Robert William Gary Moore (1952–2011) var en nordirskgitarist, sanger og låtskriver. Han startet karrieren i grupper som Skid Row og Thin Lizzy før han etablerte en solid solokarriere.[12] Han ga ut 20 soloalbum. Moore er blant annet kjent for sin melankolske blues. På 1980-tallet la han seg nærmere hardrock i stil. Han hadde et bredt repertoar og samarbeidet blant andre med BB King og Bob Dylan.[13] Nettmagasinet Louder har Moore på 15. plass over tidenes beste gitarister.[14]
Røff oppvekst, røft uttrykk
Han vokste opp i Belfast hvor det var et beinhardt ungdomsmiljø.[trenger referanse] Moore fikk tidlig merke dette da han i ungdomsårene selv ble kuttet opp i ansiktet av en knust flaske i et gateslagsmål.[trenger referanse] Den talentfulle, unge gitaristen vokste opp i et land preget av borgerkrig, hvor soldater patruljere gatelangs og terrorhandlinger ble utført daglig. Han kanaliserte sin frustrasjon igjennom musikken, hvorpå han etter hvert skulle bli en av hardrockens mest kraftfulle bidragsytere på gitar.[trenger referanse] Det sies at hans første gitar hadde abnormt tykke strenger.[trenger referanse]
Unggutten lyttet likevel til blues, hvor bending av strenger var en del av stilarten. Moore var uvitende om at han hadde alt for tykke strenger på sin gitar, men strevde likevel med dette til han maktet å spille blues med dette umulige redskapet.[trenger referanse] Da kameratene kom over for å prøve gitaren hans, klarte de knapt å trykke ned strengene, mens Moore på deres gitarer derimot kunne «bende» strengene dobbelt så langt som normalt! Dette skulle bli en del av hans fremtidige uttrykk og varemerke.[trenger referanse]
Moore gikk på skole sammen med Phil Lynott og trommeslager Brian Downey.[13]
Moore flyttet til Dublin i 1970 og startet det Cream-inspirerte bandet Skid Row, hvorpå han traff en annen talentfull, ung musiker ved navn Phil Lynott. Lynott fungerte en periode som bandets vokalist og bassist. Skid Row sikret seg platekontrakt med CBS i 1970, da var Lynott allerede godt i gang med å danne sitt eget band Thin Lizzy (etablert 1969). Kameratene flyttet etter hvert til London. Skid Row ga totalt ut tre LP-er og deltok blant annet som supportband for the Allman Brothers på deres USA-turné. Han forlot etter hvert gruppa for å satse på en solokarriere, men ble raskt rekruttert til Thin Lizzy i 1974 som ny gitarist etter Eric Bell. Han ble den første gangen værende 3 måneder i Thin Lizzy og bidro med en klassisk gitarsolo på balladen «Still in Love With You» på albumet Night Life. Moore medvirket med sitt gitarspill til å gi bandet en hardere og mer energisk stil. Moore medvirket på turne i USA i 1977 (som erstatning for Brian Robertson) og deretter på albumet Black Rose i 1979 (bandets største suksess). Relasjonen mellom Moore og Lynott var legendarisk ustabil. Lynott medvirket i 1979 til Moores bestselgende single «Parisienne Walkways». Moore sluttet i Thin Lizzy etter en turn i USA i 1979.[13][12] Moore ble ikke fast medlem av Thin Lizzy lenge, men vendte stadig tilbake for å hjelpe gruppa, som hadde stort forbruk av gitarister. Moore var på denne måten sentral i Thin Lizzy gjennom hele 1970-tallet, men grunnet sterk personlighet og trang til å følge egne idéer, valgte han til slutt å fremstå som soloartisten Gary Moore. Noe av hans beste arbeid med Thin Lizzy er fint dokumentert på plata Black Rose: A Rock Legend fra 1979, hvor Gary Moores særpreg er tydelig mht både gitarspill og som låtskriver.[trenger referanse]
Viktig gitarist
Gary Moore blir regnet som en av rockens mest innflytelsesrike gitarister gjennom tidene.[trenger referanse] Han var en av de første gitarister innen rock som innførte både klassiske – og jazzrelaterte elementer til stilarten. Med sin teknisk-aggressive og emosjonelt-ekspressive gitarstil, har han vært inspirator for flere generasjoner av gitarister som har kommet etter ham, bl.a. Vivian Campbell (Dio,Def Leppard), John Sykes (Blue Murder,Thin Lizzy), Doug Aldrich (Whitesnake) og John Norum (Europe).[trenger referanse] En av Moores nærmeste samarbeidspartnere har vært Thin Lizzy-frontmann, Phil Lynott (1949–1986). Disse to skrev bl.a «Parisienne Walkways» og «Out in the Fields» sammen, og Lynott bidro med både sang og bass på begge originalinnspillingene.[12] Moore dediserte albumet Wild Frontier (1987) til Lynott.
Bredt spekter
Tidlig i sin profesjonelle karriere spilte Moore en unik hybrid av jazz-folk-country-rock med Skid Row og deretter jazz-rock fusjon med Colosseum II i samme stil som Jeff Beck, men etterhvert skiftet han genre til hardrock. Moores musikk på 1980-tallet kan betegnes som hardrock, med hits som balladen «Empty Rooms» og den keltisk inspirerte «Over the Hills and Far Away». Fra 1990 gikk han tilbake til sine bluesrøtter og hadde stor suksess med blant annet Still Got the Blues med bidrag fra George Harrison, Albert Collins og Albert King.[12]. Utover 2000-tallet blandet Moore også sammen alle uttrykkene fra sin karriere.
