Et klikkbart Euler-diagram som viser EFTA plassert blant andre samarbeidsavtaler i Europa.EFTA House i Brussel er tilholdssted for EFTA-sekretariatet, sekretariatet for EØS-midlene og ESA.
Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association; forkortet EFTA) er en mellomstatlig organisasjon bestående av Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Den ble opprettet i 1960 for å fremme fri handel og økonomisk integrasjon mellom medlemsstatene.[2] EFTA var et svar på opprettelsen av EEC, en forløper til EU.
Da EU senere gjennomførte det indre marked, risikerte EFTA-landene å møte handelshindringer som da var avviklet internt i EU. Det var behov for en avtale som forhindret slike handelshindringer. EFTAs medlemsstater bortsett fra Sveits, ble derfor tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.[3][4]
EFTA-rådet (EFTA Council) er organisasjonens høyeste organ og sammensatt av representanter fra hvert av medlemslandene. To ganger i året møtes rådet på ministernivå og åtte ganger på ambassadørnivå. Ambassadørene er ledere av medlemslandenes faste delegasjoner til EFTA. Beslutninger i rådet tas ved konsensus.[5] Formannskapet går på omgang mellom EFTAs medlemsland og varer i seks måneder.
EFTAs faste komité
EFTAs faste komité er det styrende organ for EØS/EFTA-landenes samarbeid om EØS-saker. Komiteen møtes for å behandle saker som skal opp i drøftelser med EU i EØS-komiteen og EØS-rådet.[6]
Budsjettkomiteen
Budsjettkomiteen består av representanter fra hovedstedene, vanligvis med vedkommende deputy som stedfortreder. Vedtak i Budsjettkomiteen kan (i motsetning til andre vedtak i EFTA) ikke reverseres.[trenger referanse]
Sekretariatet
EFTA-sekretariatet som ledes av en generalsekretær, har sitt hovedkvarter i Genève. Det finnes i tillegg tre assisterende generalsekretærer, en i Genève og to i Brussel. Samtlige fire stillinger ansettes av EFTA-rådet og deles mellom medlemslandene. Det finnes per 2021 ca. 90 ansatte i EFTA, hvorav en tredel arbeider i Genève og to tredeler i Brussel og Luxembourg. Kontoret i Luxembourg som samarbeider med EU om statistikkspørsmål.[7][8]
EFTA-domstolen
EFTA-domstolen er et frittstående organ med jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Domstolens saksområde er hovedsakelig anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA.[trenger referanse] Domstolen kan i tillegg rådgi nasjonale domstoler med hensyn til tolking av EØS-regler.
Domstolen består av tre dommere, én fra hver av medlemsstatene. De skal oppnevnes av EFTA-statenes regjeringer ved felles overenskomst for seks år.
ESA
EFTAs overvåkningsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority) har som hovedoppgave å sørge for at de regler og plikter som følger av Korfuavtalen og EØS-avtalen, gjennomføres i medlemsstatene. Dette omfatter også plikten til å innarbeide EU-retten i nasjonal rett. ESA kan gripe inn dersom organet finner at en medlemsstat ikke etterlever sine plikter, og i siste instans kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen. ESAs avgjørelser kan også ankes inn for EFTA-domstolen.
EFTA Board of Auditors (EBOA)
EFTA Board of Auditors (EBOA) har ansvaret for å revidere EFTA-sekretariatet, EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen. Det ble opprettet i mai 1992. Det består blant annet av representanter fra den norske Riksrevisjonen. Organet samarbeider også med Revisjonsretten som er dets sidestykke i EU. EBOA møtes tre ganger i året.[9]
Rådgivende organer
Rådgivende organer i EFTA er EFTAs parlamentarikerkomité, EFTAs konsultative komité og EØS-EFTA Forum for folkevalgte representanter fra lokale og regionale myndigheter (EEA EFTA Forum of Elected Representatives of Local and Regional Authorities).[10]
EFTA ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960, på initiativ fra Storbritannia. Samarbeidet var mindre forpliktende enn EEC, som var blitt dannet to år tidligere gjennom undertegnelsen av Romatraktaten. Norge hadde på dette tidspunkt sin utenrikspolitikk nært knyttet til Storbritannia, og var derfor en naturlig partner i samarbeidet. I tillegg var Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike med fra begynnelsen. Senere ble Island (1970), Finland (1986) og Liechtenstein (1991) medlemmer.
