Despotatet Epirus, eller Fyrstedømmet Epirus,[a] var en av de bysantinske etterfølgerstatene fra Østromerriket (Det bysantinske riket) som oppsto i kjølvannet av herjingene fra det fjerde korstog i Konstantinopel i 1204. Epirus hevdet å være den lovlige etterfølgeren til Det bysantinske riket, hvilket også Keiserriket Nikea og Trapezunt-riket gjorde. Epirus ble erobret av det serbiske kongedømmet i 1337, men ble gjenerobret i 1356 og staten eksisterte, riktignok på et stadig mindre territorium, inntil den siste forskansningen ble erobret av de muslimskeosmanene i 1479.
Despotatet omfattet Epirus-regionen nordvest i dagens Hellas samt en del av det sørlige Albania, deler av regionen Thessalia så langt sør som til byen Nafpaktos. Sørover inkluderte det også Akarnania og Aitolia. Sin største utstrekning hadde riket rundt 1230 da det en periode også omfattet store deler av den greske regionen Makedonia så langt øst som til Adrianopolis. Etter dette mistet de igjen store deler av territoriet, men de klarte likevel å beholde sin autonomi fram til 1337 da både den østromerske og den serbiske hæren rykket fram i området. Etter det var Epirus i flere tiår gjenstand for kamper mellom Østromerriket, Serbia og albanske klanledere. Rundt 1410 klarte man for en periode å gjenskape riket, før det til sist ble erobret av den ustoppelige ekspansjonen til muslimene i Det osmanske riket. Den siste festningen i Epirus, Vonitsa, falt i 1479.
Navnets opprinnelse
Navnet Epirus kommer fra gresk, Ēpeiros (gresk: Ἤπειρος, både på dorisk gresk og i den stedegne nordvestlige gresk Ἅπειρος, Ápeiros), og har betydning «fastland».[1] Det er antatt at det kommer fra det indoeuropeiske rotordet *apero-, «kyst», og ble opprinnelig benyttet på fastlandet på motsatt side av øya Korfu og De joniske øyer.[2]
Tittelen «despot» (fra gresk: δεσπότης, despótēs som betyr «herre») er kjent fra østromersk middelalder og betegnet den høyeste innen aristokratiet utenom keiseren selv. Tittelen ble normalt gitt til sønner og svigersønner av keiseren. Begrepet «despotat» er avledet av denne tittelen, men dette var, i likhet med begrepet «det bysantinske riket», en senere navnekonstruksjon som ikke var i bruk på det tidspunkt staten oppsto. Heller ikke herskertittelen despot ble brukt om de første herskerne i Epirus.[3] Statens grunnlegger, Mikael I Komnenos Dukas brukte det ikke, og heller ikke hans etterfølger Teodoros Komnenos Dukas som ble kronet til «basileios» i Tessaloniki ca. 1225. Den første herskeren som mottok tittelen despot[b] var Mikael II Komnenos Dukas som ble utnevnt av sin onkel Manuel Komnenos Dukas, herskeren i Tessaloniki mellom 1230 og 1237. Han ble også senere utnevnt til despot av keiseren i Keiserriket Nikea, Johannes III Dukas Vatatzes som et tegn på underkastelse under ham.[4][5] Det var tidligere antatt at han også var despot under Østromerrikets keiser Alexios III Angelos som ble avsatt av latinerne i 1203, men dette bestrides av moderne historieforskning.[6]
Også etter Mikael II er bruken av ordet despot formelt feil, ettersom tittelen despot ikke i utgangspunktet knyttes til en spesifikk territoriell juristiksjon og heller ikke er arvelig. Det var den høyeste rangtittelen i det bysantinske aristokratiet og byråkratiet, og ble tildelt nære slektninger av keiseren, normalt en sønn (eldste). Bortsett fra Epirus var det mest kjente tilfellet i Despotatet Morea som vanligvis ikke regnes som en egen stat. Tittelen ble ikke brukt i samtidskilder før på 1300-tallet. Først i Morea-krøniken fra tidlig på 1300-tallet og Tocco-krøniken fra rundt 1400 benyttes begrepet.[7][8] Riket omtales derfor i nyere historieskriving oftere som «(Den uavhengige) staten Epirus»,[9] men riket hadde strengt tatt ikke noe offisielt navn i samtiden.
