PROFILBARU.COM

Jacob Mangers
Født	18. mars 1889; Stolzembourg
Død	7. jan. 1972 (82 år); Luxembourg by
Beskjeftigelse	Katolsk prest (1920–), katolsk biskop (1932–)
Embete	Titulærbiskop (1964–); titulærbiskop (1932–); katolsk biskop i Oslo (1953–1964); apostolisk vikar (1932–) ;
Nasjonalitet	Luxembourg

Jacob Mangers, opprinnelig Jacques (født 18. mars 1889 i Stolzembourg - Stolzebuerg - i Storhertugdømmet Luxembourg, død 7. januar 1972 i byen Luxembourg) var katolsk overhyrde i Oslo som apostolisk vikar og som biskop fra 1932 til 1964.

Liv og virke

Bakgrunn

Mangers var sønn av gårdbruker Johan Mangers (1862–1944) og Anna Maria Schmit (1864–1948). Han hadde tre kusiner som ble ordenssøstre og som ved hans prestevielse virket i Marokko, Frankrike (Château-Salins), og Italia.^[3]

Han trådte inn hos maristene studerte han først ved kongregasjonens skole i Differt helt øst i provinsen Luxembourg i Belgia. Deretter studerte han filosofi ved universitetet Institut catholique i Paris og teologi ved Det pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas (Angelicum) i Roma. Der tok han i 1918 doktorgraden i filosofi og i 1920 doktorgraden i teologi.

Prest

Han ble presteviet i Roma 3. april 1920. Fra 1921 til 1925 underviste han som professor i dogmatikk ved maristenes utdannelssted for deres misjonærer, St. Olavkloster i Glanerbrug i Nederland, og der ble han lagt merke til av biskop Jan Olav Smit, som bad maristene om å fristille ham for virke i Norge.

I 1925 ble han sendt til Norge, hvor han først ble hjelpeprest i St. Paul menighet i Bergen. Foruten å lære seg norsk var en av oppgavene hans å forberede opprettelsen av menighet i Haugesund, og den 1. januar 1926 flyttet han dit. Han ble så den første sognepresten i St. Josef menighet i Haugesund.

I 1931 ble han flyttet over til stillingen som sogneprest i St. Svithun menighet i Stavanger.

Apostolisk vikar, biskop

Etter biskop Olav Offerdahls korte periode som apostolisk vikar i 1930 ble monsignore Henrik Irgens utnevnt til administrator. Utnevnelsen av Jacob Mangers til apostolisk vikar (og til titulærbiskop av Selja) den 12. juni 1932 kom som en overraskelse. Mangers reiste til Roma for å be pave Pius XI utnevne Irgens isteden, men oppnådde ikke dette.

Den 24. august samme år ble han bispeviet i katedralen i Luxembourg av den stedlige biskop Pierre Nommesch. De medkonsekrerende biskoper var to hjelpebiskoper fra de nærmeste bispedømmer til hans hjemland, hjelpebiskop Paul Justin Cawet for Namur i Belgia og hjelpebiskop Anton Mönch fra Trier i Tyskland.^[4] Det var også andre biskoper til stede: Biskop Charles-Joseph Nicolas av maristordenen som var biskop for Fijiøyene, mgr Martin Meulenberg (Island) og den 88 år gamle erkebiskop Johannes Olav Fallize (som tidligere hade vært overhyrde for den katolske kirke i Norge). Den fremtredende monsignore Jean Origer, abbed Dom Joseph Alardo og abbed Dom Èdouard de Coëtlosquet var også med.

Biskop Mangers regnet selv med å bli i sitt embete i ti år og tenkte seg å vike plassen for Irgens, som imidlertid døde 1938.

Biskop Mangers viste seg som en god administrator og fikk vikariatets økonomi på fote igjen. Minst like viktig var hans evne til å sette mot i menigheter, geistlighet og ordenssøstre, som den gang utgjorde en stor andel (på ett tidspunkt ca. 18 %) av katolikkene i landet. De hadde vært igjennom vanskelige år. Biskopen var omgjengelig og godt likt. Han ble kjent for de fleste katolikker i Sør-Norge og husket mange ved navn. Det ble opprettet to nye sogn i Mangers' embetstid, i Lillestrøm og på Hønefoss.

Under andre verdenskrig var Den katolske kirke i Norge i en særlig utsatt stilling ved okkupasjonen. De fleste prester og ordenssøstre var utenlandske statsborgere, og kunne utvises uten formaliteter. Mangers gjorde det klart at han tok avstand fra okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling (NS), demonstrativt i et hyrdebrev 16. april 1940, mer diplomatisk senere.

