Elizabeth av Rhuddlan[1] Mary av Woodstock Margaret av England[1] Henry av England Thomas av Brotherton, 1. jarl av Norfolk Alphonso, greve av Chester Edmund of Woodstock Joan av Acre[1] Eleanor av England, grevinne af Bar[1]
Edvard II (født Edward av Caernarvon, født 25. april1284 på Caernarfon Castle i Wales, død 21. september1327 (offisiell dødsdato) på Berkeley Castle ved Berkeley i Gloucester) var konge av England fra 1307 til han ble avsatt i januar 1327. Hans tendens til å gi gunstbevisninger til folk han ble kjent med fra de lavere klasser istedenfor til adelen førte stadig til konflikter og til politisk ustabilitet. Dette var den endelige grunnen til at han til slutt ble avsatt. I dag er han kanskje hovedsakelig husket for den brutale måten han (muligens) ble myrdet på og som (i så fall) var knyttet til hans (angivelige) homoseksualitet.
Prins av Wales
Edvard II var fjerde sønn av kong Edvard I av England og hans første kone Eleonore av Castilla. Han ble ifølge én overlevert versjon født ved Caernarfon Castle, uten at det finnes samtidige kilder som kan bekrefte dette. Han var også den første engelske prinsen som fikk tittelen prins av Wales. Denne tittelen ble formelt bekreftet av parlamentet under dets sammentrede i Lincoln den 7. februar1301. Disse to tingene henger sammen: Edvard I skal ha lovet waliserne at de skulle få en prince of Wales (det engelske ordet prince kan bety både prins og fyrste) som var født i Wales og ikke snakket et ord engelsk. Ettersom han utnevnte sin sønn, som angivelig var født i Wales, til prins av Wales allerede da han var nyfødt, hadde han på en slu måte holdt sitt løfte.
Edvard ble arvtager til tronen da han var et par måneder gammel etter at hans eldre bror Alfonso døde. Hans far Edvard I, som var en anerkjent militær strateg, ga sønnen en omfattende utdannelse i krigføring og statskunst allerede i ungdommen. Prinsen tok del i flere hærtokt mot Skottland, men «farens store anstrengelser kunne ikke forhindre i han fikk ekstravagante vaner og lettsindigheter som han opprettholdt resten av livet», som det heter i en kilde. Kongen ga skylden for problemene med sønnen til hans venn og påståtte elsker Piers Gaveston, en fransk ridder fra Gascogne. Gaveston ble forvist av kongen etter at prinsen hadde gitt ham en tittel for hans lojalitet. Merkverdig nok var det kongen selv som hadde håndplukket Gaveston som en passende venn for hans sønn i 1298.
Da Edvard I døde 7. juli1307 var sønnens første handling som kong Edvard II å sende bud på Gaveston. Hans neste beslutning var å oppgi all erobring av Skottland som hadde vært hans fars hjertesak.
Konge av England
Den nye kongen var like imponerende i høyde og fysisk støpning som sin far. Derimot hadde han ikke sin fars kompromissløse drivkraft og ambisjoner. Hans hovedinteresser var ikke kongedømmet, men underholdning og lettsindige gleder, skjønt han hadde også interesse for sport og mekanisk utstyr. Edvard II var blitt så dominert av sin mektige far at han hadde liten tiltro til egne evner og var alltid formgitt av en favoritt med sterkere vilje hans egen.
I de første årene av Edvards regjeringstid hadde Gaveston posisjon som regent når kongen reiste til Frankrike hvor han giftet seg med Isabella av Frankrike, datter av kong Filip IV av Frankrike, den 25. januar1308. Isabella var søster til tre franske konger. Selv om Edvard og hans kone faktisk fikk barn, var ekteskapet dømt til å mislykkes fra begynnelsen. Isabella ble oversett av sin ektemann som benyttet det meste av sin tid med noen få venner som han delte regjeringsmakten med, og konspirerte om hvordan de skulle makte å begrense makten til adelsstanden for å konsolidere farens arv i egne hender.
Samtidig var det opplagt at han foretrakk å omgås mannlige venner. Det fikk sterke rykter til å vandre om at kongen skulle være homoseksuell. Selv om det ikke eksisterte noen klar forståelse om den homoseksuelle selvopplevelse i samtiden, er de fleste historikere enige om at han var seksuelt tiltrukket til menn.
