International Alliance of Women

International Alliance of Women Alliance Internationale des Femmes
Stiftet		1904
Hovedkontor		Genève
Ideologi		Liberal feminisme, Liberal internasjonalisme, likestilling, menneskerettigheter
Grunnlegger(e)		Carrie Chapman Catt
Nettsted		www.womenalliance.org

Den svenske liberale politikeren Hanna Rydh, tidligere medlem av Sveriges riksdag og leder i IAWs svenske medlemsorganisasjon Fredrika Bremer-förbundet, var president for IAW 1946–1952. IAW markerte seg i hennes presidenttid gjennom et bredt engasjement for internasjonalt samarbeid, på et liberalt internasjonalistisk grunnlag

International Alliance of Women (IAW)^[a] er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som arbeider for alle jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling over hele verden. Den var historisk den viktigste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett og er tradisjonelt den viktigste organisasjonen innen den «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen internasjonalt. IAW har over førti medlemsorganisasjoner, herunder Norsk Kvinnesaksforening.

Organisasjonen ble grunnlagt under navnet Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance eller IWSA) i 1904^[b] av stemmerettsforkjempere som Carrie Chapman Catt, Millicent Fawcett og Susan B. Anthony, og hadde først kvinners stemmerett som hovedsak. IWSAs første president, Carrie Chapman Catt, grunnla også League of Women Voters. IWSA sprang i stor grad ut av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA på 1800-tallet og hadde fra starten en reformistisk arbeidsform. IAW tok ved etableringen gull som farge, som hadde vært den amerikanske (liberale) kvinnesaksbevegelsens hovedfarge siden 1867 og som er kvinnesakens eldste symbol.^[1]

Idéhistorisk tilhører IAW den liberal-progressive grenen av den borgerlige kvinnesaksbevegelsen, med vekt på likestilling, menneskerettigheter og demokrati, og spesielt likestilt medborgerskap («equal citizenship»). IAWs prinsipper slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».^[2] IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon og i IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program».^[3] IAW har historisk vært preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene», samtidig som organisasjonen hevder å snakke for alle kvinner.^[3] I tråd med dette vektlegger organisasjonen tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner. IAW hadde fra 1926 tette bånd til Folkeforbundet og var den fjerde organisasjonen som i 1947 fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd.

IAW begynte under Hanna Rydhs presidentskap i etterkrigstiden å fokusere mer på kvinners stilling i utviklingsland, delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen i internasjonalt kvinnesaksarbeid,^[3] og hadde under den kalde krigen et provestlig ståsted.^[4] Idag arbeider IAW blant annet for ratifisering og implementering av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll. I tråd med sitt menneskerettsorienterte grunnsyn forstår IAW minoritetsvern som en integrert del av kvinnesaken, og IAW-president Marion Böker har uttalt at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse.^[5]

Historie

IAWs grunnlegger og første president Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA

Bakgrunn og stiftelse

Den borgerlige kvinne(saks)bevegelsen favnet fra 1800-tallet både mer konservative miljøer som gikk inn for større respekt for kvinner, men uten å gå inn for fulle statsborgerlige rettigheter, og mer liberale og progressive miljøer som var kjennetegnet av fokuset på kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, med særlig vekt på stemmerett, rett til utdanning og økonomisk likestilling. Ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skillet mer uttalt. International Council of Women (ICW) hadde vært den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen siden etableringen i 1888, men vegret seg for å støtte kvinners stemmerett.

Frustrasjonen over ICWs konservative linje førte til at den progressive fløyen innen den borgerlige kvinne(saks)bevegelsen tok initiativ til å etablere Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. Beslutningen om å etablere alliansen ble tatt i Washington D.C. i 1902.^[6] Alliansen ble formelt etablert i Berlin i 1904, under navnet Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance; IWSA), og ble den mest sentrale internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett, og den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen i den borgerlig-liberale tradisjonen.

