Som organist og komponist i Mariakirka i Lübeck fra 1668 til sin død i 1707 fikk Buxtehude ry som Nord-Tysklands største musiker, og folk kom fra fjern og nær for å høre ham spille orgel og overvære konserter i den berømte serien Abendmusiken. Han skrev store orgelverk og kantater som var viktig inspirasjon for Johann Sebastian Bach.[11]
Liv
Barndom og ungdom
Buxtehudes barndomshjem, Sct. Anna gade 6 i Helsingør. Sct Olai kirkes spir i bakgrunnen.
Dietrich Buxtehude var sønn av organisten Hans Jenssen Buxtehude (også kalt Johannes, 1602–1674) og Helle Jespersdatter.[12][13] Noen kilder oppgir fødselsåret til 1637.[14] Forfedrene, som opprinnelig må ha kommet fra byen Buxtehude sørvest for Hamburg, slo seg ned i Bad Oldesloe i Holstein tidlig på 1500-tallet. Dietrichs far kom fra Oldesloe, og det ble lenge antatt at også Dietrich selv ble født her, men det regnes nå som overveiende sannsynlig at han ble født i Helsingborg, der faren i 1637 ble ansatt som organist i Sankta Maria kirke.[13]
Fra 1641 finnes det dokumentarisk belegg for at faren var organist ved Sankt Olai-kirken i Helsingør, og det er formodentlig denne byen sønnen vokste opp i; her fikk han musikkundervisning av faren og fullførte latinskolen. Tyske og danske musikkhistorikere har diskutert Dietrichs nasjonalitet, og en kort nekrolog på latin i Nova literaria Maris Balthichi 1707 tyder på at Buxtehude betraktet Danmark som sitt hjemland,[15] og funn av brevfragmenter røper at dansk var familiens språk til daglig. I 2000-01 foretok Helsingør bymuseum en restaurering av Sankt Olai-kirken, og over lydhimmelen på prekestolen ble det oppdaget et hulrom der en svartrotte hadde rigget til et lite reir, fôret med papirstumper. To av disse var fra noteark som kunne dateres til rundt 1630, mens et brev som rotten hadde tygget i filler, var skrevet med svart blekk av en ukjent til sin «Kierre Sønn Diderich». Det var neppe flere enn Hans i 1600-tallets Helsingør som skrev brev til en sønn som het Diderich, og la det fra seg i Sankt Olai-kirken der en rotte kunne rappe det. Håndskriften samstemmer også med skriften i andre papirer etter Hans. Dietrich hadde sitt første organistembete i farens tidligere kirke, Mariakirken i Helsingborg, i tre år fra 1. mai 1657 til 1. april 1660, så det gir mening at hans far skrev til ham.[16] Dietrich Buxtehude flyttet tilbake over Øresund i 1660, nå for å fungere som organist ved den tysktalende menigheten i Helsingørs Mariakirke.[13]
5. november 1667 døde Franz Tunder, og den prestisjefylte posten som organist i Lübecks Mariakirke ble med det ledig. Etter at en rekke håpefulle søkere hadde vært til prøvespill og blitt forkastet, falt valget på Buxtehude. Han ble utnevnt 11. april 1668 og fikk samtidig den uavhengig avlønnede stillingen som kirkas Werckmeister (= verksmester, dvs. sekretær, regnskapsfører og lignende). 23. juli ble han borger av byen, og knapt to uker senere giftet han seg med Anna Margrethe Tunder, forgjengerens yngste datter. De fikk sju døtre, hvorav fire vokste opp.[13]
Buxtehude sto i sine stillinger i Lübeck livet ut. De offisielle pliktene besto av å spille orgel under morgen- og kveldsgudstjenestene på søn- og helligdager, og under vesperne. Buxtehudes ry som organist trakk folk til byen, det samme gjorde konsertserien Abendmusik (= aftenmusikk) som svigerfaren Franz Tunder startet opp, og som Buxtehude videreførte og utvidet.[13] Konsertene ble sponset av byens næringsdrivende og adgangen var gratis. Buxtehudes etterfølgere ved Mariakirken videreførte serien fram til 1810.
