Ida Brun ble fra sin tidlige ungdom kjent for sine evner til å opptre med sang og dans. Særlig hennes såkalte attityder (en disiplin innenfor ballettkunsten) ble beundret av datidens kunstnere som for eksempel Goethe, A.W. Schlegel, Madame de Staël og spesielt Bertel Thorvaldsen. Kunsten var en slags mime, utviklet av Lady Hamilton i Napoli i 1790-årene. Ida Brun videreutviklet attitydene til små balletter og opptrådte bl.a. med sterkt farvet ansiktssminke som indisk danserinne.
Thorvaldsen akkompagnerte henne ofte på gitar og ble svært inspirert av hennes attityder. En gang han møtte henne og hennes mor i Roma, ba han henne danse iført morens sjal.
19. mars1803 ble det avholdt fest for å feire avstøpningen av Thorvaldsens «Jason med det gyldne skind» i gips. Verket var blitt godt mottatt i det internasjonale kunstnerlivet i Roma og Thomas Hope hadde bestilt samme statue i marmor. Under festen danset Ida Brun og festet laurbærkrans rundt billedhoggeren.
Ida Brun opptrådte ikke for honorar eller lønn, ettersom hun kom fra en av de rikeste familier i Danmark. Det ble heller aldri solgt billetter til hennes eksklusive, private forestillinger. Ikke desto mindre ble hennes opptredener mere og mere et press og en byrde, og hun utviklet anoreksi.
Den opprinnelige Ida, som lignet sin særpregede mor, kan ses i Thorvaldsens byste.
I 1816 giftet hun seg med den østerrikske sendemannen i Danmark, grev Louis Philippe de Bombelles (1780–1843). Ekteskapet ble oppfattet av flere som en uforståelig flukt. Bombelles var forbausende lite imponert av sin kone og later til å ha hatt en utpreget humoristisk sans, som tiltalte Ida, som aldri mer behøvde å opptre. I sitt nye liv som madame Bombelles knyttet hun et varmt venninneforhold til keiser Napoleon Is enke Marie Louise av Østerrike.