Elizabeth (Betty) Smyth ble født 22. mai 1943 i Belfast, Nord-Irland[11] og giftet seg 18 år gammel med den engelske protestanten Ralph Williams (de ble skilt i 1981). Ralph Williams var i internasjonal skipsfart og var borte flere måneder i strekk hvert år. Hun reiste til dels rundt i verden sammen med ham.[12][13] Hun vokste opp i enkle kår i en arbeiderklassefamilie i Andersonstown vest i Belfast i et hovedsakelig katolsk miljø.[14] Hun var datter av en protestantisk far og en katolsk mor (morfaren var jødisk) noe som styrket hennes religiøse toleranse.[15][11][13] Morfaren hadde bakgrunn fra Polen og flere av hans slektninger ble drept der under andre verdenskrig.[12] Faren arbeidet i en slakterforretning, moren var servitør[15] og til dels hjemmeværende.
Selv ble hun katolsk oppdratt[15][16] og gikk på den katolske grunnskolen St. Theresa's og deretter på St.-Dominic's på Falls Road i Belfast.[17] Deretter fullførte hun et sekretærkurs og fikk arbeid på kontor.[14] Da hun var tretten år gammel fikk moren slag og ble pleiepasient. Betty fikke etter det mye av ansvaret for sin fem år yngre søstre.[16] To av hennes søskenbarn ble drept under The Troubles, konflikten i Nord-Irland fra 1968.[15]
Før sitt politiske engasjement arbeidet hun som kelner i helgene. Virkedagene var hun også sekretær i et rådgivningsfirma.[12]
Hun døde på et sykehus i Belfast 17. mars 2020.[18][13]
Fredsengasjement
Bakgrunn
Hun vurderte på et tidspunkt å slutte seg til IRA på grunn av det hun mente var omfattende urett begått mot katolikkene. Williams gikk ikke inn i IRA, men bidro ved å skjule noen personer og smugle dem over grensen i bagasjerommet på bilen. Etter Bloody Friday-bombene i 1972 så hun hvordan kroppsdeler ble skuffet opp i plastposer og hun skiftet da til en helt ikke-voldelig linje. Hennes budskap var klart: Vold virker ikke. Williams bodde i et strøk med lojale IRA-menn.[16] Tidlig på 1970-tallet var hun engasjert i en anti-voldsbevegelse ledet av en protestantisk prest.[11]
10. august 1976 ble Williams vitne til at tre små søsken ble påkjørte av en bil og drept på Finaghy Road North i Belfast.[11] Sjåføren Danny Lennon var tilknyttet Det provisoriske IRA og bilen var forfulgt av britiske soldater. Bilen kom ut av kontroll etter at soldatene åpnet ild og skjøt Lennon. To av barna, en åtteåring og en seksåring døde momentant, mens det tredje, en toåring, døde av skadene dagen etter. En fjerde sønn syklet foran og ble ikke skadet. Moren Anne Maguire overlevde alvorlige skader; hun tok sitt eget liv noen år senere. Williams arbeidet i en respesjon i nærheten og var en de første på skadestedet. «The tragedy of the little Maguires was the moment when I felt we just could not take any more» (tragedien med de Maguire-barna var det øyeblikket jeg forsto at jeg ikke orket dette mer) uttalte hun. The Troubles, den nordirske konflikten, hadde på denne tiden pågått i ni år.[13] Williams fortalte senere at hun ikke var drevet av sinne men av et vilt raseri (engelsk: fury).[10]
Williams publiserte sitt navn, telefonnummer og adresse i lokalavisen i Belfast med oppfordring til alle kvinner som ville ha slutt på volden om å ta kontakt. I løpet av 48 timer hadde hun samlet 6000 underskrifter på et opprop om stans i krigshandlingene.[19] Williams tok da til å samle inn underskrifter for fred i Nord-Irland og fikk raskt med seg tanten til de tre barna, Mairead Corrigan (gift Maguire i 1981, enkemannen etter søsteren).[12][11] Williams presenterte underskriftsaksjonen på den lokale fjernsynskanalen. Williams og Corrigan planla en fredsmarsj dagen etter begravelsen for de tre barna. Informasjon om tid og sted for fredsmarsjen ble spredt uformelt og minst 10.000 møtte opp i Andersonstown. Det var hovedsakelig voksne og eldre kvinner samt noen barn og menn i marsjen som ble gjennomført i taushet. Marsjen markerte begynnelsen på bevegelsen «Peace People» i Nord-Irland og det ble gjennomført sympatimarsjer i andre land, inkludert England. Williams og Corrigan samlet kvinner fra protestantisk og katolsk side. Det ble gjennomført flere fredsmarsjer i Nord-Irland med titusenvis av deltakere til sammen og disse ble tildels angrepet av unge ekstremister fra begge sider i konflikten.[19][20] I Londonderry møttes katolske og protestantiske fredsmarsjer på broen over elven som deler byen i protestantisk og katosk del.[16]