Svenske stemmerettsforkjempere (med studentluer) foran IWSAs (nå IAWs) fane på stemmerettskonferansen i Stockholm i 1911. Gull og hvitt var den liberale eller borgerlige kvinnesaks- og stemmerettsbevegelsens farger, brukt av IWSA/IAW og dens medlemsorganisasjoner som Norsk Kvinnesaksforening.

Ved etableringen av IWSA i Berlin var Fredrikke Marie Qvam, nylig avgått leder for Norsk Kvinnesaksforening og leder i Landskvindestemmeretsforeningen, til stede. NKF telegraferte til Qvam at foreningen ønsket å tegne medlemskap, men det endte med at Qvam i stedet tegnet medlemskap for sin egen organisasjon, på det tidspunktet, Landskvindestemmeretsforeningen. Etter at kampen for stemmerett ble vunnet i Norge ble Landskvindestemmeretsforeningen i økende grad en papirorganisasjon styrt av Qvam og en liten krets rundt henne. I 1937 overtok NKF formelt Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap, og NKF har siden selv ansett seg som en av IAWs stiftere, og som forvalter av tradisjonen etter Landskvindestemmeretsforeningen – som selv var en organisasjon som sprang ut av og hadde nære bånd til NKF.

IWSA fra etableringen

Alliansen hadde en klarere progressiv og likestillingsorientert profil enn ICW, der kampen for stemmerett og politisk og juridisk likestilling stod sentralt. Alliansens første president var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA. Ved siden av Catt fikk visepresident Millicent Fawcett stor innflytelse på den politiske retningen alliansen tok.

Den moderate suffragisten og liberale politikeren Millicent Fawcett var en toneangivende skikkelse i IWSA (senere IAW), og visepresident og medlem av det første styret. Hun var pragmatisk suffragist som kjempet for stemmerett gjennom lovreformer, og tok skarp avstand fra suffragettene i hjemlandet, og sørget for at de ble nektet medlemskap i IWSA

Den norske venstrepolitikeren og leder i Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW og var styremedlem i flere perioder

Det ble senere holdt kongresser i bl.a. København (1906), Amsterdam (1908), London (1909) og Stockholm (1911). Ved organisasjonens kongresser var det gjennom det meste av 1900-tallet vanlig at vertslandets stats- eller regjeringssjef deltok. F.eks. deltok Indias statsminister Indira Gandhi ved kongressen i 1973.^[7] IWSA har utgitt tidsskriftene Jus Suffragii og International Women's News.

I stemmerettskampanjen tilhørte IWSA den liberale tradisjonen som arbeidet for lovreformer, gjennom kontakt med ledende politikere, påvirket av Millicent Fawcett. Den etablerte liberale kvinnestemmerettsbevegelsen ble omtalt som suffragister i engelskspråklige land. Alliansen tok avstand fra suffragettene, en militant fløy i den britiske stemmerettskampen som var svært uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen i Storbritannia, som mente de ødela for arbeidet for kvinners stemmerett gjennom sine metoder. Alliansens britiske medlemmer omtalte seg som «Law-Abiding Suffragists» for å markere distanse til suffragettene, og alliansens innflytelsesrike visepresident fra Storbritannia, den ledende britiske suffragistlederen Millicent Fawcett, sørget for at kongressen i 1906 avslo søknad om medlemskap fra den radikale suffragetteorganisasjonen Women's Social and Political Union.^[8] Alliansen etablerte seg dermed tydelig som en del av den borgerlig-liberale kvinnesaksbevegelsen, som vektla konstruktivt samarbeid med myndighetene om reformer. I 1926 endret organisasjonen navn til International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, og i 1946 ble navnet forkortet til bare International Alliance of Women.

