertestillende i redsel for å bli hektet igjen.
Nytt comeback
Fra graven til Cash
I 1985 gjorde han seg bemerket med gruppa The Highwaymen bestående av Cash selv, Kris Kristofferson, Willie Nelson og Waylon Jennings. Da var Cashs egen karriere i enda en bølgedal. Han var uenig med plateselskapet, og de trodde heller ikke på ham som salgsvare, og ønsket ikke å fornye kontrakten hans. Rick Rubin lot Cash få bestemme helt selv hva han ville spille. Etter tre dager og flere hundre sanger spilt inn i Rubins stue, med bare Cash og en kassegitar, ble American Recordings gitt ut i 1994.
Cash gjorde en gjesteopptreden på U2s album Zooropa i 1993, der han sang «The Wanderer». Han hadde alltid sunget både egne og andres sanger, men i denne siste perioden var det en rekke coverlåter som etter fem tiår som aktiv artist kom til å introdusere ham for et annet og langt yngre publikum, deriblant Depeche Modes «Personal Jesus» og Trent Reznors (Nine Inch Nails) «Hurt». Videoen til «Hurt» ble nominert i syv kategorier i 2003MTV Video Music Awards. Da var Cash 70 år gammel.
De siste årene av sitt liv var Cash plaget av sykdom og komplikasjoner etter ulykker. Hans kone June døde 15. mai 2003, og Johnny Cash selv døde 12. september 2003. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Etter at han døde i 2003 kom Unearthed ut med fem CD-er med 64 tidligere ikke utgitte innspillinger.[16]
^Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 2492, WikidataQ99181182
^WANDRUP, FREDRIK (14. desember 2003). «Cash i en svart boks». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 10. mai 2020. «Johnny Cash toppet sitt livsverk de siste ti åra han levde med fire CD-er i serien «American Music». Men han hadde spilt inn minst dobbelt så mye. Nå kommer det ut; i en kullsvart, fem platers åpenbaring av en CD-boks. Et restlager av musikk som tenner stjerner i natta.»
Litteratur
Robert Hilburn Johnny Cash: livet (originaltittel: Johnny Cash : the life) Aschehoug 2014 ISBN 978-82-03-21940-5
