Seieren i slaget vendte strømmen i felttoget i Nord-Afrika. Slaget betydde slutt på aksemaktenes drøm om å besette Egypt, kontrollere Suez-kanalen, få tilgang på Midtøstens oljefelter, og avskjerme Storbritannia fra sitt østlige imperium. Nederlaget ved El Alamein markerte slutten på aksemaktenes ekspansjon i Afrika.
I juli 1942 hadde den italiensk-tyske Panzer Armee Afrika trengt langt inn i Egypt etter seieren i slaget ved Gazela, og truet britisk kontroll over Suez-kanalen. General Auchinleck hadde trukket den 8. arme tilbake til 80 km fra Alexandria, et punkt hvor Qattarafordypningen var kun 65 km fra kysten. Dette ga forsvarerne en relativt kort front og sikre flanker, siden det tyske panservognmaskineriet ikke kunne trenge gjennom Qattarafordypningen. Her ble aksestyrkene stoppet i juli under det første slaget om El Alamein.
8. armes motoffensiv i juli endte resultatløst, da Rommel besluttet å grave seg ned og befeste stillingen for å la sine utmattede styrker omgruppere seg. I slutten av juli avblåste Auchinleck alle offensive operasjoner, med henblikk på å gjenoppbygge hærens styrke. I starten av august besøkte den britiske statsministeren Winston Churchill og general Alan Brooke den britiske øverstkommanderende for imperiestaben Kairo og byttet ut Auchinleck med general Harold Alexander som øverstkommanderende i Midtøsten. Generalløytnant William Gott skulle ha overtatt kommandoen over 8. arme, men ble drept under reisen for å ta over posten da hans fly ble skutt ned av et tysk jagerfly. I stedet ble generalløytnant Bernard Montgomery pekt ut til å lede 8. arme.
Rommel stod overfor en situasjon hvor hans forsyningslinjer var uholdbart lange, og han visste at de allierte ville få forsterkninger bestående av både menn og utstyr,; han besluttet derfor å angripe de allierte, før deres oppbygningsfase var fullført. De to pansrede divisjoner fra Afrikakorpset og en styrke bestående av oppklaringsenheter fra Panzer Armee Afrika stod i spissen for angrepet, men den 30. august1942 stoppet de allierede dem ved Alam el Halfa bakkekammen og Point 102. Angrebet mislykkedes i dette andet slag ved Alamein linjen, kaldet Slaget ved Alam el Halfa. I forventning av et motangrep fra Montgomerys 8. arme gravde Panzer Armee Afrika seg ned.
Den korte frontlinjen sammen med de sikre flankene, som hadde hjulpet 8. arme i det første slaget om El Alamein, var nå i stedet til fordel for aksestyrkene.[10] Rommel hadde god tid til å forberede sine forsvarsposisjoner, og han etablerte store minefelt med omkring 500 000 miner[10] og piggtråd. 8. arme måtte gjennomføre et frontalangrep mot veletablerte stillinger, og Alexander og Montgomery var innstilt på å skaffe seg en overlegenhet i styrker, som var tilstrekkelig til ikke bare å oppnå et gjennombrudd, men også til å utnytte det for å nedkjempe Panzer Armee Afrika. I alle de tidligere felttog som bølget fram og tilbake gjennom ørkenlandskapet hadde ingen av sidene hatt en tilstrekkelig styrke til å gjøre en seier avgjørende. Den tapende side hadde tidligere alltid kunnet trekke seg tilbake og omgruppere seg nærmere ved sine forsyningsbaser.
Etter ytterligere seks ukers oppbygning og forberedelser var 8. arme klar til å slå til. 220 000 mann og 1 100 stridsvogner under Montgomery rykket frem mot de 115 000 mann og 559 panservogner i Panzer Armee Afrika.
De alliertes plan
Med Operation Lightfoot håpet Montgomery å rydde to korridorer gjennom aksestyrkerens minefelter på den nordlige del av fronten. Deretter ville allierte stridsvogner trenge igjennom og beseire de tyske panservognene. Avledningsangrep ved Reweisat-høydedragene i sentrum og i den sydlige del av fronten skulle holde resten av aksestyrkene fra å rykke nordpå. Montgomery forventet, at slaget ville vare 12 dager og bestå av tre faser: innbruddet, nærkampen og fiendens endelige sammenbrudd.[11]
På offensivens første natt planla Montgomery at fire divisjoner fra Oliver LeesesXXX Korps skulle rykke frem over en 25 km bred front til et objekt med kodenavn Oxalic Line og underveis løpe aksestyrkerens fremskutte stillinger over ende. Ingeniørsoldater skulle rydde og avmerke to veier gjennom minefeltene, hvorigjennom de pansrede divisjoner i Herbert LumsdensX Korps kunne passere for å nå Skinflint-linjen, hvor de ville kontrollere og rapportere deres fremskritt, og senere Pierson Bound, hvor de midlertidig ville konsolidere deres stillinger inne i aksestyrkenes stillinger, inntil infanterislaget var vunnet.[11]
Commonwealth-styrkene gjennomførte en rekke avledningsmanøver i månedene opp til slaget, for å så tvil hos aksestyrkenes hærsjefer om styrkenes plassering, og hvor slaget ville komme til å stå. Denne operasjon hadde navnet Operation Bertram. I september stilte de brukte pakkasser o.l., under kamuflasjenett i den nordlige sektoren, for å illudere ammunisjons- og forsyningsdepoter. Aksestyrkene noterte seg selvfølgelig, at de var der, men da det ikke fulgte noen offensiv operasjon straks etter, og da disse «depoter» ikke endret utseende med tiden, ignorerte de dem. Det gav 8. arme mulighet til å oppbygge depoter i de fremskutte områder, ubemerket av fienden, ved å skifte ut de tomme kasser med ammunisjon, bensin eller rasjoner om natten. I mellomtiden ble det bygget en falsk rørledning, hvis bygning ville få aksestyrkene til å tro at angrepet ville bli innledet mye senere enn det ble, og mye lengre mot syd. For å forsterke illusjonen ble det lagd stridsvognetterligninger av kryssfiner, som så ble plassert ovenpå jeeper og stilt opp mot syd, mens de stridsvognene som skulle i kamp lengre mot nord ble kamuflert som lastebiler ved å få en overbygning av kryssfiner.