Sammen med Ciaran McKeown (1943-2019)[21] etablerte de det de kalte den nordirske fredsbevegelsen, senere kjent som Community of Peace People.[11] McKeowen hadde rollen som planlegger, mens Williams var den utadvendte med en direkte stil og hun trivdes i rampelyset.[10] Bevegelsene dominerte nyhetene i flere uker i 1976.[13] Bevegelsens motstandere brukte argumenter med anstrøk av diskriminerende nedvurdering av kvinner. Voldsnivået og antall drepte avtok etter 1976 noe som Peace People trolig medvirket til.[14][10] Blant en del militante republikanere ble Corrigan og Williams ansett som overløpere og Williams fikk drapstrusler.[15] IRA fremstilte fredsbevegelsen som britenes støttespillere og forsøkte å hindre fredsmarsjene.[22] Williams engelsk svigerinne medvirket til å arrangere fredsmarsjer i England og Skottland, blant annet i Liverpool, Glasgow, Birmingham og London.[16]
Williams i 2009
Fredsprisen
I 1976 ble Corrigan og Williams tildelt «Folkets fredspris» fra norske aviser og organisasjoner.[23][24][25]Nobels fredspris ble tildelt for 1976 og overrakt 10. desember 1977.[26][20] Corrigan og Williams var til da de yngste mottakerne av fredsprisen. Corrigan donerte prispengene til fredsbevegelsen, mens Williams beholdt beløpet selv (noe hun ble kritisert for).[13] McKeowen ble inkludert i fredsprisen, trolig fordi fredsbevegelsen ble oppfattet som en kvinnesak. I Belfast var det ingen offisiell feiring av fredsprisen da de to kom tilbake fra Oslo.[14][27] Talen ved tildelingen var skrevet av McKeowen og fremført av Williams.[12]
Senere virke
Relasjonen mellom Corrigan og Williams surnet og Williams forlot i 1978 fredsbevegelsen hun etablerte. Corrigan, som er en from katolikk, fortsatte det lokale fredsarbeiode[13] Fredsbevegelsen gikk i oppløsning rundt 1980 og Williams bosatte seg i Florida sammen med ny ektemann.[13][28] Williams fortsatte som fredsaktivist internasjonalt (der hun arbeidet sammen med blant andre Sharon Stone) og medvirket som styremedlem i 15 internasjonale organisasjoner. I USA ble hun en godt kjent fredsaktivist.[10][13] Hun flyttet i 2004 tilbake til Nord-Irland og bodde der resten av livet. Hun ble forsonet med Corrigan og de stiftet Nobel Women's Initiative for å arbeide for fred og for kvinners rettigeter.[13] Hun var en uttalt kritiker president George W. Bush særlig på grunn av invasjonen av Irak i 2003.[15]
Dawn Gifford Engle laget i 2018 dokumentarfilmen Betty Williams: Contagious Courage.[17]
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Betty-Williams, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdefg«The Nobel Peace Prize 1976». NobelPrize.org (på engelsk). Besøkt 4. januar 2023. «“for the courageous efforts in founding a movement to put an end to the violent conflict in Northern Ireland”»
^abcdefAbrams, I. (2001). The Nobel Peace Prize and the laureates: an illustrated biographical history, 1901-2001. Science History Publications.
^«Rally to Honor Nobel Winners Disappointing». The New York Times (på engelsk). 18. desember 1977. ISSN0362-4331. Besøkt 4. januar 2023. «It was a bittersweet welcome home for the women whose work among Protestants and Catholics in Northern Ireland won them the 1976 prize, which they received last week in Oslo. For a while there were kisses and hugs as the two women walked Belfast's main street. But there was no civic reception organized for them»
_(cropped).jpg)