Bakgrunn
Pindosfjellene på grensen mellom Epirus og Thessalia
Historikk
Øst- og Vestromerriket etter delingen i 395. Epirus ble en del av østriket.
I den greske antikken var Epirus-området befolket av khaonierne, deretter thesprotierne, og til sist molossierne som styrte regionen på 300- og 200-tallet f.Kr. Molossierne under sin legendariske leder Pyrrhos slo blant annet romerne i flere slag i 270-årene f.Kr.[10] Romerne ble senere for sterke og underla seg hele området under andre makedonerkrig rundt 200 f.Kr. og innlemmet det i den romerske provinsen Makedonia. Molossierne ble hardt rammet av nederlaget, og Epirusregionen ble satt kraftig tilbake i flere århundrer.[11] Det er spekulert i om området fikk en slavisk immigrasjon på 500- eller 600-tallet, men om det var tilfelle var immigrantene helt integrert i det greske samfunnet på 1200-tallet.[12]
Da Romerriket ble delt i et østrike under keiser Arcadius og et vestrike under hans bror, keiser Honorius i 395 tilfalt hele det greske fastlandet inkludert Epirus-regionen Østromerriket og var en del av det fram til etableringen av Despotatet i 1204.
Geografi
Festningen Angelokastro på Korfu
Despotatet omfattet i sin storhetstid et mye større område enn dagens greske provins Epirus. I tillegg til områder lenger øst og sør i Hellas strakte det seg også nordover inn i dagens Albania hvor det fortsatt bor en gresk minoritet. Området er karrig og fjellrikt, og den store fjellkjeden Pindos med fjell opp til 2 637 moh skiller Epirus fra Thessalia. I forhold til resten av Hellas er det nokså dårlige dyrkingsforhold, men den strategiske beliggenheten med kort seilingsvei over til Italia og kontroll med skipstrafikken i Adriaterhavet har gjort området betydningsfullt. Italienske handelsinteresser skaffet seg kontroll over strategiske brohoder langs seilingsrutene, og blant annet var De joniske øyer med Korfu av stor betydning. Kontrollen over Korfu skiftet flere ganger. På 1000- og 1100-tallet var øya kontrollert av normannerne på Sicilia (fra 1130 Kongedømmet Sicilia). Fra 1197 til 1207 hadde Republikken Genova kontrollen, så overtok Republikken Venezia inntil øya i 1214 ble innlemmet i Epirus. I 1259 overtok kong Manfred av Sicilia herredømmet, og fra 1267 kontrollerte Huset Anjou (angevinerne) området.[13] Fra 1386 var øya igjen i hendene på Republikken Venezia. Øya var, som flere steder langs Epirus-kysten, sterkt befestet med fort og festninger, og Korfu klarte også å motstå de kraftige angrepene fra Det osmanske rike på 1400-tallet. Festningen Angelokastro på Korfu er ifølge enkelte historikere bygd av Epirus’ første despot Mikael I.[14]
Latinerne og Det fjerde korstog
Etter nederlaget for Det tredje korstog (1189–1192) var det liten interesse i Europa for å sende enda et korstog mot muslimene. Jerusalem var nå kontrollert av Ajjubide-dynastiet som hersket over hele Syria og Egypt, bortsett fra noen få byer langs kysten som fortsatt var kontrollert av korsfarerkongedømmet Jerusalem, nå sentrert i Akko (Acre). Det tredje korstoget hadde også etablert et kongedømme på Kypros. Pave Innocens III, som ble innsatt i 1197, anmodet om et nytt korstog for å frigjøre Det hellige land.
