Fra 1921 til 1932 var han medlem av den prøyssiske landdagen. Han var Preussens finansminister fra 18. februar1925 til 20. februar1932 (Preußenschlag). Sammen med statsminister Otto Braun og kirkeminister Carl Heinrich Becker deltok han i forhandlingene med Den hellige stol om Preussenkonkordatet i 1929. Etter avsettelsen av den prøyssiske regjeringen i 1932 forhandlet han på vegne av den avsatte regjeringen med riksregjeringen forgjeves om en gjenopprettelse av den forfatningsmessige orden. Fra 1930 til 1932 var han også medlem av den tyske Riksdagen.
Fra 1940 var han sjefsjurist og leder av avdeling 6 (senere også avdeling 5) i Haupttreuhandstelle Ost som var ansvarlig for plyndringen av det okkuperte Polens stats- og privatformue.
Etter andre verdenskrig hørte han til grunnleggerne av FDP i Westfalen og tok initiativ til opprettelsen av høyskolen for kirkemusikk i Herford. Han var medlem av Tysklands parlamentariske råd i 1948–1949. Han var tilhenger av en sentralistisk politikk, og preget i vesentlig grad den tyske finanslovgivningen i etterkrigstiden, bl.a. blir den uavhengige stillingen til Deutsche Bundesbank i stor grad tilskrevet ham. Höpker Aschoff var innvalgt i Forbundsdagen fra 1949 til 1951, da han ble utnevnt til president for Bundesverfassungsgericht. Denne stillingen innehadde han til sin død i 1954.
Höpker-Aschoff var æresborger av hjembyen Herford. 19. januar1954 ble han æret med en statsakt i den tyske Forbundsdagen.
.png)