Aksestyrkenes plan
Styrkenes plassering før slagets begynnelse
Etter nederlaget i slaget ved Alam el Halfa var aksestyrkene alvorlig nedslitte. De tyske og italienske armeer hadde for lange forsyningsveier, var utmattede og var avhengige av erobrede allierte forsyninger og utstyr. På tross av Rommels suksesser var situasjonen hurtig iferd med å endre seg til ugunst for ham, da han ikke mottok vesentlige forsterkninger, mens de allierte styrker i stor stil ble gjenforsynt med menn og utstyr fra Storbritannia, India, Australia og New Zealand foruten stridsvogner og lastbiler fra USA. Rommel fortsatte å etterlyse forsterkninger, forsyninger og brennstoff, men den tyske krigsmaskinen var fokusert på Østfronten, og det ankom kun begrensede forsyninger til Nord-Afrika.
Rommel var fullt ut klar over at de britiske styrker snart ville være sterke nok til å iverksette en offensiv mot hans arme. Hans eneste håp bestod nå i at de tyske styrker, som kjempet i slaget om Stalingrad, hurtig ville beseire de resterende sovjetiske styrker og rykke sydover gjennem Kaukasus og true Persia (Iran) og Midtøsten. En slik utvikling ville bety at store britiske styrker måtte sendes fra den egyptiske front for å forsterke de britiske styrkene i Persia, hvilket ville forsinke en britisk offensiv mot hans arme.
Under en slik pause kunne Rommel oppmuntre den tyske overkommando til å forsterke hans styrker så Panzer Armee Afrika og de tyske armeer som kjempet seg gjennom det sydlige Sovjet, kunne endelig beseire de britiske hærene i Nord-Afrika og Midtøsten.
I mellomtiden hadde hans styrker gravd seg ned og ventet på et mulig angrep fra de britiske styrker eller Den røde armés nederlag ved Stalingrad. De hadde utplassert omkring en halv million miner, fortrinnsvis anti-stridsvognsminer sammen med mindre antipersonellminer, som S-miner. De lå i to enorme felt som ble omtalt som «Teufelsgarten».[10][11] Mange av disse minene var av britisk opprinnelse og hadde blitt erobret ved Tobruk. For å narre fiendtlige kjøretøyer inn i minefeltene hadde italienerne et triks med å trekke en aksel med hjul på gjennom området med et langt rep, for å lage noe som lignet ofte anvendte spor.[10]
Rommel plasserte vekselvis tyske og italienske infanterienheter i de forreste linjer. Rommels reserver bestod av to tyske panserdivisjoner og en motorisert infanteridivisjon, samt en italiensk styrke av samme størrelse. Da de alliertes avledningsmanøver hadde virket etter hensikten, hadde Rommel spredt sine styrker ut over hele fronten i den tro, at Montgomery ville legge et likt press på hele fronten og lete etter svake punkter. Han trodde også at hovedstøtet ville komme fra syd. Når hovedangrepet satte inn trodde han på at han kunne manøvrere hurtigere enn de allierte, så han kunne konsentrere sitt forsvar mot tyngdepunktet i det britiske angrepet. Når han først hadde konsentrert sine styrker ville han på grunn av bensinmangel ikke være i stand til å flytte dem igjen.[12]
Slaget
Slaget om El Alamein deles normalt inn i fem faser:
Perioden fra 29. – 31. oktober har ikke fått navn, da slaget her stod stille.
Fase en: Innbruddet
Allierte styrker angriper kl. 22.00, den 23. oktober
Før den egentlige artilleriforberedelsen kom det en avledning for angrep for 24. australske brigade, som utsatte den tyske 15. panserdivisjon for kraftig beskytning i et par minutter.[13] Heretter begynte Operation Lightfoot den 23. oktober kl. 21.40 egyptisk sommertid[14] på en stille, klar aften med fullmåne, men ikke med en 1000 kanoners sperreild, som man ofte ser det referert, eller med at alle kanoner skjøt på én gang. Sperreilden hadde blitt omhyggelig planlagt således at den første granat fra alle 882 kanoner i de forskjellige batterier ville ramme langs hele den 65 km lange front samtidig.[15]. Etter 20 minutter med kraftig beskytning av hele linjen skiftet kanonerne over til utvalgte mål som støtte for det fremrykkende infanteri.[16] Beskytningen fortsatte i fem og en halv time, hvoretter hver kanon hadde avfyrt omkring 600 granater.
Der var en grunn til at man hadde valgt navnet Operation Lightfoot, nemlig at infanteriet skulle angripe først. Mange av anti-stridsvognminene ville ikke bli utløst av soldater som passerte over dem, fordi de var for lette – derav kodenavnet. Mens infanteriet rykket frem måtte ingeniørsoldatene rydde en passasje til de etterfølgende stridsvogner. Passasjene skulle være 7,25 m brede, hvilket var nok til at stridsvognene kunne passere i enkeltkolonne. Ingeniørene skulle rydde en 8 km lang rute gjennom minefeltene. Det var en vanskelig oppgave på grunn av dybden på aksestyrkenes minefelter.
Klokken 22 begynte de fire infanteridivisjoner i XXX Korps å rykke frem. Deres mål var en imaginær linje i ørkenen hvor de sterkeste fiendtlige stillinger lå. Når først infanteriet hadde nådd de første minefeltene rykket minesøkerne sammen med tropper fra oppklaringsenheter og sappører inn for å skape plass til de pansrede divisjoner fra X Korps. Klokken 2 om natten begynte de første stridsvognene å krype fremover. Klokken 4 var de forreste stridsvognene inne i minefeltene, hvor de virvlet opp så mye støv at siktbarheten var lik null, og det oppsto trafikkpropper gradvis som stridsvognene gikk i stå.
