I september 1932 ble han utnevnt til pavelig husprelat med Monsignore som tittel.
Etter en kort periode som vikariatssekretær ble han konstituert sogneprest i Fredrikstad og provikar, det vil si den apostoliske vikars stedfortreder. I november 1934 gikk han inn i sin siste stilling, som sogneprest for St. Olav menighet i Oslo. Dette var egentlig en stilling som fungerende sogneprest, men den ble raskt gjort permanent.