I mellomkrigstiden var organisasjonen en av de tre store internasjonale «borgerlige» kvinne(saks)organisasjonene, ved siden av International Council of Women (ICW) og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF). Av disse var IWSA (IAW) mer progressiv og likestillingsorientert enn ICW, med likestilte politiske rettigheter som hovedsak. IWSA var samtidig relativt mer konservativ enn IKFF, med et klart liberalt tyngdepunkt. IAW var tradisjonelt dominert av velutdannede kvinner fra borgerskapet. Organisasjonens medlemmer var ofte tilknyttet liberale partier og bevegelser, men noen var også progressive konservative eller liberalkonservative. Organisasjonen ser tradisjonelt på kontakten med ledende politikere, regjeringer og siden også internasjonale organisasjoner som den mest effektive måten å arbeide for likestilling. IAW var dermed preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene». Samtidig gjorde IAW krav på å være den internasjonale organisasjonen som snakket for alle kvinner.^[3]

For IAW er det liberale demokratiet en selvsagt forutsetning for bevegelsens arbeid; «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program» het det i IAWs tidsskrift International Women's News i 1946.^[3] IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, spesielt i utviklingsland, under ledelse av den daværende presidenten, Hanna Rydh fra Sverige. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president Margery Corbett Ashby.^[3] Under den kalde krigen var IAW dermed klart provestlig.^[4]

Den norske Landskvindestemmeretsforeningen var blant organisasjonene som deltok i etableringen av IAW i 1904, og Norsk Kvinnesaksforening (NKF) arvet Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap i 1937. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Margunn Bjørnholt. Eva Kolstad var svært aktiv i IAW fra hun ble styremedlem i 1949 og frem til hun ble likestillingsombud i Norge i 1978, og som følge av engasjementet i IAW ble hun også valgt til FNs kvinnekommisjon (der hun ble nestleder) av statspartene etter å ha blitt nominert som felles kandidat av regjeringene i de nordiske landene.^[9]

Selv om alliansen oppstod som den liberale og progressive grenen av den borgerlige kvinnebevegelsen kan alliansens vekt på politisk og juridisk likestilling på et liberaldemokratisk grunnlag og informert av et menneskerettsperspektiv i moderne tid og i en feministisk kontekst forstås som et relativt konservativt ståsted sammenlignet med senere (radikale) kvinnebevegelser. Menneskerettsparadigmet som tidlig ble viktig for IAW ble også under den kalde krigen betraktet som ganske borgerlig, sett fra venstresidens ståsted. En studiebok utgitt av AKPs kvinneutvalg omtalte f.eks. IAWs norske medlem NKF som del av den borgerlige (og mer spesifikt borgerlig-liberale og borgerlig-progressive) feminismen og uttalte at «kvinnesaksbevegelsen har hele tida gått hånd i hånd med den borgerlig-liberale bevegelsen forøvrig og den har gjennomgått akkurat den samme utviklinga fra progressiv kamp til reaksjon».^[10] IAW har også i sine arbeidsmetoder og organisasjonskultur vært preget av en konservativ stil, og vekten på konstruktivt samarbeid med myndigheter og internasjonale organisasjoner. Sentralstyremedlem i IAWs norske medlem NKF Aud Trætteberg oppsummerte i 1980 NKFs profil på denne måten:

Det er kvinnesaksforeningen som representerer kontinuiteten i arbeidet for likestilling mellom kvinner og menn. Vi har vært med i snart hundre år, og sitter inne med en bredere erfaring enn de nye kvinneorganisasjonene. Vi arbeider mer i det stille. De store aksjoner er ikke vår hovedarbeidsform [...] vi tror på langsiktig påvirkning gjennom kanaler som skole, arbeids- og næringsliv [...] [vi] snakker [ikke] så mye [om] feminisme i [vår] forening. Vi synes det blir for mye dyrking av det kvinnelige, en slags forherligelse av det ene kjønnet som kan skape unødige motsetningsforhold til menn. Vi legger oss på en mer moderat linje, vi forsøker heller å skaffe oss reell innflytelse. [...] mange av våre medlemmer sitter i viktige stillinger hvor de kan gjøre en innsats for kvinnesaken [...] vi er partipolitisk uavhengige, og samler medlemmer fra Høyre til SV. Det ekstremt radikale eller konservative finner man ikke i kvinnesaksforeningen. Vi er enige i de fleste saker som angår kvinner, det generelt politiske lar vi ligge.

