En rettskildefaktor er en argumentkilde som brukes for å kunne løse rettslige problemstilling,som å finne fram til hva som er innholdet i en rettsregel, eller å løse en tvist mellom parter som er uenige. Rettskildeprinsippene angir hvordan rettskildefaktorene skal benyttes og vektlegges.
Etter at Torstein Eckhoff først innførte en slik kategorisering av rettskildefaktorene[1], er det i norsk rett vanlig å dele inn rettskildefaktorene i om lag syv grupper:
- Lovtekster fastsatt av Stortinget, eller i forskrifter gitt av et departement med hjemmel i lov.
- Lovforarbeider og etterfølgende uttalelser som har en viss autoritet.
- Rettspraksis, særlig fra Høyesterett.
- Andre myndigheters praksis (for eksempel ligningsmyndighetenes praksis).
- Privates praksis (for eksempel kontraktspraksis i entrepriseforhold mellom entreprenør og byggherre).
- Juridisk teori i bøker, artikler og lignende juridisk faglitteratur.
- Reelle hensyn (særlig om tolkningen fører til et godt resultat for parter, samfunnet, andre rettsregler og annet).
Listen kan ikke anses å være en uttømmende oversikt over relevante rettskilder, idet internasjonale rettskilder som folkerett og Europarett/EØS-rett er utelatt.
Reelle hensyn
Reelle hensyn er en særnordisk rettskildefaktor og omhandler hensynet til en rimelig rettsregel. Mens domstolene tidligere i større grad valgte å kamuflere bruken av det som i dag kalles reelle hensyn bak for eksempel utvidende eller innskrenkende tolkninger av andre rettskilder, såkalt fasadelegitimering, er det i dag alment akseptert å vektlegge disse hensynene for å oppnå et godt resultat. De reelle hensyn kan tillegges alt fra minimal til avgjørende vekt, avhengig av i hvilken retning og med hvilken vekt andre rettskildefaktorer trekker, og i hvor stor grad retten finner det nødvendig å oppnå det ønskede resultat.
Norges Høyesterett har i en rekke dommer lagt avgjørende vekt på de reelle hensyn, i enkelte tilfeller i direkte motstrid med lovens ordlyd, for å oppnå et resultat som ansås å måtte være bedre, sett i lys av tidens utvikling, enn det som ville være tilfelle hvis avgjørende vekt ble lagt på lovbestemmelser som tiden hadde løpt fra. Dette er en del av domstolenes rettsskapende virksomhet, og en slik rettsutvikling er i enkelte tilfeller blitt kodifisert av lovgiver i ettertid.
Referanser
Autoritetsdata