17. august 1703 kom Georg Friedrich Händel og Johann Mattheson til byen, sannsynligvis fordi Mattheson hadde til hensikt å søke på organiststillingen som den da 66 år gamle Buxtehude vurderte å si fra seg, men Mattheson rygget tilbake for den tradisjonelle betingelsen om å gifte seg med en av forgjengernes døtre. Sent i 1705 kom Johann Sebastian Bach for å høre den gamle mester. Han ble værende i Lübeck i tre måneder, mye lengre enn avtalt med arbeidsgiverne i Arnstadt, og kan ha deltatt på de «ekstraordinære» Abendmusik-konsertene som ble avholdt 2. og 3. desember 1705 til ære for avdøde keiser Leopold I og for å hedre etterfølgeren Josef I.[13][17]:33 Den da 20 år gamle Bach gikk 350 km til fots til Lübeck for å oppleve Buxtehude. Trolig ble den unge Bach også undervist av Buxtehude. Bach måtte forklare kirkerådet i Arnstadt hvorfor han var borte mye lenger enn avtalt. Møteprotokollen er bevart.[14][17]
Vi kan takke Bach for at Buxtehudes musikk er så godt kjent i dag, for det er gjennom Bachs avskrifter den er bevart.[18]
Buxtehude døde 9. mai 1707, og 16. mai ble han gravlagt ved siden av faren og fire døtre på Mariakirkens gravplass. Assistenten Johann Christian Schieferdecker tiltrådte organistposten 23. juni og ektet Anna Margreta Buxtehude 5. september 1707.[13]
Formidling, vurdering og ettermæle
Johannes VoorhoutsHuslig musikkscene (1674): gambisten rett til venstre for cembalisten (Johann Adam Reincken) «griper» Buxtehudes initialer, dvs tonene D og B, og skal høyst sannsynlig framstille Buxtehude.[19]
Det ser ut ikke ut til at Buxtehude reiste stort, men Johannes Voorhouts maleri Huslig musikkscene, en allegori over vennskap fra 1674 viser at han var en nær venn av Johann Adam Reincken og Johann Theile i Hamburg. Buxtehude bidro med et dikt til Theiles Matteuspasjon (Lübeck, 1673) og bisto til å finansiere publikasjonen av Theiles messer. Andreas Werckmeister tok med noen av Buxtehudes dikt i Harmonologia Musica (1702) og formidlet mange av orgelkomposisjonene hans til Johann Gottfried Walther; disse kopiene er bevart for ettertiden. Buxtehude sto også på god fot med Dübenfamilien i Stockholm, og det er takket være Gustaf Düben den eldres iherdige innsamlingsarbeid til det som nå kalles Dübensamlingen at mange av Buxtehudes vokalverk er bevart.[13]
Den meste kjente av Buxtehudes elever er Nicolaus Bruhns som studerte komposisjon og orgelspill med ham. Bruhns skal ha vært Buxtehudes yndlingselev og i henhold til Matthesons musikkleksikon var Buxtehude det store forbildet til Bruhns. Den sørtyske komponisten Johann Pachelbel dediserte Hexachordum Apollinis (1699) til Buxtehude.[13]
128 av Buxtehudes vokalverk er bevart i sin helhet. Alle med kirkelige tekster, bortsett fra åtte som er skrevet til brylluper. Verkene ble til i en periode da den protestantiske kirkekantaten var i rivende utvikling.[13] Selv om de ofte blir omtalt som kantater, er de det strengt tatt ikke, for på 1600-tallet var betegnelsen stort sett reservert verdslige vokalverk. Først senere kom også kirkelige vokalverk bestående av uavhengige satser inn under kantatebegrepet, og selv denne betydningen er det bare et fåtall av Buxtehudes vokalverk som tilfredsstiller.[20]
Instrumentalmusikk
Inntil ca. 1940 kjente man stort sett bare til Buxtehudes kirkelige verk: vokalverkene Missa brevis, kantatene, orgelkomposisjonene Cansonetta i G-dur, Chaconne i e-moll, koralfantasiene og toccataene, og endelig kammermusikken, 6 sonater for 2 fioliner, viola da gamba med continuo. Man visste riktignok at Buxtehude også hadde skrevet cembalo-komposisjoner, men man mente at disse, bortsett fra en suite i Uppsala, var tapt. Imidlertid viste det seg at man i den danske slekt Ryges familiebok hadde liggende 19 suiter og 6 variasjonsverk skrevet i tabulatorskrift. De ble offentliggjort i 1942 og gir et levende, rikt og nyansert nærbilde av komponisten Buxtehude.
^«Patriam agnoscit Daniam». Oversatt og sitert i Snyder s. 173: «he recognized Denmark as his native country, whence he came to our region; he lived about 70 years»
^Tidligere trodde man Buxtehude var personen med noteark til høyre for cembaloet, men etter at dåpsattestesten til Johann Adam Reincken ble funnet, er fødselsdatoen flyttet 20 år fram i tid. Han var dermed 6 år yngre enn Buxtehude, og ikke 14 år eldre som tidligere trodd. Et portrett av Johann Theile er funnet som viser likhet med personen med noteark og hånden til øret, se Musikgeschichte. Porträt von Johann Theile in Lübeck entdeckt , Flensburg online
Kerala J. Snyder: «Dietrich Buxtehude» i North European Baroque Masters. The New Grove. Redigert av Stanley Sadie. London: Papermac. ISBN 0-333-39018-0.
.jpg)
