François Couperin regnes som den mest betydelige musikeren i musikerfamilien Couperin, og var i egenskap av kong Ludvigs XIVs hoffkomponist den viktigste musikkpersonligheten i Frankrike i tida mellom Lully og Rameau.
Liv
Sin første musikkundervisning fikk François Couperin av faren, Charles, som var organist ved St-Gervais i Paris, og en onkel som også bar fornavnet François. Gjennom dem lærte han å kjenne verkene til sin avdøde onkel, Louis Couperin, familiens nest mest betydelige musiker. Couperin fikk også undervisning av organisten ved det kongelige kapell, Jacques Thomelin. Thomelin var en komponist av den gamle skolen og ga Couperin et godt grunnlag for det gode grep om kontrapunktikk som han etterhvert opparbeidet seg.
Faren døde da François var 11 år, og siden han var for ung til å overta farens post som organist ved St-Gervais, vikarierte den anerkjente organisten Michel-Richard Delalande fram til Couperins attende år. François Couperin var organist ved St-Gervais fra 1685 til 1723.
Etter at Lully falt i unåde hos kongen, og ikke minst under påvirkning av sin fromme morganatiske ektefelle, Madame de Maintenon, endret kongens musikksmak seg fra pompøs festmusikk til alvorlig kirke- og kammermusikk. I 1693 ble Couperin utnevnt til Thomelins etterfølger som organist ved det kongelige kapell i Versailles, og mens Delalande som hofforkesterets maître komponerte store kor- og instrumentalverk i Lullys stil, skrev Couperin framfor alt motetter og salmer i kammermusikkstil med høyst tre stemmer og én til to sangere, orgel/cembalo og en bassgambe.
François Couperin hadde et svært allsidig og travelt program: han var lærer for den kongelige familien i Versailles, hadde orkester- og organisttjeneste i Versailles tre måneder av året (fire organister arbeidet tre måneder hver), og var fortsatt aktiv ved St-Gervais. Da kongen i tillegg utnevnte ham til kirkemusikalsk hoffkomponist, fikk Couperin en ytterlige arbeidsbelastning, siden den musikkinteresserte kongen bare ville høre Couperins nykomponerte stykker én gang.
I tillegg til å være organist var Couperin en dyktig cembalist. Han ble utnevnt til Maître de Clavecin du Duc de Bourgogne med oppgave å undervise prinser og prinsesser i cembalospill. Fra 1714 var han i Versailles nesten hver søndag for å gi ettermiddagskonserter for kongen, en serie som ble kalt Concerts royaux. Ensemblene var vanligvis små: cembalo (stort sett spilt av Couperin selv), fiolin, bassgambe, obo og fagott. Disse små konsertene ble skrevet utelukkende for kongen, og er underholdende, grasiøse og sjarmerende, helt i henhold til den gamle kongens smak. Couperin forsøkte å forene den lekende italienske stilen med den heller alvorlige franske smaken, noe han selv skrev om i sine Concerts royaux.
Da Ludvig døde i 1715, fant Couperin nye meséner ved hoffet, likevel ble det svært rolig i Versailles under interimsstyret til kardinal Fleury fordi kardinalen reduserte representasjon og festing til et minimum. Couperin fikk dermed mer tid og anledning til å konsentrere seg om organistposten i St-Gervais og den utstrakte undervisningsgjerningen ved kongehuset, deriblant for prinsesse Marie Leszczyńska, ektefellen til Ludvig XV. Av helsemessige årsaker sa han fra seg organiststillingen i 1723, den ble overtatt av fetteren Nicolas Couperin. Sju år senere pensjonerte han seg fra alle andre stillinger.
Couperin fikk tre barn. Datteren Marguerite-Antoinette overtok farens plikter som cembalist i Versailles.
Musikk
Couperin skrev over 240 rikt ornamenterte cembaloverk, som han samlet i 27 ordres (dvs. suiter) og utstyrte enkeltsatsene med titler som skulle antyde karakteren, f.eks «La pastorelle», «Les nonètes (Les blondes, Les brunes)», «L'enchanteresse», «La fleurie, ou La tendre Nanette» etc. Stykkene kan framføres på cembalo solo eller som små kammermusikkverk. I tillegg komponerte Couperin motetter, chansons, to orgelmesser, triosonater og de programmatiske kammermusikkverkene Le Parnasse, ou L'apothéose de Corelli og Apothéose de Lully.[10] Couperin var influert av den italienske komponisten Arcangelo Corelli og introduserte Corellis triosonateform i Frankrike.
For Ludvig XIV var troen og kirka de viktigste maktpilarer, selve legitimeringen av det franske kongedømme av Guds nåde, noe som også ga seg uttrykk i hans interesse for kirkemusikk. På grunn av kongens avsky for lange gudstjenester er Couperins messer ganske korte. Den mest kjente er Messe à l'usage ordinaire des paroisses pour les fêtes solemnelles.
Couperins eneste teoretiske verk, L'art de toucher le clavecin,[11] inneholder forslag til fingersetning, ornamentering og annen cembaloteknikk.
Ettermæle
Selv om Johann Sebastian Bach regnet fransk cembalomusikk som affektert, for overlesset med ornamentikk og med for lite musikalsk substans, viste han stor aktelse for Couperins cembalomusikk.[12] Også Richard Strauss og Maurice Ravel var beundrere av Couperins musikk – sistnevnte skrev Le tombeau de Couperin til komponistens ære. Johannes Brahms' pianomusikk var påvirket av Couperins verk for klaviaturinstrumenter. Brahms oppførte Couperins musikk og bidro til den første komplette utgaven av Pièces de clavecin utgitt av Friedrich Chrysander i 1880-årene.
Tidligmuskkeksperten Jordi Savall har skrevet at Couperin er arketypen på en poetisk musiker, en som tror på musikkens evne til å uttrykke seg i prosa og poesi, og på at om vi trenger inn i musikkens poesi, vil vi oppdage at den bærer på en skjønnhet vakrere enn skjønnheten selv.[13]
^Jordi Savall, Jordi (2005), François Couperin: Les Concerts Royaux (CD-hefte), Alia Vox, AV9840, "Couperin est le musicien-poète par excellence, qui croit en la capacité de la Musique à s'exprimer avec «sa prose et ses vers»...si on entre dans sa profonde dimension poétique, on découvre qu'ils [med referanse til leilighetsmusikken, som Les Concerts Royaux] sont porteurs d’une grâce qui est, «plus belle encore que la beauté...»."
Litteratur
Eta Harich-Schneider: Zärtliche Welt: François Couperin in seiner Zeit. Berlin 1939
M. Reimann: Untersuchungen zur Formgeschichte der französischen Klaviersuite mit besonderer Berücksichtigung von Couperins Ordres. Regensburg 1940
Philippe Beaussant: François Couperin, Oversatt av Alexandra Land. Portland: Amadeus Press 1990, ISBN 0-931340-27-6
H.-R. Picard: Die Darstellung von Affekten in der Musik des Barock als semantischer Prozeß: Veranschaulicht und nachgewiesen an Beispielen aus den Pièces de clavecin von François Couperin. Konstanz 1986
Frank Granville Barker: The Dictionary of Composers, red. Charles Osborne, 1986, London: PAPERMAC, ISBN 0 333 325370
Wolff, Christoph (2001). Johann Sebastian Bach: The Learned Musician. W. W. Norton & Company. ISBN0393322564.