Aud Trætteberg^[11]

Politikk

Grunnsyn og prinsipper

IAW arbeider for et likestilt samfunn på grunnlag av menneskerettighetene. Prinsippene for IAW slår fast at alle uansett kjønn «er født frie og uavhengige» med «rett til individuelle rettigheter og frihet», at «kvinnesak er menneskerettigheter» og at «menneskerettigheter er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».^[2] IAW står i en liberaldemokratisk tradisjon; i IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program».^[3] IAW-president Marion Böker understreket i 2023 at det er viktig å forsvare demokratiske verdier.^[5]

Politisk likestilling

IAW ble grunnlagt for å kjempe for kvinners stemmerett, og politisk likestilling er fortsatt en av foreningens kjernesaker.

Jenters og kvinners utdanning

Jenters og kvinners utdanning var den første saken den liberale kvinnesaksbevegelsen arbeidet for på 1800-tallet, allerede før stemmerettssaken, og har alltid vært et viktig fokus for IAW og foreningens medlemsorganisasjoner. I tråd med IAWs økte vekt på utviklingsland fra midten av 1900-tallet har jenters og kvinners utdanning i utviklingsland blitt et stadig viktigere tema både for IAW-bevegelsen generelt og spesielt for den internasjonale paraplyorganisasjonen.

Juridisk og økonomisk likestilling

Juridisk og økonomisk kjønnslikestilling har vært kjerneområder for den liberale kvinnesaksbevegelsen siden 1800-tallet. I tråd med at IAW siden etterkrigstiden har fokusert mer på utviklingsland har IAW f.eks. arbeidet for å styrke kvinners rett til land og eiendom i utviklingsland.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er en annen kjernesak for IAW. Tradisjonelt viet ikke IAW dette temaet så stor oppmerksomhet, men det har blitt viktigere i løpet av etterkrigstiden og inn i det 21. århundre.

Vold mot kvinner

IAW støtter innsatsen mot vold mot jenter og kvinner, herunder konfliktrelatert vold og vold i nære relasjoner. IAW støtter videre innsatsen mot menneskehandel og strukturell ulikhet som tvinger kvinner ut i prostitusjon, men har vært tilbakeholden med å engasjere seg i den betente kriminaliseringsdebatten, et tema som er preget av stor uenighet mellom feminister og i (bl.a. kvinnerettslige) fagmiljøer.^[12] IAW står i en liberalfeministisk og menneskerettsorientert tradisjon og meningene spriker blant medlemsorganisasjonene. Noen av IAWs største og mest innflytelsesrike medlemsorganisasjoner som Deutscher Frauenring bruker f.eks. en terminologi med utgangspunkt i sexarbeideres menneskerettigheter,^[13] og er gjennom sin tyske paraplyorganisasjon Deutscher Frauenrat tilsluttet et initiativ som arbeider mot kriminalisering.^[14] Ikke alle IAWs medlemsorganisasjoner har tatt et ståsted i dette spørsmålet, og synspunktene har også endret seg betydelig over tid i tråd med samfunnsutviklingen og i lys av at mange av medlemsorganisasjonene er svært gamle og ble etablert i en tid preget av andre holdninger; historisk har flere av medlemsorganisasjonene vært for kriminalisering av alle sider av prostitusjon, også det å være prostituert, for siden å gå inn for full avkriminalisering. IAW har selv tradisjonelt ikke engasjert seg så mye i temaet, ettersom politiske og økonomiske rettigheter har stått mer i forgrunnen. IAW er sterkt FN-orientert og IAWs relativt nøytrale tilnærming til debatten idag er også i tråd med tilnærmingen fra en rekke FN-organer, herunder UN Women,^[15] og kan forstås som et «FN-orientert» perspektiv.

