| Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Gjeldende rett (ofte benevnt med det latinske uttrykket de lege lata) er betegnelsen på den rettslige situasjonen som kan utledes fra de foreliggende rettskildefaktorene. Hvordan man kommer frem til gjeldende rett vil variere alt ut fra hvilket rettssystem man befinner seg innenfor. Det er imidlertid et utgangspunkt ved nasjonal rettsanvendelse at loven er den mest tungtveiende rettskildefaktoren. Dersom man kan finne et noenlunde klart svar på et rettslig spørsmål i loven vil dette normalt være avgjørende. Ofte vil imidlertid dette ikke være tilfelle, og i slike tilfeller vil man måtte ta andre faktorer til hjelp. Rettspraksis vil kunne spille en avgjørende rolle, først og fremst der en høyesterett har tatt stilling til det aktuelle spørsmålet. Dommer fra lavere instanser vil også kunne få betydning, men i langt mindre grad. I norsk og nordisk rett har lovenes forarbeider dessuten blitt tillagt stor vekt i rettsanvendelsen. Dette står i motsetning til rettstradisjonen i de fleste andre europeiske land, der forarbeider ofte ikke er spesielt grundige og således ikke er ansett som særlig tunngtveiende. I tillegg til disse momentene vil såkalt reelle hensyn ofte komme inn, det vil si vurderinger av rimelighet og hensiktsmessighet ved de enkelte standpunktene som er aktuelle. Som regel vil slike vurderinger komme inn i samspill med de øvrige faktorene, som et støttemoment, men de vil i unntakstilfelle kunne få selvstendig avgjørende betydning der rettskildematerialet ellers er tynt. Også andre faktorer vil kunne komme inn, blant annet vil internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter samt EU/EØS-regler eller andre folkerettslige regler kunne få betydning. I alle tilfelle må det foretas en samlet vurdering, der rettskildefaktorene vektes mot hverandre.
Særlige regler om hvordan man kommer frem til gjeldende rett gjelder i folkeretten. Her må man i utgangspunktet bygge på mellomstatlige traktater, i tillegg til folkerettslig sedvanerett, det vil si praksis statene imellom. Der det foreligger autoritativ rettspraksis (for eksempel fra Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ)) vil også dette kunne få stor betydning.
Et motstykke til gjeldende rett (de lege lata) er de lege ferenda, hvordan retten burde være. Et annet motstykke er tidligere rett som ikke gjelder lenger fordi den er formelt opphevet eller opphørt på andre rettslig relevante måter.
Se også
Autoritetsdata