I mellomtiden foretok 7. pansrede divisjon, sammen med en brigade av Frie franske styrker fra Brian Horrocks' XIII Korps, et skinnangrep på den sydlige delen av fronten med det formål å komme i kamp med, og fastholde, den 21. tyske panserdivisjon og den italienske Ariete division ved Reweisat-høyderyggen. Angrepet ble imidlertid slått tilbake av «Folgore» og «Ramcke» fallskjermbrigadene og «Keil»-gruppen.[17][18] Lengre nordpå ved frontene til 44. og 50. divisjon ble det oppnådd mindre gevinster til gjengjeld for store tap forårsaket av besluttsom motstand fra Pavia- og Brescia-divisjonene og enheter fra «Folgore»-brigaden.[19] Den 4. indiske infanteridivisjon skulle likeledes holde den italienske Bologna-divisjon beskjeftiget i sentrum.
Fase to: Nedbrytningen
Motangrep av pansrede divisjoner fra aksemaktene, kl. 18 den 24. oktober
Morgenen lørdag den 24. oktober ble det tyske hovedkvarter rammet av en katastrofe. Presisjonen i den allierte sperreilden hadde ødelagt de tyske kommunikasjonsforbindelser, og Georg Stumme, som hadde kommandoen over aksestyrkene mens Rommel var i Tyskland, døde av et hjerteanfall. Kommandoen gikk midlertidig til generalmajor Ritter von Thoma.
I mellomtiden hadde XXX Korps kun kommet delvis igjennom de første minefeltene på grunn av dybden i Rommels forsvar[11]. Det hadde ikke blitt ryddet tilstrekkelig mange passasjer til at X korps kunne passere. Stridsvognene ble holdt tilbake ved Oxalic-linjen[11]. Gjennom hele dagen angrep det allierte luftvåpen, Desert Air Force, tyske stillinger og bidro dermed til 'nedbrytningen' av aksestyrkene. Det ble flydd over 1000 turer den dagen.
Tyske panserenheter gjennomførte et motangrep mot den britiske 51. divisjon like etter soloppgang, men ble straks stoppet. Klokken 16 hadde de ende ikke kommet langt. Ved solnedgang, med lyset i ryggen, rykket tyske stridsvogner fra 15. panserdivisjon og den italienske Littorio-divisjon ut fra det nyreformede Kidney-området og angrep den britiske 1. pansrede divisjon, hvorved det første store stridsvognslaget ved El Alamein ble innledet. Over 100 stridsvogner deltok i dette slaget, og da natten brøt frem var halvparten ødelagt. Fronten hadde derimot ikke flyttet seg.
D Pluss 2: Søndag den 25. oktober 1942
De allierte forsøker et gjennombrudd, natten til 25. oktober
Det innledende fremstøtet endte søndag. Begge armeer hadde kjempet uavbrudt i to dager. De allierte hadde trengt gjennom minefeltene i vest og hadde skapt et ti km bredt og fem km dypt innhugg. De satt nå på toppen av Miteriya-bakkekammen i sydøst, men samtidig lå aksestyrkene stadig solid i deres opprinnelige stillinger og slaget hadde gått i stå. Derfor beordret Montgomery at kampene i syd skulle innstilles, hvilket gav mulighet for at 7. pansrede divisjon kunne rykke nordover, og for evakuering av Miteriya-høyderyggen. Slaget ville bli konsentrert om «Kidney»-området og Tel el Eisa, inntil det oppsto et gjennombrudd. Det kom til å vare syv grusomme dager.
Modangreb fra aksestyrkerne og angreb fra 9. australske division, eftermiddagen den 25. oktober
I de tidlige morgentimer innledet aksestyrkene en rekke angrep med 15. panserdivisjon og «Littorio»-divisjonen. De søkte etter svake punkter, men fant ingen. Mens solen gikk ned gikk alliert infanteri til angrep. Omkring midnatt innledet 51. divisjon tre angrep, men ingen var helt klar over hvor de var. Forvirring og blodbad fulgte, hvilket resulterte i et tap på 500 allierte soldater, og det var kun én offiser tilbake blant de angripende tropper.
Mens den 51. divisjon opererte omkring «Kidney»-området angrep australierne «Point 29», en 6 meter høy observasjonspost for aksestyrkenes artilleri sydvest for Tel el Eisa, i et forsøk på å omringe et frontfremspring ved kysten, som inneholdt den 164. lette tyske divisjon og store italienske infanteristyrker.[20] Det var det nye nordlige fremstøt som Montgomery hadde tenkt ut tidligere på dagen og det ble skueplass for et heftig slag i de følgende dager. Den australske 26. brigade angrep ved midnatt. Luftvåpenet slapp 115 tonn bomber, og de allierte tok stillingen og 240 fanger. Kampene fortsatte i dette området i den påfølgende uke, mens aksestyrkene forsøkte å gjenerobre den lille bakken som var viktig for deres forsvar.
Fase tre: Motangrepet
«Folgore»-fallskjermsdivisjonen innledet angrep fra tre retninger fra kl. 22.30 den 25. oktober til 3.00 den 26. oktoberAllierte fremrykninger - 51. divisjon tar «Kidney»-området. «Lottorio»-panserdivisjonen gjennomfører motangrep 26. oktober
D Pluss 3: Mandag den 26. oktober 1942
Rommel kom tilbake til Nord-Afrika aftenen 25. oktober og foretok straks en vurdering av slaget. Han konstaterte at den italienske «Trento»-divisjonen hadde mistet halvparten av sitt infanteri. Den 164. lette divisjon hadde mistet to bataljoner, de fleste andre formasjoner var underbemannede, og alle var på halve rasjoner. Et stort antall var syke og hele Panzer Armee Afrika hadde kun brennstoff for tre dager.