Kjønns- og seksualitetsmangfold

Kvenréttindafélag Íslands arbeider for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa

Kvenréttindafélag Íslands, IAWs islandske medlemsorganisasjon

IAWs prinsipper slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige».^[2] I tråd med dette uttalte IAW-president Marion Böker i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement» at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse, og hun advarte mot antidemokratiske krefter og krefter på ytre høyre som prøver å sette kvinners rettigheter opp mot minoriteters menneskerettigheter. Böker poengterte at det for kvinnesaksbevegelsen er avgjørende å distansere seg fra miljøer som sprer hat mot transpersoner og sa at transfiendtlige aktører som opptrer i feminismens navn ved nærmere ettersyn viste seg å være «høyrevridde og rasister».^[5]

Under kvinnekommisjonsmøtet i FN (CSW) i 2021 arrangerte IAW og IAWs islandske seksjon Kvenréttindafélag Íslands (KRFÍ) et forum der Böker fra IAW-styret diskuterte hvordan kvinnesaksbevegelsen kan styrke feministisk og skeiv solidaritet og motvirke «transfiendtlige stemmer [som] truer feministisk solidaritet», sammen med Mridul Wadhwa, en av lederne i krisesenterbevegelsen i Storbritannia.^[16] KRFÍ har uttalt at kvinnesaksbevegelsen arbeider for «kvinners rettigheter og likestilling av alle kjønn i alle deler av samfunnet» og «for alle kvinner – feminisme uten transkvinner er ikke feminisme (...) vi har en stor jobb foran oss for å skape en inkluderende, levende og mangfoldig feministisk bevegelse i Europa».^[17][18] IAWs danske medlemsorganisasjon, Dansk Kvindesamfund, har ​uttalt at foreningen tar homofobi og transfobi svært alvorlig og at «vi støtter op om alle initiativer der fremmer homo- og transkønnedes rettigheder (...) vi ser LGBTQA som nære allierede i kampen mod ulighed og vi kæmper sammen for et samfund, hvor køn og seksualitet ikke på nogen måde skal kunne begrænse et individ».^[19]

Deutscher Frauenring, en av IAWs største medlemsorganisasjoner, krever «styrking av forebyggende tiltak, økt bevissthet og kompetansehevende tiltak mot kjønnsspesifikk vold fra et interseksjonelt perspektiv, tilgang til krisesentre også for transkvinner, utbygging av transinkluderende trygge rom for sexarbeidere, obligatoriske kurs for politi, påtalemyndigheter og dommere om transfiendtlig vold, konsekvent håndhevelse av den alminnelige likestillingsloven, avskaffelse av diskriminerende og stigmatiserende lovgivning som transseksualitetsloven og en transinkluderende feminisme».^[13] Deutscher Frauenring engasjerer seg bredt for et inkluderende samfunn, og har understreket at høyreekstreme, konspirasjonsteoretiske miljøer truer demokratiet, jenter og kvinner i all sin mangfoldighet og marginaliserte grupper.^[20] Deutscher Frauenring har uttalt at inkluderende språk som også tar hensyn til ikke-binære er viktig for kvinnesaksbevegelsen.^[21] IAWs medlemsorganisasjoner har stilt seg positive til innføringen av et tredje kjønn i lovgivningen i de landene hvor dette har vært foreslått, og Kvenréttindafélag Íslands har f.eks. utgitt en rapport om likestilling av ikke-binære på Island.^[22]

Symboler

Gullfarget bånd brukt under Kvinnestemmerettsalliansens (IAWs) konferanse i Amsterdam i 1908. Gul/gull er den liberale kvinnesaksbevegelsens og kvinnestemmerettsbevegelsens tradisjonelle hovedfarge og kvinnesakens eldste symbol.

Alliansen tok ved etableringen gull som farge, etter forbilde av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA. Solsikken og fargen gull er kvinnesakens og kvinnestemmerettsbevegelsens eldste symboler, og ble brukt av amerikanske liberale kvinnesaksforkjempere fra 1867. Gjennom alliansens innflytelse ble gull og hvitt den etablerte, borgerlige kvinnestemmerettsbevegelsens fremste farger internasjonalt. Gull og hvitt ble også brukt av den norske kvinnesaksbevegelsen fra 1894, også etter amerikansk forbilde.

