Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke (født ca. 1275, død 23. juni1324) var en fransk-engelsk adelsmann. Selv om han hovedsakelig var aktiv i England, hadde han sterke forbindelser til det franske kongehuset. Som en av de rikeste og mektigste menn i England i sin samtid, var han en sentral deltaker i konfliktene mellom kong Edvard II av England og den engelske adelen, særskilt Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, en av lederne av adelens motstand mot kongen. Pembroke var en av de baronene i forordningen som ble utpekt for å begrense makten til Edvard II og kongens favoritt Piers Gaveston. Pembrokes posisjon endret seg med den store fornærmelse han fikk da Gaveston, en fange i hans varetekt og som han hadde sverget å beskytte, ble fjernet og halshogd på oppfordring av Lancaster. Det førte til at Pembroke gikk inn i et tett og livslangt samarbeid med kongen. Senere i livet førte politiske omstendigheter, kombinert med finansielle vanskeligheter, til vanskeligheter som drev vekk fra maktens sentrum.
Selv om tidligere historikere har vurdert Pembroke som lederen for et «mellomparti», som sto politisk mellom ytterpunktene Lancaster på den ene siden og kong Edvard II på den andre siden, er den moderne konsensus at han i all vesentlighet forble lojal mot Edvard II det meste av sin karriere. Pembroke var gift to ganger, og etterlot seg ingen legitime etterkommere, skjønt han hadde en sønn utenfor ekteskap. Han er i dag husket hovedsakelig via hans hustru Marie de St Pol, grevinne av Pembroke, som grunnla Pembroke College ved Universitetet i Cambridge, og for hans storstilte grav som fortsatt kan bli sett ved Westminster Abbey. Han var også en betydningsfull figur i de krigene som fulgte den engelske okkupasjonen av Skottland. En beskrivelse av ham er som høy, blek og tankefull og «en mann med beskjedne talenter.»[3]
Liv og virke
Familie og tidlige år
Segl for Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke
Aymer var sønn av Guillaume eller William de Valence, sønn av Hugo X, greve av La Marche, og greve av Angoulême, ved å være gift med Isabella av Angoulême, som først var gift med kong Johan av England.[4] William var således halvbror av kong Henrik III av England ved hans mors første ekteskap på kong Johan, og fikk således en sentral posisjon i kongeriket England.[5] Han fikk jarledømmet Pembroke ved sitt ekteskap med Joan de Munchensi, barnebarn av William Marshal.[4]
Aymer var den tredje sønnen i sin familie og det er derfor svært lite som er kjent om fødsel og første år. Det er antatt at han ble født en gang mellom 1270 og 1275.[6] Da hans far var på korstog sammen med Edvard I, sønn av den engelske kongen, og før Edvard ble kronet, fram til januar 1273, er en dato mot slutten av denne perioden mest sannsynlig.[7] Da hans gjenværende bror William døde i kamp i Wales i 1282 og den eldste broren hadde dødd i 1277, var det Aymer som ble arving til jarledømmet Pembroke.[7] Hans far William de Valence døde i 1296 og Aymer arvet sin fars besittelser i Frankrike, men måtte vente til at hans mor døde i 1307 for han kunne overta jarledømmet.[8] Via arv og ekteskap besto hans land av – bortsett fra palatinatsgrevskapet i Pembrokeshire – eiendom spredt utover hele England, hovedsakelig i en stripe fra Gloucestershire til East Anglia, i sørøstlige Irland (Wexford), og franske land i områdene Poitou og Calais.[9]