Gaveston fikk tittelen jarl av Cornwall sammen med hånden til kongens niese, Margaret av Gloucester. Baronene fikk økende mistro til Gaveston og insisterte to ganger at han burde bli forvist. Ved begge anledninger tilkalte Edvard II sin venn, og det førte til at baronene, ledet av kongens fetter Thomas, jarl av Lancaster, gikk til krig mot kongen og hans favoritt. I 1312 fikk de Piers Gaveston myrdet og Edvard II var ikke fryktesløs nok til hevne drapet.
Istedenfor lot han seg skyve til side og tillot at landet kom under baronenes ledelse, det såkalte styret til komitéen av 21 ordeinen (gammel-engelsk for de som styrer), og som 1311 hadde besluttet en serie vedtekter som i praksis lot en effektivt regjering styre landet på bekostning av kongen. Hensikten var å omdanne England fra et monarki til et oligarki (fåmannsvelde), tilsvarende hva som hadde skjedd med Edvards bestefar, Henrik III av England, i 1258.
Strid med Skottland (igjen)
I perioden hvor Edvard og komitéen av 21 ordeinen kranglet holdt Robert Bruce på å gjenerobre Skottland. Hans framgang var så overveldende at han hadde okkupert alle de skotske festningene med unntak av Stirling Castle som han beleiret. Faren med å tape den betydelige festningen i Stirling var en slik vanære at Edvard II og baronene måtte gjenvinne tapt grunn. I juni 1314 ledet Edvard II en svær hær inn i Skottland for å ta Stirling Castle.
Den 24. juni ble hans udisiplinerte og svakt ledede hær fullstendig beseiret av Robert Bruces tallmessige underlegne hær ved slaget ved Bannockburn. Seieren sikret Bruces posisjon som skottenes konge og tok samtidig fordel av Edvards nederlag til å herje og brenne de nordlige områdene av England og for første gang føre krigen for Skottlands uavhengighet på engelsk jord.
Politiske fraksjoner
Edvard IIs vanærende nederlag gjorde ham mer avhengig av baronene enn noensinne. Thomas av Lancaster så nå muligheten til å redde England fra kongens evneløshet. Han hadde selv vist visse evner som leder av opposisjonen, men manglet kreativitet. Det er også blitt mistenkt at han hadde gjort en hemmelig forståelse med Robert Bruce i håpet om å holde kongen svak.
Etter en stund ble opposisjonen delt i uforsonlige fraksjoner. Etter 1318, under ledelse av Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, reiste et parti på midten seg og som hatet Lancaster så sterkt at den støttet kongen, men kongen selv mislikte Pembroke like mye som han mislikte Lancaster, og fant i stedet en alternativ rådgiver i Hugh le Despenser, 1. jarl av Winchester, en baron med stor erfaring.
Winchesters sønn, Hugh den yngre Despenser, ble en personlig venn og favoritt av kongen, og som sådan erstattet Gaveston. Den mistro som baronene hadde for Despenserne var tilsvarende det hat de hadde for kongens tidligere favoritt. De ble indignert over de privilegier som Edvard II fordelte på far og sønn, spesielt da den yngre Despenser strebet etter å sikre en tittel for seg selv, jarldømmet av Gloucester ved sin kone Eleanor de Clare, datter av Gilbert de Clare, 7. jarl av Hertford og Joan av Acre og niese av Edvard II.
Despensernes styre
I 1321 møtte baronene i parlamentet og ved Lancasters ledelse fikk de Hugh le Despenser og hans sønn forvist. Det fikk Edvard II til å reagere og i 1322 fikk han tilbakekalt Despenserne fra oppholdet i eksil og erklærte deretter krig mot baronene på deres vegne. Lancaster ble beseiret ved Boroughbridge, og så ble deretter henrettet i Pontefract.
