American Academy of Arts and Letters American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
31 oppføringer
Nobels fredspris (1986)[20][21] Kommandørridder av Order of the British Empire Norman Mailer-prisen (2011) National Humanities Medal (2009) Four Freedoms Award - Freedom of Worship International Rescue Committees Freedom Award (1987) Light of Truth Award (2005) Storkors av Æreslegionen (2001) Storoffiser av Stjerneordenen Æresdoktor ved Université catholique de Louvain Prix Médicis (1968) Presidentens frihetsmedalje (1992) Kongressens gullmedalje Prix du Livre Inter (1980) Æresdoktor ved Universitetet i Genève Medal of Liberty Æresdoktor ved universitetet i Tel Aviv Æresdoktor ved Bar-Ilan University Æresdoktor ved Haifa-universitetet Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Honorary fellow of Weizmann Institute Æresdoktor ved Université Bordeaux Montaigne (1993)[22][23] Æresdoktor ved Universitetet i Picardie (1995)[24] Prix Bordin (1972) Honorary citizen of Jerusalem (2015) Honorary doctor of the Florida Atlantic University (1997)[25] Honorary doctor of the University of Miami (1988)[26] Great Immigrants Award (2007)[27] Honorary degree from Spelman College (1995)[28] Æresdoktor ved Université Paris-Sorbonne (2001)[29] Grand Prix littéraire de la Ville de Paris (1983)[30]
Wiesel fremsto som en betydelig åndelig leder og veiviser i en tid preget av vold, undertrykkelse og rasisme. Hans budskap var å tilgi, men ikke å glemme. Det er ikke hatet som er kjærlighetens verste fiende, sa han, det er likegyldigheten. Wiesel var av mange tilhengere regnet som en budbærer om fred og forsoning og menneskeverd.
Biografi
Bakgrunn, Auschwitz
Wiesel ble født 30. september 1928 i den lille rumenske grensebyen Sighet. Faren, Shlomo Elisha, var kjøpmann; han oppmuntret Wiesel til å studere moderne hebraisk og innførte ham i Freuds verker.[32] Gjennom sin mor, Sarah (f. Feig), og morfar, Doyde Feig, ble han kjent med mystiske fortellinger av hasidiske forfattere.[32] Han hadde tre søstre: Hilda, Batya og Tzipora.[32]
Wiesel og hans far ble sendt til Buna-Werke, også kjent som Auschwitz III Monowitz. De arbeidet der sammen under grusomme forhold og ble sammen sendt fra leir til leir den siste tiden av krigen. 29. januar 1945, bare få uker etter at de hadde blitt sendt til leiren Buchenwald og få måneder før USAs 3. armé frigjorde leiren, døde faren av dysenteri, sult og utmattelse. Hans siste ord var «Eliezer», Wiesels fornavn, skriver Wiesel i boken Natten.[trenger referanse]
Holocaustoverlevende
Etter krigen dro han til Paris. Et beskjedent studiestipend han fikk av OSE, en fransk-jødisk velferdsorganisasjon, rakk såvidt til leien av et trangt værelse i Rue Marois i 16. arrondissement i Paris. Han var da 17 år gammel og befant seg fullstendig alene, uten hverken venner eller arbeidstillatelse. På denne tiden var Wiesel preget av en sterk skyldfølelse; skyld over å være overlevende. Han kastet seg inn i litteraturen, og hans første store litterære møte var med Franz Kafkas forfatterskap.
Han ble også tiltrukket av filosofi, og ønsket å finne meningen med de hendelser han var blitt offer for. Den litterære appetitten ble større, og han forsøkte å finne svarene innenfor både litteratur, filosofi og psykologi. Han fikk etterhvert arbeid som journalist, noe som sendte Wiesel til et nytt stadium i livet.
I 1954 oppsøkte han den katolske forfatteren og nobelprisvinneren Francois Mauriac for å intervjue ham. Dette intervjuet tok en uventet vending. Wiesel avbrøt forfatterens varme tale om Kristi offer med spørsmål om man ikke heller bør være opptatt av de ofre som ble begått like i nærheten, ikke av én jøde, men av flere millioner. Da det gikk opp for Francois Mauriac at den unge journalisten var et av de overlevende barna, omfavnet han Wiesel og spurte hvorfor han ikke hadde fortalt sin historie. Wiesel svarte at han ikke kunne, fordi han lovet seg selv å være taus om redslene – en faste med språket i ti år.
Mauriac ville ikke akseptere Wiesels taushet, da han mente at han hadde en plikt til å fortelle sin historie.[33] Han ble med dette motivert til å begynne å bearbeide sine erfaringer litterært, og snart etter kom kom hans første selvbiografiske bok. Wiesel skrev for det meste på fransk. Wiesel skrev trilogien Natten, Morgengry og Dagen om sine opplevelser i Auschwitz. Hans mest kjente bok, Natten, kom opprinnelig på jiddisch i 1956 med tittelen Un di velt hot geshvign («Og verden tiet»). Senere ble den revidert og oversatt til fransk med tittelen La Nuit («Natten»).
I midten av 1950-årene flyttet Wiesel til New York, der han fikk arbeid i Jewish Daily Forward.[34]
I 1969 giftet han seg med Marion Erster Rose, også en holocaust-overlevende.[34] Sammen har de en sønn, Shlomo.[34]
Wiesel blir kraftig kritisert av Norman Finkelstein i hans bok Holocaustindustrien. I boken beskyldes Wiesel for å være en av «unikhetsdoktrinens» yppersteprester ved at han holder holocaust som toppen av ondskap og derfor historisk usammenlignbart med andre folkemord, særlig den tyrkiske holocaust mot armenerne.[36]
I boken eksemplifiseres dette ved Wiesels lobbyvirksonhet for kun å minnes jødene, ikke sigøynerne, ved United States Holocaust Memorial Museum i Washington[37] og hans avlysing og senere arbeid for boikott og nedleggelse av en konferanse om folkemord fordi den skulle inkludere det armenske folkemordet som tema.[38] Finkelstein siterer også Wiesel på at «alt med oss er forskjellig. Jøder er ontologisk eksepsjonelle».[39]
^http://www.pbs.org/eliewiesel/life/index.html; besøksdato: 2. april 2016; utgiver: PBS; sitat: Wiesel thinks in Yiddish, writes in French, and, with his wife Marion and his son Elisha, lives his life in English.
_by_Erling_Mandelmann_-_2.jpg)