Den allierte offensiv hadde gått i stå. Churchill raste: «Er det virkelig umulig å finne en general som kan vinne et slag?»[21] Et motangrep ble innledet kl. 15 mot «Point 29» nær Tel el Eisa. Rommel var nå overbevist om at hovedangrepet ville komme i den nordlige sektor[22] og ville gjenerobre «Point 29» og flyttet alle sine stridsvogner hit fra «Kidney»-området. Luft- og landstridskrefter strømmet inn i området da Rommel flyttet den 21. panserdivisjon og den italienske «Ariete»-divisjon opp sydfra langs «Rahman»-sporet. Det viste seg å være en feiltagelse. Britene holdt stillingen og Rommels tropper hadde ikke bensin nok til å trekke seg tilbake, så de ble etterlatt i åpent terreng utsatt for luftangrep.
Tilbake i «Kidney»-området lykkes det ikke for de britiske styrker å utnytte fraværet av de tyske stridsvognene. Hver gang de forsøkte å rykke frem ble de stoppet av antistridsvogn-kanoner.
Til glede for britene senket et britisk Beaufort torpedofly[23], tankskipet «Proserpina» nær Tobruk. Det var det siste håp om brennstoff til Rommels arme.
D Pluss 4: Tirsdag den 27. oktober 1942
Begge sider omgrupperer deres styrker, natten mellom 26. og 27. oktoberAksestyrkene makter ikke å gjenerobre «Kidney»-området, kl. 8.00, 27. oktober
På dette tidspunkt var hovedslaget konsentrert omkring Tel el Aqqaqir og «Kidney»-området. En kampgruppe fra 2. bataljon, riflebrigaden, av 1. pansrede divisjons G- og H-Tropper, sammen med 239. anti-tank battery fra Royal Artillery lå ved en stilling med kodenavnet Snipe, sydvest for. Forsvaret av Snipe er en legendarisk episode i slaget om El Alamein. I sin beretning om Alamein skriver Lucas-Phillips:
Ørkenen dirret av hete. Kanonmannskapet og delingene lå spredt i deres hull og skyttergraver, svetten løp ned av deres støvdekkede ansikter. Det var en fryktelig stank. Fluene svermet i sorte skyer over de dødes lik og ekskrementer, og pinte de sårede. Stedet var stiplet med brennende kampvogner og lastebiler, ødelagte kanoner og kjøretøy og over alt sammen drev røyk og støv fra eksploderende granater og kanonavfyringer.
Morter- og granatilden var konstant hele dagen igjennom. Omkring kl. 16 åpnet britiske kampvogner ved et uhell ild mot deres egne stillinger og forårsaket tap. Klokken 17 innledet Rommel sitt store angrep. Tyske og italienske kampvogner rykket fremover. Med blott fore funksjonsdyktige kanoner var 239. batteri i stand til å ramme 40 tyske kampvogner i siden og ødelegge 37 av dem. De resterende kampvognene trakk seg tilbake og angrep igjen. Bortsett fra ni ble alle kampvogner i dette angrepet også ødelagt. Tyskerne forlot heretter, og den britiske kampgruppe ble trukket tilbake samme aften. Batterisjefen, oberstløytnant Victor Buller Turner, ble tildelt Victoria-korset. Kun en antistridsvognkanon fra 239. batteri ble brakt tilbake.[25]
D Pluss 5-6: Onsdag, torsdag 28. – 29. oktober 1942
De allierte forsøker å trenge Trento-divisjonen tilbake, 28. oktoberRommel omgrupperer sine styrker: 29. oktober
Den 9. australske divisjon skulle fortsette med å presse nordvestover, forbi Tel el Eisa til et område fienden holdt syd for jernbanen; dette området var kjent som «Thompson's Post», og planen var å tvinge gjennom et gjennombrudd langs kystveien. Det tyske 125. regiment og en liten bataljon fra det 7. Bersaglieri-regimentet, som var sendt frem for å forsterke området, ble angrepet av australske soldater. Mange satt på Valentine-kampvogner fra 46. Royal tank regiment, som snart ble rammet av miner og antistridsvognkanoner. Australierne mistet 200 mann ved angrepet.[26] De italienske antistridsvogntroppene kjempet intenst og med unntak av 20 menn, som ble fanget påfølgende morgen, ble alle drept. «Den tyske soldat har imponert verden, men de italienske «Bersaglieri»-soldater har imponert den tyske soldat.» skrev Rommel på en plakett dedikert til «Bersaglieri»-regimentet.[27]
Ved dagens slutning hadde britene fortsatt 800 kampklare kampvogner, mens aksestyrkene hadde 148 tyske og 187 italienske. Med tankskipet «Luisiano» senket utenfor havnen i Tobruk forklarte Rommel for sine høytstående offiserer at: «Det vil være helt umulig for oss å trekke oss tilbake fra fienden. Det er ikke brennstoff til en sånn manøver. Vi har kun en mulighet, og det er å kjempe til det siste ved Alamein.»[28]
D Pluss 7-9: Fredag til søndag, 30. oktober – 1. november 1942
Natten den 30. oktober var en fortsettelse av de tidligere planer med australierne i angrep. Det var deres tredje forsøk på å nå den brolagte veien, og de erobret den denne natten. Den 31. oktober gjennomførte Rommel fire gjengjeldelsesangrep mot «Thompson's Post». Kampen var intens og ofte mann mot mann, men aksestyrkene vant ikke noe terreng. Om søndagen den 1. november forsøkte Rommel igjen å kaste australierne tilbake, men den voldsomme kampen førte kun til tap av menn og utstyr. På nåværende tidspunkt stod det klart for Rommel at slaget var tapt. Han begynte å planlegge tilbaketoget og regnet med å trekke seg tilbake til Fuka, ca. 80 km mot vest. Ironisk nok ankom det store mengder brennstoff til Benghazi etter at aksestyrkene hadde begynt å trekke seg tilbake, men kun liyt av det nådde noensinne frem til fronten, noe Albert Kesselring prøvde å endre ved å levere det tettere på de kjempende styrker.[29]
Fase fire: «Operation Supercharge»
«Operation Supercharge» begynner; det lykkes ikke for 9. australske divisjon å bryte igjennom, kl. 23.00, 31. oktober 1942.
