Konvensjonens medlemsland: Medlemmer i grønt, land som har signert, men ikke ratifisert i gult, ikke-medlemmer i rødt. Taiwan, i blått, er ikke medlem, men følger likevel konvensjonen.
FNs kvinnekonvensjon, med den fulle tittelen Konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner (engelsk: Convention on the Elimination of All Forms of Discrimination Against Women), forkortet CEDAW, er en internasjonal konvensjon som ble vedtatt 18. desember1979 av FNs generalforsamling. Konvensjonen er beskrevet som en menneskerettighetskonvensjon for kvinner og trådte i kraft den 3. september1981.
FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen) håndhever, overvåker og tolker konvensjonen, og består av eksperter valgt av FNs medlemsland. Norden har som regel hatt én representant valgt som felleskandidat for de nordiske landene. Komiteen har i sin konvensjonstolkning lagt en interseksjonell forståelse av diskriminering til grunn, og CEDAW-ekspert Anne Hellum har uttalt at «komiteens forståelse av kvinnekjønn som en sammensatt og flerdimensjonal kategori innebærer at både lesbiske kvinner og transkvinner er omfattet av konvensjonsvernet».[1] CEDAW-komiteen må ikke forveksles med FNs kvinnekommisjon.
Konvensjonen er ratifisert av 188 medlemsland, senest av Palestina 2. april 2014.[2] Det eneste vestlige land som ikke har ratifisert den er USA. En rekke land har også ratifisert konvensjonen sammen med en rekke reservasjoner og erklæringer.
Konvensjonen ble ratifisert av Norge den 21. mai 1981, og er inkorporert i den norske lovgivningen som norsk lov. 10. juni 2005 ble konvensjonen inkorporert i likestillingsloven gjennom § 1b (i kraft 1. juli 2005 iflg. res. 10. juni 2005 nr. 527). Denne paragrafen ble opphevet den 19. juni 2009, og i stedet inkorporert i menneskerettsloven av 1999 som gjeldende norsk lov.
Konvensjonen
Kvinnekonvensjonen definerer diskriminering av kvinner som
enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svekke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner og uten hensyn til ekteskapelig status.
Stater som ratifiserer konvensjonen må bake inn likestilling i nasjonal lovgivning, oppheve alle diskriminerende bestemmelser i sine lover, og gjennomføre nye bestemmelser for å verne mot diskriminering av kvinner. Stater må også etablere domstoler og offentlige institusjoner for å garantere kvinner effektiv beskyttelse mot diskriminering. Kvinners menneskerettigheter skal vernes i privatsfæren og arbeidslivet. Staten plikter derfor også å iverksette tiltak for å fjerne alle former for kvinnediskriminering som utøves av enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter.
FNs kvinnediskrimineringskomité
FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW-komiteen), også kalt FNs kvinnekonvensjonskomité, overvåker konvensjonen. Komiteen består av 23 medlemmer fra FNs medlemsland, og de som sitter i komiteen er eksperter på området konvensjonen dekker. Landene som har ratifisert konvensjonen må rapportere til kommisjonen hvert fjerde år om status for arbeidet med å oppfylle konvensjonen. Komiteen møtes 3 ganger i året for å gå gjennom landrapporterne. De kommer med konkrete kommentarer og generelle anbefalinger og forslag til det enkelte land, men uttaler seg også generelt om hvordan de mener bestemmelsene i konvensjonen skal tolkes.
Tilleggsprotokollen
I 2000 ble Kvinnekonvensjonen supplert med en tilleggsprotokoll som gir individer og grupper av enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt av Kvinnekomiteen dersom deres rettigheter har blitt krenket. Tilleggsprotokollen gir også komiteen anledning til å starte undersøkelser på eget initiativ der det foreligger en mistanke om alvorlige eller systematiske brudd på kvinners rettigheter.
Det er frivillig for stater som har ratifisert kvinnekonvensjonen om de ønsker å signere tilleggsprotokollen. Av de 187 landene som har ratifisert kvinnekonvensjonen er det bare litt over halvparten (99 stk. per 1. juni 2012[3]) som har signert tilleggsprotokollen.