I de neste fire årene regjerte Despenserne England. I motsetningen til baronene tok de anstrengelsene med å inkludere vanlige folk (the Commons) ved sin side, og et parlament holdt i York i 1322 tilbakekalte de tidligere vedtektene ettersom de gjorde inngrep i kronens rettigheter. Fra dette tidspunktet var ingen lov eller vedtekt teknisk gyldig før Commons hadde gitt sitt tilsagn. For Edvard IIs regjeringstid var det et skritt forover. Styret til Despenserne ble likevel raskt korrupte ved at de ga seg selv fordeler og de spredde allmenn indignasjon. Spesielt skapte de stor misnøye hos dronningen, Isabella av Frankrike. Hun var frustrert over måte hun ble behandlet på av kongens favoritter, først Gaveston og deretter Despenserne.
Isabella av Frankrike
Isabella går i land i England for å avsette kong Edvard II.
Krigen med Frankrike brøt ut i 1324. Dronning Isabella hadde holdt seg i stillhet, men brøt den i 1325 da hun reiste eller rømte til Frankrike for bl.a. å forhandle en fred med sin bror kong Karl IV av Frankrike. Med seg tok hun sin eldste sønn, Edward av Windsor, tronarvingen. Isabella avslo å reise tilbake til sin ektemann så lenge som Despenserne forble kongens favoritter. Hun dannet en allianse med Roger Mortimer, 1. jarl av March, en av baronene i eksil, og som hun muligens også fikk et kjærlighetsforhold til. Edvard II kalt henne offentlig for «hunnulven av Frankrike». I september 1326 gikk dronningen i land i Essex med en hærstyrke og i selskap med Mortimer og hennes sønn. De ble møtt av folk som var misfornøyde med Edvards styre og Isabella erklærte at hun var kommet for hevne drapet på Lancaster og utvise Despenserne.
Edvards tilhengere rømte og den 2. oktober flyktet han vestover fra London og tilflukt på godset til den yngre Despenser i Glamorgan. Hans kone, Isabella av Frankrike fulgte etter ham, fikk slått ihjel begge Despenserne, og etter en mislykket forsøk på å rømme sjøvegen ble Edvard tatt til fange 6. november. Ifølge mytene skjedde tilfangetagelsen ved Pant-y-Brâd («forræderiets dal») i nærheten av Llantrisant. Han ble holdt fange i Kenilworth Castle og et parlamentsmøte ble holdt i Westminster i januar 1327. Der ble Edvards sønn valgt til ny konge som Edvard III av England, 14 år gammel. Det ble lagt press på Edvard til å frasi seg kronen og 20. januar ble han tvunget til å gi avkall på sin posisjon for en nasjonal komité.
Livet i fangenskap og død
Styret til Isabella og Mortimer var så skjørt at de ikke torde å etterlate den avsatte kongen i hendene på deres politiske fiender. Den 3. april ble han fjernet fra Kenilworth og overlatt til to betrodde menn av Mortimer. Edvard ble fengslet i Berkeley Castle i Gloucestershire. Omstendighetene rundt Edvards død er kontroversielle og motstridende, og ikke minst smakløse.
Selv om det var politisk ønskelig å fjerne Edvard II var det en meget vanskelig og seriøs handling å drepe ham. Man antar at hans fangevoktere forsøkte å få drapet til å se ut som en naturlig død, altså uten spor av ytre vold. En stund lot lord Maltravers ham lide under dårlige forhold med bedervet mat, men den tidligere kongen klamret seg til livet. Noen dokumenter bestrider dette og påstår at han tvert imot ble godt behandlet.
Historien tok en annen vending da Maltravers fikk selskap av en ridder ved navn Gurney. Den 12. september ble endestykket fra et rettlinjet kuhorn fjernet og spissen dyttet opp i Edvards endetarm. Deretter ble en glødende ildrake presset gjennom kuhornet og inn i kroppen for å brenne hans indre deler, men uten å etterlate ytre spor. Om Edvard ble myrdet eller ikke ble formelt undersøkt og Thomas Berkeley erklærte at det var sykdom som fikk Edvard til å dø. Ingen ble noensinne tiltalt. En historiker fra 1600-tallet avdekket noen papirer som viste at Berkeley hadde vært på Bradley Court, men først en uke etter at Edvard døde. Offisielt døde Edvard II i 1327.
Det er sterke grunner for å tro at den offisielle dødserklæringen var feilaktig og falsk. Edvard ble overført til Corfe Castle i Dorset og senere til Irland. Der ble han holdt i fangenskap inntil en sammensvergelse avsatte Mortimer i 1330. Edvard selv døde i Irland i 1341 under uklare omstendigheter.