Denne fasen i slaget begynte den 2. november kl. 1 om natten med det mål å ødelegge fiendens kampvogner, tvinge fienden til kamp i åpent terreng, redusere aksestyrkenes forråd av brennstoff, angripe og besette fiendens forsyningslinjer og forårsake fiendens sammenbrudd. Intensiteten og ødeleggelsene i «Operation Supercharge» var større enn på noe tidligere tidspunkt i slaget. Målet for denne operasjonen var Tel el Aqqaqir ved Rahman-sporet, basislinjen for aksestyrkenes forsvar.
Angrepet ble innledet med et syvtimers luftbombardement med fokus på Tel el Aqqaqir og Sidi Abd el Rahman, etterfulgt av en fire og en halv times sperreild hvor 360 kanoner avfyrte 15 000 granater. Det innledende fremstøt skulle utføres av 151. og 152. infanteribrigade med støtte av 9. britiske pansrede brigade, som alle på daværende tidspunkt var under kommando av 2. newzealandske divisjon, 133. brigade og 23. pansrede brigade bortsett fra 40. og 46. stridsvognregiment. Sjefen for den newzealandske divisjonen, Bernard Freyberg, hadde forsøkt å unngå denne oppgaven, da divisjonen var underbemannet og hadde mistet en brigade. Det newzealandske bidraget til «Operation Supercharge» bestod av 5. brigade med 28. bataljon tilknyttet 151. brigade.
Infanteriet oppnådde de fleste av deres mål, men som ved «Operation Lightfoot» på slagets første dag kunne det ikke ryddes passasjer gjennom minefeltene, før natten nesten var omme.
9. pansrede brigade innledet sin marsj mot fronten kl. 20 fra jernbanestasjonen i El Alamein med omkring 130 kampvogner. Den nådde frem til startlinjen med kun 94 kampvogner igjen[30].
Brigaden skulle ha innledet sitt angrep mot Tel el Aqqaqir kl. 5.45 bak en sperreild. Angrepet ble utsatt 30 minutter, mens brigaden omgrupperte etter ordre fra brigadegeneral John Cecil Currie[31]. Klokken 6.15, en halvtime før daggry rykket brigadens tre regimenter frem mot rekken av kanoner[32]
Vi var alle klar over, at det lyder som ett nytt Balaklava å angripe en mur av kanoner med kampvogner, det er egentlig en oppgave for infanteriet, men det var ikke mer infanteri til rådighet, så våre kampvogner måtte utføre oppgaven.
Brigadegeneral John Cecil Currie hadde forsøkt å unngå at brigaden skulle utføre denne oppgaven, siden han hevdet at brigaden kom til å angripe over en for bred front uten reserver, og at den formentlig ville få tap på 50 % av styrkene.[33]
Det kom svar fra Bernard Freyberg, at Montgomery[33]
...var klar over risikoen og hadde akseptert muligheten av å få tap på 100 % i 9. pansrede brigade for å oppnå et gjennombrudd, men i betraktning av at 1. pansrede divisjon skulle følge like efter, ble risikoen ikke vurdert som så høy.
De tyske og italienske panservernkanonene (fortrinnsvis fem centimeters «PaK 38»- og «Cannone da 47/32»-kanoner[34], foruten 24 av de store 88 mm flak-kanonene)[33] åpnet ild mot de angripende kampvognene, som kunne ses i silhuett mot den oppadstigende sol. Tyske kampvogner, som hadde trengt frem mellom Warwickshire Yeomanry og Royal Wiltshire Yeomanry, forårsaket også store tap.
Aksestyrkenes kanoner begynte å forårsake en jevn strøm av tap for de angripende kampvogner, men kunne ikke stoppe dem. I løpet av den neste halvtime ble 35 kanoner ødelagt, og flere hundre soldater tatt til fange.
Brigaden hadde startet angrepet med 94 kampvogner, men dette tallet ble redusert til kun 24 brukbare vogner (selv om mange kunne repareres),[32] og av de 400 kampvognbesetningene involvert i angrepet ble 230 drept, såret eller tatt til fange.[35]
Hvis de britiske panserstyrker sto i gjeld til infanteriet, ble denne gjelden nedbetalt av den 9. panserbrigade i heltemot og blod.
Etter brigadens angrep ble brigadegeneral Gentry fra den 6. newzealandske brigade sendt frem for å inspisere slagmarken. Da han så brigadegeneral John Cecil Currie ligge og sove på en båre gikk han hen og sa: «Unnskyld for at jeg vekker deg John, men jeg vil gjerne vite hvor dine kampvogner er?». Currie pekte på et utvalg kampvogner omkring ham og svarte: «Det er de». Gentry var forundret. «Jeg mener ikke kampvognene ved hovedkvarteret, jeg mener dine kampvognregimenter. Hvor er de?». Currie pekte igjen og svarte: «Det er mine kampvognregimenter, Bill».[36]
Brigaden hadde ofret seg mot kanonlinjen og forårsaket store ødeleggelser, men hadde ikke greid å skape den luken som 1. pansrede divisjon skulle passere igjennom, men som forventet[32] reduserte angrepet den tyske og italienske kampvognreserven.
Kampvognslaget ved Tell el Aqqaqir: kl. 9, 2. november. Aksestyrker begynner å trekke seg tilbake, kl. 22, 2. november
Klokken 11 angrep restene av 15. og 21. panserdivisjon samt «Littorio»-panserdivisjonen, 1. pansrede divisjon og restene av 9. pansrede brigade, som på det tidspunkt hadde gravd seg ned med en skjerm av antistridsvognkanoner og artilleri sammen med intensiv luftstøtte. Motangrepet brøt sammen under et teppe av granater og bomber, hvilket resulterte i et tap på omkring 100 kampvogner.[35]
Denne kampen ble senere døpt «Hammering of the Panzers». Selv om tapet av kampvogner var omtrent like store, var dette blott en brøkdel av det samlede antall britiske kampvogner, mens det var hovedparten av Erwin Rommels kampvogner.