I midten av mai 1940 ble ikke mindre enn fem nederlandske samtidig arrestert, altså kort etter det tyske anbrep på Nederland, Belgia og Frankrike. Biskop Mangers' henvendelse til de hjelpsomme, men maktesløse norske politimyndigheter var uten resultat, og i svaret på den protest han nedla i Reichskommissariatet kom en pekepinn på den arrogante tone som skulle prege tyskernes forhold fremover. SS-offiseren dr. Staleker ville at biskopen gav skriftlig erklæring om at de nevnte prester «både privat og offentlig fremmer tyske interesser», før han ville slippe prestene fri. Biskopen avslo. Prestene ble imidlertid sluppet fri.

Biskopen sluttet seg til protesten mot NS' lov om ungdomstjeneste februar 1942, og november 1942 henstilte han til Innenriksdepartementet å frita katolikker av jødisk familie fra diskriminerende bestemmelser. Han lot være å underskrive Den midlertidige kirkeledelses protest mot jødeforfølgelsene i håp om å oppnå dette. Da det tidlig i 1943 ble klart at dette ikke førte fram, sluttet han seg til protesten.

I et hyrdebrev 1944 betegnet han nazistenes raselære som hedenskap.

Biskop Mangers ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1950. Han var også kommandør av den luxembourgske Eikekroneordenen.

I 1953 ble det apostoliske vikariatet oppgradert til bispedømme, og han ble dermed første katolske biskop av Oslo i moderne tid.

Den 13. desember 1964 fratrådte han etter å ha nådd vanlig pensjonsalder for katolske biskoper, 75 år. Han fikk da, som det var vanlig på den tid, tittel til et titularbispedømme, og det ble Afufenia.

Han flyttet til Zitha-klosteret i byen Luxembourg og døde der den 7. januar 1972. Han ble gravlagt i sine foreldres grav i Bissen.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Kardinal Scipione Rebiba
Kardinal Giulio Antonio Santori
Kardinal Girolamo Bernerio
Erkebiskop Galeazzo Sanvitale
Kardinal Ludovico Ludovisi
Kardinal Luigi Caetani
Kardinal Ulderico Carpegna
Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni
Pave Benedikt XIII
Pave Benedikt XIV
Pave Klemens XIII
Kardinal Marcantonio Colonna
Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil
Kardinal Giulio Maria della Somaglia
Kardinal Carlo Odescalchi
Kardinal Costantino Patrizi Naro
Kardinal Lucido Maria Parocchi
Pave Pius X
Pave Benedikt XV
Erkebiskop Sebastiano Nicotra
Biskop Pierre Nommesch
Biskop Jacob Mangers^[5]

Minner i hjembyen

Den 20. mars 1955 fikk kirken i Stolzebuerg til ære for Jacques Mangers en kirkeklokke dedisert til den hellige Jakob, med følgende påskrift:^[6]

IACOBI – APOSTOLI
PRAESIDIIS – FVGIAT – NOX
FIAT – VNVS – EPISCOPVS – AC – VNVM – OVILE

Et monument til biskopens ære er også blitt oppstilt i Stolzebuerg med de følgende ord:

A LA MEMOIRE DE
MONSEIGNEUR
DR JACQUES MANGERS
EVEQUE D'OSLO
NE A STOLZEMBOURG
*1899 †1972

Referanser

^ ^a ^b Store norske leksikon, oppført som Jacob Joseph Mangers, Store norske leksikon-ID Jacob_Joseph_Mangers^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Norsk biografisk leksikon, oppført som Jacob Josef Mangers, Norsk biografisk leksikon ID Jacob_Mangers, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Luxemburger Wort, 23. August 1932
^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmangers.html, lest 4. oktober 2020
^ http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bmangers.html, lest 4. oktober 2020
^ cf. Kugener, Léon, 1955. Renovierung der Kirche: Einweihung der Pfarrkirche von Stolzemburg am 12.9.1955: s. 36.
cf. s. 18 i Donckel, Emile, 1964. Sankt Jakobus der Ältere in Luxemburg. Kult und Brauchtum im Luxemburger Raum. Sonderdruck aus den Blättern der AGML. 28 S. Sankt-Paulus-Druckerei AG, Luxemburg.

Forgjenger Henrik Irgens	Apostolisk vikar av Oslo 1932–1953	Etterfølger Siste apostoliske vikar
Forgjenger Første biskop	Katolsk biskop av Oslo 1953–1964	Etterfølger John Willem Gran