Det fjerde korstog (1202–1204) hadde opprinnelig som mål å erobre det muslimske Jerusalem gjennom en invasjon via Egypt. Istedet, i april 1204, invaderte og erobret korsfarerne fra Vest-Europa det kristne (østlig-ortodokse) Konstantinopel, hovedstaden i Østromerriket. Dette har ofte blitt beskrevet som en av de mest lønnsomme og samtidig som den mest vanærende plyndring av en by i historien.[15] Etter erobringen undertegnet lederne av korsfarerne en avtale - Partitio terrarum imperii Romaniae - med Republikken Venezia om fordeling av det okkuperte territoriet. Ifølge denne avtalen skulle tre åttendedeler av riket, inkludert Epirus og mye av det greske fastland, legges under Venezia. Gjennomføringen av denne traktaten forutsatte imidlertid at korsfarerne hadde territoriell kontroll over området, noe de aldri fikk.[16]
Despotatets historie
Mikael I Komnenos Dukas og veien til Epiros
Den politiske situasjonen etter latinernes invasjon i Østromerriket i 1205Despotatet Epirus fra 1230 til 1251Despotatet Epirus fra 1252 til 1315
Den nye, uavhengige staten Epirus ble grunnlagt i 1205 av Mikael I Komnenos Dukas[c] Han var fetter til de to østromerske keiserne Isak II Angelos og Alexios III Angelos.[17] Mikael var sannsynligvis født rundt 1170.[18] Han var en høytstående aristokrat og var blant vertskapet da den tysk-romerske keiser Fredrik Barbarossa i ledelsen for det tredje korstog kom til Konstantinopel i 1189.[19] I 1201 deltok Mikael av ukjente grunner i en oppstand mot keiser Alexios III. Oppstanden ble slått ned, og Mikael flyktet til sultan Suleiman II i Rum-sultanatet. To år senere ble Konstantinopel beleiret av korsfarerne i det fjerde korstog, og Mikael skal da ha vært tilbake i byen. Etter latinernes overtakelse av makten og opprettelse av Det latinske rike var Mikael i allianse med korstogslederen Bonifatius av Montferrat da denne dro i felttog mot Thessaloniki. Bonifatius inntok denne byen, som var Østromerrikets nest største etter Konstantinopel, og opprettet i 1204 Kongeriket Tessaloniki hvor han selv ble konge. Mikael var en av Bonifatius’ betrodde menn, men av ukjente grunner forlot Mikael Thessaloniki kort tid etter og dro til Epirus hvor han sluttet seg til en gresk opposisjon mot latinernes okkupasjon.
Før det fjerde korstog var Epirus en fjern og obskur region uten spesiell betydning[20], men da latinerne opprettet sitt katolske rike flyktet mange grekere fra både Konstantinopel og Thessaloniki til Epirus. Mikael beskyttet flyktningene og fikk en høy status blant dem. Flyktningene, mange av dem ledende personer fra Østromerriket, samlet seg i stor grad i byen Ioannina, selv om Arta var hovedstaden i riket. Mikael utropte seg selv til guvernør av themeNikopolis i Epirus og markerte opposisjon til Bonifatius. Patriarken av Konstantinopel, Johannes X Kamateros anerkjente ikke Mikael som noe legitimt (øst-)romersk overhode, men støttet i stedet Teodoros I Laskaris som hadde flyktet østover etter okkupasjonen og utropt seg til keiser i Keiserriket Nikea.[d] Mikael anerkjente da den katolske kirken og pave Innocens III som den epireiske kirkens overhode.
Henrik av Flandern som ble keiser i Det latinske riket i 1206 krevde en avtale om at Mikael skulle anerkjenne det latinske styret, men Mikael nektet. Likevel aksepterte han at hans datter skulle inngå ekteskap med Henriks yngre bror, Eustace, som nå var regent i Kongedømmet Thessaloniki. Mikael fryktet ikke latinerne på grunn av at landet var vanskelig å innta militært på grunn av fjellene, og han brøt snart alliansen med dem – om det hadde vært noen allianse. Allianseforholdene skiftet raskt, og Mikael angrep i 1210 Thessaloniki med støtte fra Venezia. Etter å ha drept et antall latinske prester der ble han lyst i bann av paven. Bulgarerne truet imidlertid Thessaloniki fra nord, og Mikael skiftet igjen side og forsvarte latinerne mot denne trusselen. Etter dette rettet Mikael fokus sørover og erobret store områder i Thessalia som ble innlemmet i Epirus.