Rommel tilkalte den 132. italienske «Ariete»-panserdivisjon sydfra så den kunne slutte seg til forsvaret omkring Tel el Aqqaqir i Panzer Armee Afrikas siste forsvar. Da natten falt på hadde aksestyrkene kun 32 kampklare stridsvogner langs hele fronten. Med en baktropp som kjempet desperat ved Tel el Aqqaqir, begynte Rommel tilbaketrekningen til Fuka.
Fase fem: Utbruddet
Aksestyrker forbereder tilbaketrekning: 3. novemberAksestyrkene stopper deres tilbaketrekning: 3. november
Erwin Rommel sendte en meddelelse til Hitler, hvor han forklarte sin umulige stilling og ba om tillatelse til å trekke seg tilbake; han fikk beskjed om å holde fast. Von Thoma, som hadde blitt forfremmet til generalløytnant den 1. november, fortalte ham: «Jeg har akkurat vært rundt på slagmarken. 15. panserdivisjon har 10 kampvogner igjen, 21. panserdivisjon har kun 14 og Littorio 17». Rommel leste Hitlers meddelelse opp for ham, deretter dro von Thoma av sted for å ta kommandoen over Afrikakorpset.
Da 150 britiske kampvogner kom ut for å nedkjempe restene av de nesten tilintetgjorde 15. og 21. panserdivisjoner, ble Von Thoma ved sine menn. Han var i kommandokampvognen, der hvor de to panserdivisjoner møttes, og forble der, inntil den siste kampvognen var ødelagt. Til sist, da alt var tapt, stod Von Thoma alene ved siden av sin brennende kampvogn på det stedet som senere ble kjent som Panzer Graveyard.
Tross den desperate situasjon holdt Rommels menn stand. Hele enheter ble nedkjempet, men restene fortsatte å kjempe. Et 20 km bredt hull fantes nå i aksenes linje. «Hvis vi blir her, vil hæren ikke holde i tre dager ... hvis jeg adlyder Førerens ordre så er det fare for at mine egne tropper ikke vil adlyde mine ordre ... mine menn kommer i første rekke!"».
Rommel ga ordre til tilbaketog, tross Hitlers ordre.[37] På grunn av mangel på transportmidler ble de fleste italienske infanterienheter gitt opp og efterlatt til deres skjebne.[38][39]
D Pluss 12, 4. november 1942
Allierte styrker bryter igjennom: kl. 7 den 4. november. Trento-, Bologna- og Ariete-divisjonene er ødelagt. Aksestyrkene flykter
Den 4. november var de siste angrep underveis. De britiske 1., 7. og 10. pansrede divisjoner brøt igjennom de tyske linjene mot den åpne ørken. De allierte hadde vunnet slaget. Aksestyrkene var på tilbaketog. Denne dag gikk Ariete- og Littorio-divisjonen samt den motoriserte Trieste-divisjonen i oppløsning. Den pansrede Ariete-divisjon under general Francesco Arena kjempet tappert og forhindret allierte planer om å omringe og fullstendig nedkjempe de tyske styrker. Radioen i Berlin hevdet at i dette området «fikk britene lov til å betale for deres gjennomtrengning med enorme tap av menn og materiell. Italienerne kjempet til siste mann»[40] Menig Sid Martindale fra 1st Battalion Argyll & Sutherland Highlanders, skrev om 25. Bologna infanteridivisjon som ble rammet av den fulle vekten av det britiske kampvognsangrep:
Jo lengre vi rykket frem, jo mer ble vi klar over at italienerne ikke hadde meget kamp igjen i seg etter å ha ytt kraftig motstand mot våre overveldende fremstøt, og de begynte å overgi seg i stort antall til våre forreste enheter. Det var ikke mye kamp å se, men vi kom forbi masser av utbrente italienske kampvogner som hadde blitt ødelagt av våre kampvogner. Jeg hadde aldri sett en slagmark før, og et sted med så mange døde var til å bli syk av.[41]
Bologna-divisjonen og restene av Trento-divisjonen forsøkte å kjempe seg vei ut av Alamein og marsjerte gjennom ørkenen uten vand, mat eller kjøretøy innen de overga seg utmattet og døende av væskemangel.[42] Det ble rapportert at oberst Dall'Olio, som hadde kommandoen over Bologna-divisjonen, da han overga seg: «Vi har stanset å skyte, ikke fordi vil vil, men fordi vi har brukt alle patroner.» Med et avsluttende symbol på tross var det ingen i Bologna-divisjonen som rakte hendene i veret. Harry Zinder fra Time Magazine skrev at italienerne kjempet bedre enn ventet, og hadde den kommentar, at for italienerne:
var det et umåtelig av fra deres tyske allierte. De hadde kjempet en god kamp. Mot syd hadde Folgore-fallskjermdivisjon kjempet til siste kule. To pansrede og en motorisert divisjon, som hadde vært plassert mellom de tyske enhetene, trodde at de ville få lov til å trekke seg tilbake sammen med Rommels 21., 15., og 19. [sic] divisjoner[43]; men selv det fikk de avslag på. Da det stod klart for Rommel at det ikke ville være sjanse for å holde noe mellom El Daba og grensen, oppløste hans panserdivisjoner seg og stakk av og etterlot italienerne til å kjempe som baktropp.[44]
Den 11. november 1942 etter at slaget var avsluttet sendte radioen i London det berømte offisielle budskap:
Restene av Folgore-divisjonen har ytt motstand utover enhver menneskelig grense.
London radio
Analyser av slaget
Det kan nesten sies: «Før Alamein hadde vi aldri en seier. Etter Alamein hadde vi aldri et nederlag.»
