Philip Parris Lynott (1949–1986) var en irsk sanger, bassist og låtskriver, kjent som frontfigur i hardrockbandetThin Lizzy fra 1969 til 1984.
Mot slutten av 1970-tallet startet Lynott en solokarriere, ga ut to poesibøker, og etter at Thin Lizzy ble oppløst, dannet han bandet Grand Slam, som han var leder for frem til 1985.
Phil ble født ved Hallam Hospital (som nå heter Sandwell General Hospital) i West Bromwich, Staffordshire, England. Hans mor var irske Philomena «Phyllis» Lynott. Hun fikk Phil med Cecil Parris, som opprinnelig var fra Georgetown i Guyana (den gang tilhørende Storbritannia). Faren forlot Phyllis bare tre uker etter Phils fødsel, noe som skapte en vanskelig situasjon for den unge kvinnen. Å være alenemor med et farget barn på denne tiden i Irland var ikke enkelt. Phyllis tok strøjobber i England en periode for å brødfø sitt barn. Phil bodde da delvis hjemme hos sin bestemor Sarah i Irland og Moss Side i Manchester før Phyllis etter hvert klarte å etablere seg i Crumlin i Dublin. Phil møtte ikke faren før på slutten av 1970-tallet.
Låtskriveren Lynott
Lynott er kjent for å ha skrevet låter som «The boys are back in town» og «Dancing in the Moonlight».[5] Hans låter var gjerne mer enn det man forbinder med klassisk hardrock og heavy metal. Hans irske bakgrunn og interesse for irsk folkemusikk farget ofte låtene med keltisk-inspirerte motiver og temaer. Gjennom 1970-tallet ble Lynott ofte sammenliknet med Bruce Springsteen, og tekstene hans er også publisert i bokform: A song for while I'm Away (1974) og Philip (1977).[6] Som tekstforfatter var Lynott anerkjent.[7] Like etter hans død proklamerte Bob Dylan at Lynott «was a fucking genius». Spennet i Lynotts låtskriving er stort. Fra metal («Cold Sweat»), til calypso («Jamaican Rum»), via reggae («Solo in Soho») til disco («Together»). Etter Thin Lizzys split i 1983, ga han ut to soloalbum, Solo in Soho og The Philip Lynott Album. Lynott skrev også en rekke sterke låter ment til et tredje soloalbum. Noen er å finne på Lynotts post-Lizzy band Grand Slams repertoar. Kun to av låtene er kommersielt utgitt. Låten «Military Man» finnes på Gary MooresRun for Cover fra 1985 samt Lynott egen solosingel «Nineteen». På Moores Run for Cover er også «Out in the Fields» hvor Lynott har vokalen og spiller bass, den ble også gitt ut som singel. Et tjuetalls andre låter rakk ikke Lynott å gjøre noe kommersielt med før han døde.
Phil Lynott statuen i Dublin
Phil Lynott var med fire ganger som soloartist i det britiske TV-programmet "Top of the Pop", som på 70 hadde 15 millioner seere. Phil Lynotts sang «Yellow Pearl» var showets signatur fra 1981 til 1986. Han var også med i programmet 26 ganger med Thin Lizzy.
Bassisten Phil Lynott
Lynott startet sin karriere på midten av 1960-tallet som sanger i Crumlinbandet The Black Eagles. Bandet hadde en kort karriere, og Lynott fikk etter hvert jobben som vokalist i Brush Shiels' irske band Skid Row, der også Gary Moore var stasjonert som gitarist. Lynott fikk problemer med halsen og fikk sparken fra Skid Row, men ikke uten at bassist Shiels hadde gitt ham noen basstimer først. Dermed forsvant Lynott ut på egen hånd, og Thin Lizzy ble født. Lynott spilte både på Rickenbackere og andre basser før han fant det som skulle bli hans varemerke: den sorte Fender Precision, bassen med speil-plekterbrett. Lynott var kjent for å kunne drive kompet alene sammen med trommene. Dette med fravær av et annet akkordinstrument, som for eksempel gitar eller keyboard, mens begge gitaristene spilte to-stemte melodilinjer. Dette konseptet er senere adoptert av blant andre Iron Maiden, Judas Priest og Metallica. Lynotts største inspirasjonskilde sies å være gitarlegenden Jimi Hendrix.
Tragedien, minnesmerker, frimerker og mynter
Phil Lynott ble akutt syk ved juletider i 1985 og døde kort tid etter på nyåret 1986. Grunnen var organsvikt etter årevis med alkohol- og narkotikamisbruk. Han ble 36 år gammel.[8]
I 2005 ble en bronsestatue av Lynott i naturlig størrelse, utført av Dublin-skulptøren Paul Daly, avduket på Harry Street.[10]
Central Bank of Ireland ga i 2019 ut en 15€ sølvmynt i 3000 eksemplarer for å markerte at det var 70 år siden Phil Lynott sin fødsel. Samme år ga An Post ut to minnes frimerker, med kunstverk av Jim Fitzpatrick, ett av Black Rose-albumomslaget, og et med portrett av Lynott.[11][12]
En byste i bronse av Lynott ble satt opp i fødebyen hans West Bromwich og avduket på det som ville ha vært hans 72-årsdag 20. august 2021. Den ble utført av den lokale kunstneren Luke Perry og finansiert av Thin Lizzy fans. Den har imidlertid blitt kritisert for at den mangler likhet med Lynott.[14][15]
1983 – "We Are The Boys (Who Make All The Noise)" (med Roy Wood, Chas Hodges, John Coghlan)
1985 – "Out In The Fields" (med Gary Moore)
1985 – "Ninteen"
Lyrikbøker
1974 – Songs For While I'm Away
1977 – Philip
1979 – A collected works of Philip Lynott
Med Funky Junction
1972 gjorde Phil Lynott sammen med Eric Bell, Brian Downey, Benny White og Dave Lennox et hyllingsalbum til Deep Purple. Bandet kalte man for Funky Junction. Sangene på albumet er: Fireball, Dan, Black Night, Palmatoon, Strange Kind of Woman, Hush, Rising Sun, Speed King og Corina.
Med Thin Lizzy var han med 26 ganger i det brittiske tv-programmet "Top of the Pops", som på 1970-talet hadde 15 millioner seere. Phil Lynotts låt "Yellow Pearl" var programmets signaturmelodi fra 1981 til 1986.[16]
Som soloartist var han med 4 ganger:
17 april 1980, "Dear Miss Lonely Heart"
25 desember 1982, "Yellow Pearl"
23 mai 1985, med Gary Moore, "Out In The Fields"
6 juni 1985, med Gary Moore, "Out In The Fields"
Referanser
^abDictionary of Irish Biography, oppført som Philip Parris (‘Phil’) Lynott, Dictionary of Irish Biography-ID 004968[Hentet fra Wikidata]
