Gaur (Bos gaurus), også kalt gaurkveg, indisk bison og seladang, er villkveg (Bos) og den fysisk største av alle artene i kvegfamilien (Bovidae).
Taksonomi
Gaur ble tidligere delt inn i to ville underarter, i hovedsak basert på morfologiske forskjeller. Dette var indisk gaur (B. g. gaurus) og sørasiatisk gaur (B. g. laosiensis).[2] Dette har nylig vist seg å være feil. En studie publisert i 2020 bekrefter nå tre ville underarter av gaur, samt at arten er den mest betydningsfulle progenitoren til det domestiserte kveget kalt gayal(B. frontalis),[3] noe man bare har antatt tidligere. De tre underartene er henholdsvis indisk gaur (B. g. gaurus), kambodsjansk gaur (B. g. readei), og malayisk gaur (B. g. hubbacki).[3] Tidligere fantes det også kanskje en underart på Sri Lanka, B. g. sinhaleyus, men den er utdødd og har aldri blitt verifisert med mitokondrielt genom.[4]
Beskrivelse
GaurokseGaurkveg
Gaurkveg hevdes å minne om vannbøffel foran og tamfe bak. Kveget er mørkebrunt til svart i fargen og har lange, hvite eller gulbrune «sokker» på ellers ganske korte ekstremiteter.[2] Arten utviser betydelig kjønnsdimorfisme, i det oksene blir betydelig større enn hunnene.[2] Dyrene har en kroppslengde på cirka 250–360 cm og en hale som måler cirka 70–100 cm.[2] Vekten ligger rundt 700–1 000 kg. Mankehøyden ligger omkring 170–220 cm.[2] Kuenes markehøyde er i gjennomsnitt omkring 20 cm mindre enn oksenes. Horna måler 32–85 cm. Indisk gaur har cirka 5 cm kortere horn enn de to andre underartene.[2]
Oksene blir mørkere enn kuene, nærmest svarte, mens kuene er mørk brune.[2] Oksene får også betydelig større horn, selv om begge kjønn bærer horn som er blekgrønne til gulaktig i fargen. Horna vokser ut fra siden av hodet og bøyer oppover. Spissene peker innover og bakover og blir svarte mot spissene. Likeledes har oksene en opphøyd kam mellom hornene, som sammen med en bøyelig ryggpukkel gir dyrene sitt karakteristisk utseende. Gaur har også en kjøttlapp foran som bidrar til å avgi varme.
Utbredelse
Gaurkveget finnes i spredte flokker i Bangladesh, Bhutan, India, Kambodsja, Kina, Laos, Malaysia, Myanmar, Nepal, Thailand og Vietnam. Tidligere har en underart, B. g. sinhaleyus, også vært å finne i Sri Lanka, men har dødd ut i historisk tid. Gauren anses for å være truet av Verdens naturvernunion. Dette skyldes dels at skogene som ofte den lever i, stadig reduseres. Men også jakt og konkurranse med tambuskap er årsaker til at arten er truet. I tillegg kan sykdommer fra tambudskap være en risiko. Den globale bestanden antas å være på mellom 13 og 30 tusen dyr[1].
Det finnes en underart av gaur (B. g. frontalis) som holdes som husdyr i deler av India, Kina og Myanmar.[3] Disse kalles for mythun, mithan eller gayal.[3] Denne domestiserte underarten regnes ikke som truet.
Atferd
Gaurkveg lever i små grupper på åtte til tolv individer, hvorav et i blant er en okse. Flokken beskytter mot rovdyr, særlig tiger. I paringstiden oppsøkes flokkene av andre okser som i blant vandrer fra flokk til flokk. Hver okse parer seg med flere kuer. Oksene avgjør hvem som er den dominerende ved å stå side om side og imponere hverandre ved blant annet å reise ryggpukkelen.
Føde
Gaurkveg lever først og fremst av ferskt gress, men eter også løv, frukt, greiner og bark, samt tørt gress og bambus.
Reproduksjon og levealder
Gaurkveg blir kjønnsmodent etter to til fire år. Paringstiden er om sommeren. Etter en drektighetstid på ni måneder føder kuen en kalv. Denne dier moren til den er syv til tolv måneder gammel. Unge, kjønnsmodne kuer holder seg til flokken, mens oksene forlater flokken når de er tre år gamle for å danne ungkarsgrupper.[5] I fangenskap blir gaur opptil 30 år gammel.
^abcdefgCastelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 312–317. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
^abcdKamalakkannan, R., Bhavana, K., Prabhu, V. R., Sureshgopi, D., Singha, H. S., & Nagarajan, M. (2020). The complete mitochondrial genome of Indian gaur, Bos gaurus and its phylogenetic implications. Scientific reports, 10(1), 1-11. DOI: https://doi.org/10.1038/s41598-020-68724-6
^Grubb, P. Order artiodactylain mammal species of the world: a taxonomic and geographic reference (eds. D.E. Wilson and D.M. Reeder) 637–722 (Johns Hopkins University Press, Baltimore, 2005).
.jpg)