I 1297 fulgte han Edvard I på kampanje til Flandern, og det synes som om han ble slått til ridder på dette tidspunktet.[10] Med sine franske forbindelser var han i de påfølgende årene en verdifull diplomat i Frankrike for den engelske kongen.[11] Han tjenestegjorde også som militær hærfører i okkuperte Skottland. I 1298 ved Blackearnside, en skog av oldertrær, øst for landsbyen Newburgh i Fife, gikk han på et forsmedelig tap fra en skotsk styrke kommandert av William Wallace, da vokter av Skottland. I 1306 i slaget ved Methven vant over Robert Bruce ved å bryte den overensstemmelse han hadde med motparten og omringet den lille skotske styrken, men Bruce slapp selv unna.[12] Året etter var Robert Bruce mindre naiv i sin tilnærming til Aymer og i slaget ved Loudoun Hill i Ayrshire som skjedde mai 1307. Selv ved en underlegen styrke på rundt 600 menn over Aymers hær på rundt 3000 var skottene de som trakk seieren, og Aymer klarte med nød og neppe å redde livet ved å flykte til Bothwell Castle.[13][14]
Piers Gaveston
Edvard I døde i 1307 og ble etterfulgt av sin sønn Edvard II. Den nye kongen fikk i begynnelsen godvilje fra adelen, Aymer var blant dem.[15] Det oppsto imidlertid snart konflikter, særlig med Edvards favoritt Piers Gaveston, som fikk store fordeler, ofte på bekostning av andre, og hadde et intimt vennskap med kongen, som ble betraktet som direkte usunt og gjorde ham særdeles upopulær.[16] Gavestons arroganse mot adelen, og hans kontroll over kongen, førte til at adelen forente seg i opposisjon til Edvard. I 1311 ble initiativet kjent som Ordinances, «Forordningene», som begrenset den kongelige makt i finansielle spørsmål og i utnevnelsen av myndighetspersoner.[17] Like viktig var at baronene greide å få Gaveston forvist fra riket. Aymer, jarlen av Pembroke, var blant dem som var mest radikale blant forordnerne, og hadde tidligere vært sympatisk innstilt til kongen, men nå mente at det var nødvendig å få utvist Gaveston.[18]
Da Gaveston uten tillatelse kom tilbake fra forvisningen senere det samme året, ga et råd med adelen Pembroke og John de Warenne, 7. jarl av Surrey, oppgaven med å ta ham i forvaring.[19] Det gjorde de den 19. mai 1312, men ikke lenge etter med Gaveston grepet av Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, sammen med jarlene Warwick, Hereford og Arundel, og de fikk ham henrettet den 19. juni.[20] Denne kriminelle handlingen fikk den effekt at det skaffet kongen støtte, og marginaliserte de opprørske jarlene.[21] Angående Pembroke var det å gripe og henrette en fange som var i hans varetekt et brudd på de mest fundamentale ridderlige koder, og en alvorlig fornærmelse for hans ære. Hendelsen må derfor bli forstått som en vesentlig vendepunkt til at han snudde ryggen til adelens sak og fikk ny sympati for kongen.[22]
I de kommende årene arbeidet Pembroke tett med kongen. Han ble utpekt til kongens løytnant i Skottland i 1314, og var tilstede ved det katastrofale nederlaget ved Bannockburn hvor Robert Bruces beseiret grundig den store engelske hæren. Pembroke var blant de som hjalp Edvard å flykte fra slagmarken.[7][3] I 1317 da han kom tilbake fra et møte med pavens ambassadør i Avignon ble han tatt til fange av Jean de Lamouilly og som holdt som fange for løsepenger i Tyskland.[23] Løsesummen på 10 400 pund var årsaken til Pembrokes betydelige økonomiske vanskeligheter resten av livet hans.[24]
Selv om Thomas av Lancaster ble utstøtt grunnet mordet på Gaveston, klarte han å skaffe seg bort imot total kontroll over regjeringen i tiden etter det engelske nederlaget ved Bannockburn.[25] Han viste seg derimot like udugelig å styre som Edvard, og ble snart upopulær.[26] Pembroke var en av adelen som forsøkte å unngå innbyrdeskrig i årene 1316-1318 fra å bryte ut mellom tilhengerne til Edvard og Lancaster. Han hjalp til med å forhandle Leake-traktaten som ble signert ved Leake i Nottinghamshireden 9. august 1318, og som gjeninnstatte Edvard ved makten. Traktaten hadde til hensikt å forsone partene.