Brünings første regjeringsoppdrag (Brüning I) fra president Hindenburg var å danne regjering «uten støtte i noen koalisjon.»[1] Dette innebar at regjeringen i nødsfall kunne hente sin støtte fra Tysklands president, selv når den hadde et flertall mot seg i Riksdagen. I praksis fikk regjeringen bistand av rikspresidenten til gjennom nødsforordninger å oppløse riksdagen og innkalle til nyvalg. I den mellomliggende perioden styrte regjeringen praktisk talt ukontrollert gjennom nødsforordninger. Parlamentarismen var dermed i praksis opphevet, og det på en måte som ikke var forutsett i Weimarforfatningen.[1] Regjeringene Brüning I, II, Papen og Schleicher ble kalt «presidialregjeringer» eller «Hindenburg-regjeringer.»
Regjeringens politikk
Brüning lot seg ikke bruke som en marionett av presidenten og hans rådgivere, men styrte selvstendig og med støtte i parlamentet av SPD.[2] Det kom til konflikt da regjeringen ønsket å forby SS og SA, for å fjerne hovedårsaken til den politiske volden i samfunnet. Forbudet som var støttet av en rekke delstater, herunder Preussen og Bayern, og trådte i kraft 13. april 1932.
Kurt von Schleicher og Adolf Hitler inngikk 7. mai 1932 en avtale om at Schleicher skulle sørge for at Brüning II måtte gå.[2] Motytelsen var at NSDAP skulle tolerere den neste presidialregjering.[2] I mai 1932 fremmet Brüning forslag om å støtte godseierne øst for Elben, som Hindenburg tilhørte. I tillegg foreslo regjeringen å gjøre oppkjøp av gårder som var gått konkurs, og deretter skape arbeidsplasser for arbeidsledige. Denne agrarbolsjevisme slik det ble sagt, kunne Hindenburg og hans kamarilja ikke godkjenne. Hindenburg fratok Brüning retten til å utstede midlertidige forordninger, og regjeringen måtte derfor gå av. Det var etter Brünings eget utsagn –hundre meter før målet.[3]
Kort tid etter, i juni 1932, ble resultatet av Lausanne-konferansen i 1932 helt i samsvar med Brünings mål. Tysklands krigsgjeld ble strøket, og selv et symbolsk erstatninsbeløp slapp landet å betale.[2] Dette resultatet ble imidlertid oppnådd til kostnaden av en uthult parlamentarisme, under en tilspisset økonomisk krise og under forverringen av de sosiale kår til millioner av mennesker. Under disse forhold fikk de høyreekstreme fremgang, og NSDAP utviklet seg til et folkeparti.
Sammensetning
Heinrich Brünings andre regjering[4] 10. oktober 1931 til 30. mai 1932
^abReinhard Sturm. «Informationen zur politischen Bildung nr. 261/211: Bruch der großen Koalition». Bundeszentrale für politische bildung. «Die Regierung Brüning besaß keine Mehrheit. Wie der Kanzler trotzdem seine Politik durchzusetzen gedachte, teilte er dem Reichstag am 1. April 1930 in seiner Regierungserklä rung mit: Sein Kabinett – so laute Hindenburgs Auftrag – sei „an keine Koalition gebunden“ und werde „der letzte Versuch sein, die Lösung mit diesem Reichstage durchzuführen“.»
^Reinhard Sturm (2011). «Zerstörung der Demokratie 1930-1933». Bundeszentrale für politische Bildung. «Hindenburg entzog Brüning am 29. Mai das Recht auf Anwendung des Artikels 48 WV; daraufhin musste die Reichsregierung am nächsten Tag zurücktreten – nach Ansicht Brünings "hundert Meter vor dem Ziel", wie er schon am 11. Mai im Reichstag geäußert hatte.»