Farger var viktige i ikonografien i stemmerettsbevegelsen. Bruken av fargen gull begynte med Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthonys kampanje i Kansas i 1867 og stammet fra fargen til solsikken, Kansas' delstatssymbol. Suffragister brukte gullfargede pins og bånd, og gule roser, for å symbolisere sin sak. I 1876, under hundreårsjubileet for USAs uavhengighetserklæring, bar kvinner gule bånd og sang sangen 'The Yellow Ribbon'. I 1916 arrangerte suffragister 'Den gylne veien' på det demokratiske landsmøtet; for å komme til kongresshallen måtte delegatene passere en linje med kvinner som strakk seg flere kvartaler, kledd i hvitt med gylne bånd og gule paraplyer, og hundrevis av meter med gyllen girlander. Gull symboliserte også opplysning, det erklærte målet for USAs liberale (mainstream) stemmerettsbevegelse

Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary^[23]

Presidenter

1. Carrie Chapman Catt (USA) 1904–1923
2. Dame Margery Corbett Ashby (Storbritannia) 1923–1946
3. Hanna Rydh (Sverige) 1946–1952
4. Ester Graff (Danmark) 1952–1958
5. Ezlynn Deraniyagala (Sri Lanka) 1958–1964
6. Begum Anwar Ahmed (Pakistan) 1964–1970
7. Edith Anrep (Sverige) 1970–1973
8. Irène de Lipkowski (Frankrike) 1973–1979
9. Olive Bloomer (Storbritannia) 1979–1989
10. Alice Yotopoulos-Marangopoulos (Hellas) 1989–1996
11. Patricia Giles (Australia) 1996–2004
12. Rosy Weiss (Østerrike) 2004–2010
13. Lyda Verstegen (Nederland) 2010–2013
14. Joanna Manganara (Hellas) 2013–2020
15. Cheryl Hayles (Canada) 2020–2021
16. Marion Böker (Tyskland) 2021–2022
17. Alison Brown (USA) 2022–

Medlemsorganisasjoner

Fulle medlemmer Association des femmes de l’Europe Méridionale, All India Women's Conference, All Pakistan Women's Association, Association Suisse pour les Droits de la Femme, Bangladesh Mahila Samity, CILAF-LFDF, Coterie of Social Workers, Country Women’s Association of India, Dansk Kvindesamfund, Deutscher Frauenring, Deutscher Staatsbürgerinnen-Verband, Fédération des Femmes Burkinabe, Frauen Netzwerk für Frieden, Fredrika Bremer-förbundet, Hoda Chawari Association, Israel Federation of WIZO, Kvenréttindafélag Íslands, Nihon Fujin Yūkensha Dōmei (League of Women Voters of Japan), Ligue Hellénique pour le Droits des Femmes, Lithuanian Women’s Society, Lucy Stone League, Mauritius Alliance of Women, Nederlandse Vereniging voor Vrouwenbelangen, Norsk Kvinnesaksforening, Pancyprian Movement Equal Rights & Equal Responsibilities, Sri Lanka Women’s Conference, Union of Kuwaiti Women’s Associations, Unioni Naisasialiito Suomessa Ry, Women's Electoral Lobby, Zambia Alliance of Women,

Assosierte medlemmer Alliance of Women of Serbia, Action Sociale pour le Développement Intégral de la fille et de la femme congolaise, Association pour le Planning Familial et l’Epanouissement de la Femme, Autonomes FRAUENzentrum, Bali Women’s Union of Farming Groups, Croatian Alliance of Women IWAD, Egyptian Society for the Development of Local Communities, Fédération de Femmes pour la Paix et le Développement, Femmes rurales contre la violence et les maladies sexuellement transmissibles, Fund for Women in Asia, Josephine Butler Society, La Colombe (organization)|La Colombe, League of Women Voters of Victoria, Metro Manila Council of Women Balikatan, Mmabatho Foundation Women’s Development, ONG-SAPHTA, Platform of Women’s Empowerment and Rights, Promo Femmes/Développement Solidarité, Saroj Nalini Dutt Memorial Association, Slum Aid Project, Sri Lanka Women’s Association UK, Union of Australian Women (Victoria) Inc., Women’s Comfort Corner, Women’s Rights Movement of the Philippines,

Fotnoter

Type nummerering

1. fransk: Alliance Internationale des Femmes, AIF
2. I 1926 endret organisasjonen navn til International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, og i 1946 ble navnet forkortet til bare International Alliance of Women.

