Modellen blir brukt av mange ledende gitarister og er å høre på en rekke innspillinger. Det er laget utallige versjoner av Stratocaster; Fender markedsførte per 2011 59 versjoner,[1] men også Gibson, ESP, Morgan og mange andre instrumentfabrikker, produserer gitarer med lignende form og spesifikasjoner.
Historie
Fender Electric Instrument Manufacturing Company, nå kjent som Fender Musical Instruments Corporation, ble grunnlagt av nå avdøde Leo Fender, og spilte en ledende rolle i utviklingen av elektriske gitarer.
Den første elektriske gitaren firmaet produserte var Fender Broadcaster. På grunn av at Gretsch hadde en serie trommer med navnet Broadkaster, måtte Fender fjerne navnet Broadcaster fra gitaren. I en kort periode i 1950/1951 bar derfor ikke gitaren noe modellnavn, og disse gitarene har av samlere senere fått navnet Nocaster (et navn Fender også tok til seg og registrerte som sitt varemerke). Litt ut i 1951 kom Fender med navnet Fender Telecaster, og en annen modell Fender som hette Esquire.
Selv om disse gitarene slo godt an i markedet, insisterte mange av datidens gitarister på å bruke en Bigsby vibrato, en mekanikk i stolen som varierer spennet i strengene for å få en vibrato/tremolo-effekt.
Istedenfor å legge til en Bigsby eller noe lignende, bestemte Fender seg for å produsere en helt ny linje av gitarer — Fender Stratocaster.
Leo Fenders avgjørelse om å finne opp en ny gitar var også påvirket av flere store gitarister på den tiden, Bill Carson og Rex Galleon f. eks., som etterspurte en gitar med en annen fasong enn Telecasteren, som de syntes hadde skarpe kanter og var ubehagelig mot brystkassen og høyrearmen. Under konstruksjonen av kroppen til Stratocasteren ble derfor en stor del av baksiden, og den øverste delen som høyrearmen hviler mot, kuttet bort for å øke komforten under spilling. Dermed var The Custom Contour Body skapt.[1]
Den nye kroppen sammen med den «synkroniserte tremolo»-stolen var en revolusjonerende design for datidens gitarer.
Gitaren besto av en påskrudd 21-bånds lønnehals med lønnegripebrett, tre single coil-mikrofoner, en 3-veis vendbar bryter for å bytte mellom mikrofonene, en volumkontroll og to tonekontroller for de to første mikrofonene.
Patenter ble tatt for alle disse nye designene, og Stratocasteren kom på markedet tidlig i 1954 for $249.50.
Gitarhodet på Stratocaster
Produksjonen av den forholdsvis enkle Telecasteren fortsatte.
Dette var en fornuftig avgjørelse, både Stratocasteren og Telecasteren beholdt sin popularitet blant gitarister.
Det Stratocasteren kanskje er mest kjent for, er den «crispy» lyden som oppnås når to av singlecoil-mikrofonene brukes samtidig.
I de tidligste modellene var bryteren som byttet mellom mikrofonene kun 3-veis, ment for kun å bruke en mikrofon om gangen.
Det gikk ikke lang tid før det ble populært å låse bryteren i midtstilling mellom mikrofonene, enten ved å kile en fyrstikk i bryteren, eller rett og slett skru opp gitaren og lodde om på ledningene.
Etterhvert kom gitaren med 5-veis bryter så man ikke trengte å ty til denslags løsninger.
Stratocasterens historie gjennom 50 år på markedet er imponerende.
Det er den mest kopierte elektriske gitaren gjennom tidene, og populariteten viser ingen tegn til å minke.
Den er fortsatt en av de mest populære modellene.[2]
Den som først gjorde Fender Stratocaster til et begrep var rockeartisten Buddy Holly i 1957, som gjennom instrumentet skapte den spesielle sounden som både The Beatles og andre artister har kopiert. Ti år senere brakte gitarvirtuosen Jimi Hendrix Stratocasteren et langt skritt videre ved å åpne helt nye muligheter for elektrisk rockemusikk.