Mot slutten av september 1327 ble det kunngjort i god tro til de tilstedeværende ved parlamentet i Lincoln at ekskongen hadde dødd en naturlig død. En kropp som det ble påstått var hans ble gravlagt i St. Peters kloster i Gloucester, den nåværende katedralen. Hans sønn Edvard III fikk antagelig overført hans egentlig lik dit i 1342, men hadde allerede reist en fantastisk gravstein på det stedet som ble påstått å være farens endelige hvilested. Monumentet ble et populær pilegrimssted og katedralen tjente stort på disse. Gravsteinen betraktes i dag for å være en av de mest imponerende i England.
Etter den tidligere kongens «offentlige» død holdt ikke Isabella og Mortimers styre lenge. Så snart som Edvard III ble myndig fikk han Roger Mortimer henrettet, til tross for at moren ba om at hans liv måtte bli spart. Han lot moren slippe unna og etterhvert komme tilbake og nyte hans gunst. I 1330 trakk Isabella seg tilbake fra offentlig liv og døde i Hertford den 23. august1358.
Det kom en del tekniske nyvinninger i Edvard IIs regjeringstid: Roger Bacon publiserte en bok i 1242 som ga instruksjoner om hvordan man lagde krutt. Senere ble håndvåpen konstruert av tyskeren Schwartz som man antar ble benyttet ved slaget ved Halidon Hill i 1333 og kanoner ved slaget ved Crecy i 1346. Det endret riddervesenet og krigføringen i middelalderen for alltid.
Oppdiktede fortellinger
Den mest berømte fiksjonen om Edvard IIs regjeringstid er gjort av Christopher Marlowe i hans skuespill Edvard II. I senere år har flere kritikerroste oppsetninger blitt satt opp i Storbritannia. Derek Jarmans filmversjon av dramaet har derimot mer til felles med våre dagers seksualpolitikk enn Marlowes drama.
Isabel the Fair av Margaret Campbell Barnes; Harlot Queen av Hilda Lewis; Isabella, the She-Wolf av Maureen Peter; og The Queen and Mortimer av Brenda Honeyman fokuserer alle på dronning Isabella. King's Wake av Eve Trevaskis begynner kort etter Despensernes fall og ender med Mortimers fall. The Follies of the Kings av Jean Plaidy gir et mer obskurt syn på regjeringstiden, selv om den er mer enn detaljrik i beskrivelsene av Edvards død som følge av spiddingen gjennom endetarmen med den glødende ildraken.
In A Secret Chronicle ved Jane Lane, får Edward IIs yngste datter en tiltrodd tjener til å undersøke omstendighetene ved farens død. Jean Evans' «A Brittle Glory» er fortalt av kongens narr. Chris Hunts Gaveston er en fortelling med seksuelle beskrivelser av kongens forhold til sin første favoritt, mens Sandra Wilson's Alice bryter tradisjonen med en ettertrykkelig heteroseksuell Gaveston, og hvor dennes elskerinne har gitt boken tittelen. I boken Cashelmara flytter Susan Howatch handlingen til det 19. århundres Irland. Skyting, dolking og forgifting erstatter halshugging og rødglødende ildraker.
Mer nylig har forfatteren Susan Higginbotham i romanen The Traitor's Wife: A Novel of the Reign of Edward II satt søkelyset på regjeringstiden og dens følger, sett gjennom øynene på Hugh le Despensers kone Eleanor de Clare. Krimforfattere med forkjærlighet for middelalderen som Paul Doherty og Michael Jecks har utgitt flere bøker som har hentet bakgrunn fra Edvard IIs regjeringstid.
Den viktorianske forfatterinnen Emily Sarah Holt skrev flere historiske romaner fra denne perioden. Appendiksene til hennes bøker viser at hun har gjort grundige forundersøkelser, men hennes religiøse fordommer (hun er sterkt anti-katolsk) gjør likevel hennes bøker til en merkelig opplevelse. Hun er klart mer fordømmende overfor Isabella enn for Edvard II, og hun synes å ha en godhet for Hugh le Despenser.