– Winston Churchill.[45]
Montgomery hadde alltid forestillet seg slaget som en utmattelseskrig i likhet med som ble utkjempet i 1. verdenskrig, og hadde tidligere korrekt forutsett både lengden av slaget, og omfanget av de allierte tap.[46]. Det britiske artilleri ble brukt til stor effekt. Støtten fra luften var fremragende i motsetning til Luftwaffes og Regia Aeronauticas støtte, som kun ytet beskjeden eller ingen støtte til troppene på bakken, men foretak å kaste seg ut i luftkamp.
Det endte med en nesten fullstendig allierte seier. Aksestyrkerens tap på 37000 tilsvarte over 30 % av deres samlede styrke. De alliertes tap på 13500 var i sammenligning en bemerkelsesverdig liten del av deres samlede styrke.[47]
Den effektive styrken til Panzer Armee Afrika etter slaget bestod av ca. 5.000 mann, 20 kampvogner, 20 panservernskanoner og 50 feltkanoner,[47] men de allierte var dårlige på at utnytte seieren straks. De ble overrasket over Rommels tilbaketrekning, og dette, i sammenheng med forvirring ved den etterfølgende omorganisering hvor enheter ble flyttet rundt mellom de tre korps, betydd at de var langsomme i forfølgelsen og ikke klarte å avskjære Rommel ved hverken Fuka eller Mersa Matruh.[48]
El Alamein var den første store offensiven mot tyskerne hvor de allierte seiret. Winston Churchill oppsummerte slaget den 10. november 1942 med de berømte ordene: «Dette er ikke avslutningen. Det er ikke engang begynnelsen på avslutningen; men det er, kanskje, avslutningen på begynnelsen.»[49] Det var Montgomerys største triumf, han antok tittelen «Viscount Montgomery of Alamein» da han ble adlet.
Etterspill
Rommel forfølges til vest for Sirte
Aksestyrkene gjennomførte igjen en tilbaketrekning under kamp til El Agheila. Britiske tropper hadde to ganger tidligere trengt frem til El Agheila, men heller ikke lengre. Første gang gikk Wavells offensiv i 1940-1941 i stå fordi hans forsyningslinjer ble for lange, og fordi politiske beslutninger betydde at styrker i Nord-Afrika ble sendt til Hellas og Østafrika, samtidig med at hans motstandere fikk forsterkninger i form av Afrikakorpset. På slutten av 1941 nådde Auchinleck og Ritchies styrker igjen frem til El Agheila med lange forsyningslinjer og utmattede enheter, og ble presset tilbake. Denne gang var det imidlertid Rommels tropper som var utmattede og manglet forsyninger og forsterkninger, mens Montgomery allerede før slaget hadde latt sine planleggere nøye overveie spørsmålet om hvordan man kunne skape forsyningslinjer som sikret 8. arme daglige forsyninger på 2400 tonn.[50]
Store mengder konstruksjonsmaterialer og utstyr hadde blitt samlet for å kunne reparere den ødelagte transportinfrastrukturen. Det var en så stor suksess at jernbanelinjen mellom El Alamein og Fort Capuzzo, selv om den var sprengt over 200 steder, hurtig ble satt i drift, og i måneden etter at 8. arme hadde nådd Capuzzo ble det transportert 133 000 tonn forsyninger gjennom den.[51] Havnen i Benghazi ekspederte 3000 tonn om dagen i slutten av desember, selv om man hadde regnet med at den etter to år med nesten konstante ødeleggelser høyst ville kunne klare 800 tonn.[51]
Med tanke på hvordan Rommel tidligere hadde hatt suksess med å slå tilbake fra El Agheila, ventet Montgomery foran aksestyrkenes linje i tre uker for å få samling på sine spredte styrker og forberede et angrep.[52] Den 11. desember lot Montgomery den 51. divisjon angripe ved kystveien med 7. pansrede divisjon på deres venstre side. Den 12. desember innledet den 2. newzealandske divisjon en dyp omgående bevegelse rundt om Rommels flanke i et forsøk på å avskjære hans tilbaketog.[53] 51. divisjon fikk alvorlige tap mot dyktig plasserte forsvarslinjer, mens 7. pansrede divisjon møtte kraftig motstand fra «Ariete»-kampgruppen (restene av «Ariete»-panserdivisjonen).
Rommels hær hadde mistet omkring 75000 mann, 1000 kanoner og 500 kampvogner, og trengte tid til å gjenoppbygge styrkene. Han besluttet å økonomisere med det han hadde igjen i sin svekkede styrke, og trakk seg tilbake.[54] Den 15. desember hadde newzealenderne nådd frem til kystveien bak Rommel, men det vanskelige terrenget ga Rommel mulighet for å dele sine styrker opp i mindre enheter og trekke seg tilbake gjennom terrenget, gjennom hullene mellom de newzealandske stillingene.[55]
Rommel gjennomførte en tilbaketrekning etter læreboken og ødela alt utstyr og infrastruktur, som deretter ble etterlatt[56], og utplasserte miner og dødsfeller i området for å holde 8. arme på en passende avstand.[57] 8. arme nådde Sirte-bukten den 25. desember, men vest for Sirte var de nødt til igjen å stoppe opp og få samlett styrkene for å kunne nedkjempe den forsvarslinjen som Rommel hadde bygget opp ved Wadi Zemzem, nær Buerat 270 km øst for Tripoli.[58] I bekymring over at hans styrke ville bli omringet og nedkjempet, hvis han igjen stoppet opp og gjorde front mot 8. arme hadde Rommel i overensstemmelse med feltmarskalk Ettore Bastico sendt en anmodning til den italienske overkommando i Roma om å måtte trekke seg tilbake til Tunisia, hvor terrenget var bedre til defensive operasjoner, og hvor han kunne skape forbindelse med de aksestyrker som var under oppbygning der som reaksjon på landgangen i Marokko og Algerie under Operation Torch. Mussolinis svar den 19. desember gikk ut på at Panzer Armee Afrika skulle kjempe til siste mann ved Buerat.[55]
Minnesmerke over 9. australske divisjon på militærkirkegården ved El Alamein
Tripoli faller
Den 15. januar1943 lot general Bernard Montgomery den 51. divisjon angripe Rommels stillinger mens han sendte 2. newzealandske divisjon og 7. pansrede divisjon rundt om flanken på aksestyrkenes linje. Svekket av tilbaketrekningen av 21. panserdivisjon til Tunis, hvor den skulle forsterke von Arnims5. Panzer Armee[59], var Rommel igjen nødt til å gjennomføre en kjempende tilbaketrekning. Tripoli med dens store havn 250 km lengre mot vest ble erobret den 23. januar, mens Rommel fortsatte med å trekke seg tilbake til den franskbygde forsvarslinjen i det sydlige Tunisia – Mareth-linjen.
