Georg Leibbrandt

Georg Leibbrandt
Født		5. sep. 1899[1][2] Tsebrykove[2]
Død		16. juni 1982[1][2] (82 år) Bonn[3]
Beskjeftigelse		Militært personell, dommer, politiker
Embete		Judge of the People's Court
Søsken		Gottlieb Leibbrandt
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1933–)[2]
Nasjonalitet		Tyskland
Medlem av		Sturmabteilung Leipziger Wingolf Tübinger Wingolf
Georg Leibbrandt på Commons

Georg Leibbrandt (født 5. september 1899 i Hoffnungsfeld ved Odessa, død 16. juni 1982 i Bonn) var en tysk nazist, filosof, byråkrat og diplomat. Han ledet den politiske avdelingen i Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete («Departementet for besatte østområder») ofte forkortet til Ostministerium.

Bakgrunn

Leibbrandt var født av etnisk tyske foreldre i Hoffnungsfeld nær Odessa i Zebrikovo-distriktet i Ukraina. Under første verdenskrig meldte han seg som tolk for de tyske styrkene som sto i Ukraina på Østfronten, da han snakket både tysk, russisk, ukrainsk, fransk og engelsk.

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 flyktet han til Berlin og begynte å studere der. I 1918 studerte han teologi, filosofi og historie og fikk en doktorgrad i filosofi i 1927. I årene 1926, 1928 og 1929 reiste han mye rundt i Sovjetunionen for å studere den tyske befolkningen i svartehavsområdet («Volgatyskere») og samlet historisk dokumentasjon. Han publiserte senere en bok om dette i Tyskland. Han fikk senere et Rockefellerstipend og studerte i Paris og i USA i årene 1931-1933.

Nasjonalsosialist

Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, tok Leibbrandt i mot en invitasjon fra Alfred Rosenberg om å vende tilbake til Tyskland, og han gikk samme år inn i NSDAP. Han ble leder av Øst-seksjonen i den utenrikspolitiske avdelingen i NSDAP, og leder for antisovjetisk og antikommunistisk propaganda.

Etter at Operasjon Barbarossa ble igangsatt, ble Leibbrandt leder for Ostministrerium, som hadde det overordnede ansvaret for den sivile administrasjonen i de okkuperte områdene. Fra denne posisjonen deltok han på Wannseekonferansen sammen med Alfred Meyer.

Fra sommeren 1943, gikk han av ukjente grunner av fra Ostministerium og gikk inn i Kriegsmarine.

Etter krigen

Han ble holdt internert av britene etter krigen fram til 1949. I denne perioden ble han innkalt som vitne under ministerieprosessen.

I januar 1950 ble han formelt siktet av Landgericht Nürnberg-Fürth, men saken mot ham ble henlagt den 10. august samme år. Etter løslatelsen bosatte han seg i Weissach im Tal i Baden-Württemberg, hvor han bodde fram til sin død. Han oppholdt seg også i perioder i USA og fortsatte studiene rundt Volgatyskerne.

Referanser

1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
2. ^ Beamte nationalsozialistischer Reichsministerien, ns-reichsministerien.de^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}