Referanser

1. «Our color». International Alliance of Women. Besøkt 11. mars 2023. «On its founding, the International Woman Suffrage Alliance adopted yellow as its color. The color yellow or gold (for many practical purposes, they are the same color) had long been used by American suffragists and yellow and white came to be the colors that symbolized the international women’s suffrage movement.» 
2. ^ «Principles and Constitution». International Alliance of Women. Besøkt 5. desember 2022. 
3. ^ Gerdov, Christian (2022). «The ‘World-Embracing’ Hanna Rydh: An International Feminist (c. 1945–1964)». NORA: Nordic Journal of Feminist and Gender Research. 30 (1): 7–19. doi:10.1080/08038740.2021.1987981. 
4. ^ Francisca de Haan, Rosa Manus (1881–1942), s. 17, Brill, 2016, ISBN 9789004333185
5. ^ «Trans Inclusion in the Women's Movement». The Frontline. ILGA-Europe. 31. mars 2023. 
6. Jill Liddington, The Long Road to Greenham, 1989, s. 37
7. Stavanger Aftenblad 1. desember 1973
8. Liddington, s. 63
9. Eva Kolstad
10. Reis kampen blant arbeiderkvinnene. Oktober. 1975. s. 78–79. ISBN 8270941115. 
11. Adresseavisen. 8. mars 1980. s. 13. 
12. Hellum, Anne; Sandvik, Kristin Bergtora; Skilbrei, May-Len (2022). «Kjønn, makt og rett: Samfunnsfaglige perspektiver på og i kvinneretten». I Ikdahl, Ingunn. Kjønn og rett: kvinne-, kjønns- og likestillingsperspektiver i jusstudiet. Cappelen Damm. s. 361–391. 
13. ^ «Transgender Day of Remembrance – Internationaler Gedenktag für die Opfer von transfeindlicher Gewalt» (PDF). Deutscher Frauenring. 20. november 2021. Arkivert fra originalen (PDF) 19. januar 2022. 
14. «Die Fachwelt warnt vor einem Sexkaufverbot». Deutscher Frauenrat. Besøkt 25. mars 2024. 
15. «UN Women Declares Its Neutrality in the Sex Trade Debate». Passblue. Besøkt 2. mars 2024. 
16. «Transfeminism and the Women's Movement». Kvenréttindafélag Íslands. 15. mars 2021. Besøkt 1. januar 2022. 
17. «Mission Statement». Kvenréttindafélag Íslands. Arkivert fra originalen 7. januar 2022. Besøkt 7. januar 2022. 
18. «IWRA works for the rights of all women». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 28. november 2021. 
19. «Køn, sex og seksualitet». Dansk Kvindesamfund. Arkivert fra originalen 5. januar 2022. Besøkt 5. januar 2022. 
20. «„Demokratie unter Druck – Stärkung der feministischen Perspektive für eine gerechte und inklusive Gesellschaft“» (PDF). Deutscher Frauenring. Besøkt 2. juni 2024. 
21. «Geschlechterinklusive Sprache». Deutscher Frauenring. Besøkt 5. april 2024. 
22. «Being non-binary in Iceland: How is gender equality for non-binary people?». Kvenréttindafélag Íslands. Besøkt 8. november 2022. 
23. Cheris Kramarae og Paula A. Treichler (red.), Amazons, Bluestockings and Crones: A Feminist Dictionary, Pandora Press, 1992

Eksterne lenker

• International Alliance of Women