EFTA-samarbeidets hovedformål var fri varehandel mellom medlemsstatene, men uten felles tollsatser eller handelspolitikk utad. Det var således mindre omfattende enn EF. Ut fra disse beskjedne mål var samarbeidet vellykket, og fri handel med industrivarer ble oppnådd i 1966. Frihandel med fisk ble oppnådd i 1986.
Tilnærming til EF
Mange av medlemsstatene innså raskt at EF var et mer attraktivt samarbeid, og begynte tidlig å innrette seg mot å søke medlemskap i EF. I 1961 innledet Storbritannia, Norge og Danmark forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap, og dermed også utelukket Norge og Danmark.
Da Charles de Gaulle gikk av i 1969 ble forhandlingene gjenopptatt. Storbritannia og Danmark ble medlemmer av EF i 1973, mens Norge etter folkeavstemningen i 1972 valgte å si nei. Tilbake sto et betydelig svekket EFTA, der det eneste store landet, Storbritannia, ikke lenger var medlem.
EFTA etter 1973
I 1973 ble det fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-statene og EF. I 1977 opphørte tariffene på industrivarer mellom de resterende EFTA-landene og EF. Også andre klausuler, om blant annet konkurranseforhold og statsstøtte, ble tatt med i avtalene, men igjen skortet det på viljen til å gi bestemmelsene rettslig realitet.
På et toppmøte i Luxembourg i 1984 ble det lansert et nytt initiativ for nærmere samarbeid mellom EF og EFTA. I 1985 lanserte EF-kommisjonen planer om et indre marked, som EFTA-statene så seg nødt til å bli en del av. Mye arbeid ble derfor lagt ned for ytterligere å tilpasse seg EF, blant annet ved å gjennomgå en rekke detaljer i den økonomiske næringsreguleringen, harmonisere varestandarder og avskaffe importrestriksjoner.
EF forventet en strøm av søknader om medlemskap etter etableringen av det indre marked, og ønsket derfor å tilby det som skulle bli EØS-avtalen som en overgangsordning, for å forhindre for mange nye medlemmer samtidig. For mange av statslederne i EFTA, som næret et ønske om fullt EF-medlemskap, ble dette sett på som en hensiktsmessig måte å nærme seg EF på.
Allerede før EØS-avtalen var undertegnet hadde imidlertid Østerrike, Sverige og Finland, og etter hvert også Norge, sendt søknader om fullt EF-medlemskap. EFs plan om å bruke EØS til å utsette strømmen av medlemssøknader hadde slått feil. Etter folkeavstemninger i de fire landene ble alle unntatt Norge medlemmer av det som nå var blitt EU, og EFTA var ytterligere svekket. Igjen stod Norge, Island og Liechtenstein, som var EØS-medlemmer, samt Sveits. EØS-avtalen gir landene i EFTA tilgang til EUs indre marked.
Nåværende betydning
EFTA-samarbeidet foregår i dag på en rekke områder, konvensjonsfestet ved Vaduzkonvensjonen Selve handelen mellom de fire medlemsstatene er ubetydelig, men det omfattende samarbeidet med EU på felter som statistikk, opprinnelsesmerking, miljøvern, utdanning m.v. er knyttet til samarbeidet mellom EFTA og EU.
Medlemmene av ESA og EØS-komiteen er anmeldt[bør utdypes] som diplomater i Brussel og står både formelt og reelt under instruks av hjemlige myndigheter.
Medlemsstater
Nåværende EFTA-stater i mørk grønn, tidligere medlemmer i lys grønn
.jpg)