[27] Freden varte imidlertid ikke lenge da kongen hadde fått en ny favoritt ved Hugh Despenser den yngre, mye i den samme posisjon som Gaveston. Despensers familie benyttet forbindelsen til albue seg inn for å skaffe seg fordeler og rikdom.[28] Pembrokes forsøk på forsone feilet, og innbyrdeskrig brøt ut i 1321. I 1322 ble Lancaster beseiret i slaget ved Boroughbridge, og tatt til fange. Han ble deretter funnet skyldig og dømt til døden av en gruppe med jarler og magnater, ført ut av festningen Pontefract Castle og halshogd foran en jublende menneskemasse.[29] Pembroke var blant de som var med på å dømme Lancaster.[30] I samme år bidro han til å opprette et hospital for spedalske i Gravesend i nordvestlige Kent.[31]
Etter Boroughbridge havnet Pembroke i en vanskelig situasjon. Motstanderne av Hugh Despenser og hans far, Hugh Despenser den eldre, hadde mistet all tiltro til dem. Samtidig var Pembroke blitt marginalisert ved hoffet hvor familien Despensers makt vokste mer og mer.[7] På toppen av dette var hans finansielle problemer. Den 24. juni 1324, mens han var sendt som ambassadør til Frankrike, falt han brått sammen og døde mens han oppholdt seg et sted i Picardie.[32]
T.F. Tout var en av de første historikere da han i 1914 gjennomførte en gjennomgående akademisk undersøkelse av perioden. Han vurderte Pembroke som den ene gunstige unntaket i en tidsalder preget av inkompetente ledere med snevert perspektiv.[33] Tout skrev om et «mellomparti», ledet av Pembroke, som representerte en moderat posisjon mellom ytterpunktene representert av Edvard og Lancaster. Dette «mellompartiet» tok angivelig kontrollen over den kongelige regjering gjennom Leake-traktaten i 1318.[34] I sin studie fra 1972 har historikeren J.R.S. Phillips avvist denne oppfatningen. Til tross for bange anelser med kongens favoritter, var Pembroke konsekvent lojal med kong Edvard. Hva som ble oppnådd i 1318 var ikke en overtagelse av et «mellomparti», men ganske enkelt en gjenopprettelse av den kongelige makt.[35]
Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, og hans søster Agnes leide et av de gamle godshusene i Dagenham i Essex, og det har blitt kalt for Valence House siden. Det er i dag et museum.[36]
Pembrokes mest varige arv var antagelig via hans andre hustru som i 1347 grunnla Pembroke College ved Universitetet i Cambridge.[37] Hans familevåpen er fortsatt representert på høyresiden av lærestedets våpenskjold.[38] Aymer de Valence ble gravlagt i Westminster Abbey, hvor hans grav fortsatt kan bli sett som en framstående eksempel på sengotisk arkitektur, utarbeidet i den samme formgivningen som den nærliggende graven til Edmund Crouchback.[39]
Ekteskap
Aymer giftet seg to ganger; hans første ekteskap som skjedde før 1295, var med Beatrice, datteren til Raoul II of Clermont, herre av Nesle i Picardie og konstabel av Frankrike.[40] Beatrice døde i 1320, og i 1321 giftet han seg på nytt med Marie de St Pol, datter av Gui de Châtillon, greve av St Pol og bouteiller (administrator) av Frankrike.[41] Han fikk derimot aldri noen legitime barn fra noen av sine ekteskap, men han hadde en sønn utenfor ekteskap, Henry de Valence, med en ukjent mor.[7]
Referanser
^ The Peerage person ID p43692.htm#i436917, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
^Ward, Jennifer C. (2004): [«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. august 2017. Besøkt 31. oktober 2017. «St Pol, Mary de, countess of Pembroke (c.1304–1377)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford betalingsmur
^Binski, P. (1995): Westminster Abbey and the Plantagenets: Kingship and the Representation of Power, 1200-1400, New Haven, s. 118-119, 176-177; Prestwich, M. (2005): Plantagenet England 1225-1360, Oxford, s. 565.
.jpg)