Rommel får forbindelse med von Arnim i Tunisia
På daværende tidspunkt var Rommel i kontakt med Hans-Jürgen von Arnims 5. Panzer Armee, som hadde kjempet i Felttoget i Tunisia mot den multinasjonale britiske 1. arme i det nordlige Tunisia siden kort tid etter Operation Torch, som hadde funnet sted i november 1942. Hitler var fast besluttet på å holde fast i Tunisia, og Rommel begynte langt om lenge å få forsterkninger i form av menn og utstyr. Aksestyrkene sto nå overfor en tofrontskrig i Afrika mot 8. arme, som rykket frem fra øst, og de britiske, franske og amerikanske styrker i den britiske 1. arme vestfra. Rommels tysk-italienske panserarme ble omdøpt til den italienske 1. arme under general Giovanni Messe, mens Rommel overtok kommandoen over den nye Armegruppe Afrika med ansvar for begge fronter.
18. Armégruppe etableres under Alexander
På tilsvarende vis ble de to allierte hærer samlet under 18. armégruppe med Harold Alexander som øverstbefalende. Håpet om en hurtig avslutning på felttoget mot aksestyrkene ble slukket i Slaget ved Kasserinepasset i andre halvdel av februar, da Rommel beseiret det uerfarne amerikanske 2. korps og forhindret at det gjennomførte en hurtig fremrykning mot øst til kysten for å avskjære den italienske 1. armes forsyningslinjer fra Tunis og isolere den fra von Arnims styrker i nord.
Betydning
Slaget ved El Alamein var en betydningsfull alliert seier og den mest avgjørende i Afrika med tanke på at den lukket en front i krigen, selv om tyskerne ikke mistet håpet før ved slutningen av Felttoget i Tunisia. Etter tre års krig ble det afrikanske kontinent ryddet for aksestyrker, og de allierte kunne konsentrere seg om det som lå nord for Middelhavet.
^Playfair, s. 9 – 1029 stridsvogner klar til kamp, bestående av: 170 M3 Lee, 252 M4 Sherman, 216 Crusader II, 78 Crusader III, 119 M3 Stuart (Honey), 194 Valentine. Playfair noterer seg at 200 tanks var til rådighet som erstatninger, og at over 1 000 stridsvogner var i verksteder, hvor de ble reparert, fikk service eller endret.
^Playfair, s. 9-11 – herav 31 x Panzer II, 85 x Panzer III (kort 50 mm kanon), 88 x Panzer III (lang 50 mm kanon), 8 x Panzer IV (kort 75 mm kanon), 30 x Panzer IV (lang 75 mm kanon), 7 x Kommando tanks, 278 x M13/40 varianter, 20 x "lette" tanks. Playfair bemærker at yderligere 23 tyske tanks var under reperation, men disse er ikke tatt med i totalen
^Johnston, Dr. Mark (23. oktober 2002). «The Battle of El Alamein, 23 October 1942». Remembering 1942. Australian War Memorial, Canberra. Arkivert fra originalen 9. juli 2007. Besøkt 15. april 2008.«Arkivert kopi». Archived from the original on 9. juli 2007. Besøkt 6. september 2015.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^«El Alamein 2» (på in Italian). Ardito2000 website. Arkivert fra originalen 22. juli 2011. Besøkt 15. april 2008.«Arkivert kopi». Archived from the original on 22. juli 2011. Besøkt 6. september 2015.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^Cassandra Vivian, The Western Desert of Egypt: An Explorer's Handbook, The American University in Cairo Press, 2000, s. 279
^Bruce Watson, Exit Rommel: The Tunisian Campaign, 1942-43, Stackpole Books, 2007, s. 26
Bierman, John (2003). War without hate : the desert campaign of 1940-1943 (New edition utg.). New York: Penguin Books. ISBN978-0142003947.CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
Buffetaut, Yves(1995);Operation Supercharge-La seconde bataille d'El Alamein; Histoire Et Collections
Carver, Field Marshal Lord (2000). El Alamein (New edition utg.). Ware, Herts. UK: Wordsworth Editions. ISBN978-1840222203.CS1-vedlikehold: Ekstra tekst (link)
Clifford, Alexander (1943). Three against Rommel. London: George G. Harrap.
Dear, I. C. B. (ed) (2005). The Oxford Companion to World War II. Oxford University Press. ISBN978-0-19-280666-6.CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
Mead, Richard (2007). Churchill's Lions: A biographical guide to the key British generals of World War II. Stroud (UK): Spellmount. s. 544 pages. ISBN978-1-86227-431-0.
Playfair, Major-General I.S.O. (2004). History Of The Second World War: The Mediterranean and Middle East, volume 4: The Destruction of the Axis Forces in Africa. United Kingdom Military Series. Uckfield, UK: Naval & Military Press. ISBN1-84574-068-8.
Rommel, Erwin (1982). The Rommel Papers. New York: Da Capo Press. ISBN978-0306801570.
Walker, Ian W. (2006). Iron Hulls, Iron Hearts; Mussolini's Elite Armoured Divisions in North Africa. Ramsbury: The Crowood Press. ISBN1-86126-646-4.
.svg){kind=small}