Teodoros Komnenos Dukas og erobringen av Tessaloniki
Mikael døde i et attentat i 1214 eller 1215 og ble etterfulgt av sin bror Teodoros som kom tilbake fra Nikea. Mikael hadde en mindreårig sønn, Mikael II, men han ble sendt i eksil sammen sin mor av Teodoros. Teodoros markerte seg raskt med en ekspansiv politikk. Han angrep Thessaloniki i 1216 eller 1217, og sloss underveis også med bulgarerne. Henrik av Flandern dro mot ham, men døde underveis. Henriks etterfølger, Peter II av Courtenay, som var i Frankrike da han ble utnevnt til keiser i Det latinske rike, dro først til Roma for å få pavens velsignelse, og deretter mot Konstantinopel. Dessverre for ham stanset han i Durrës (i nåværende Albania, men den gang i Epirus) for å gjenerobre byen for latinerne. Der ble han tatt til fange av Teodoros, og sannsynligvis ble han henrettet.[21] Det latinske riket måtte oppgi forsøket på å forvare Thessaloniki på grunn av den stadig pågående trusselen fra Nikea i øst. Thessaloniki ble erobret av Epirus i 1224, og Teodoros utfordret latinerne ved å la seg krone til keiser der.
Teodoros’ fall. Riket splittes igjen
I 1230 hadde Epirus sin største utstrekning og kontrollerte landområdene helt øst til Adrianopolis (Edirne). Teodoros brøt nå våpenhvilen som eksisterte med Bulgaria, og han håpet å kunne få fjernet tsar Ivan Asen II for å kunne ha ryggen fri til å angripe Konstantinopel. Han ble imidlerid slått i kamper ved Klokotnitsa (i nåværende Bulgaria). Teodoros ble tatt til fange og blindet. Hans bror Manuel Komnenos Dukas overtok nå makten i Thessaloniki, mens Epirus innsatte Mikael I’s sønn Mikael II til sin leder. Manuel utnevnte nå Mikael II til «despot», og han var den første i Epirus som bar denne tittelen. For Manuel lå det i dette at Mikael var hans underordnede, men Mikael demonstrerte snart sin «de facto» uavhengighet fra Thessaloniki ved å okkupere Korfu ca. 1236. I 1237 ble Teodoros satt fri fra bulgarsk fangenskap og han innsatte sin sønn Johannes Komnenos Dukas som hersker i Thessaloniki. Dette skjedde etter at tsar Ivan Asen II hadde giftet seg med Teodoros’ datter Irene Komnena, og Teodoros hadde dermed sikret seg bulgarernes støtte.[22] Manuel måtte flykte fra landet.
Konflikten med Nikea
Festningen i Arta, bygd rundt 1250 av Mikael II. (Jacob Enderlin, 1686)
Thessaloniki gjenvant aldri sin tidligere maktposisjon etter slaget ved Klokotnitsa. I 1246 ble byen og kongeriket annektert av Nikea, og Mikael II av Epirus så seg nødt til å alliere seg med latinerne for å demme opp for Nikeas fremmarsj. I 1248 måtte likevel Mikael anerkjenne Johannes III Dukas Vatatzes som keiser av Nikea, og Johannes utnevnte formelt Mikael til sin despot i Epirus. Dette ble stadfestet gjennom ekteskap mellom Johannes’ barnebarn Maria og Mikaels sønn Mikeforos i 1456. Maria døde allerede i 1258. I 1248 hadde Mikael også giftet bort sin datter Anna til Vilhelm II Villehardouin som var prins av Fyrstedømmet Achaia, en mindre korsfarerstat på Peloponnes. Mikael, som nå var ekteskapelig alliert med både Nikea og Achaia, valgte den siste som alliansepartner i kamp mot Nikea, men de ble slått i et slag ved Pelagonia i 1259. Den nye nikeiske keiser Mikael VIII Palaiologos som var blitt kronet til keiser 1. januar 1259, marsjerte videre etter seieren i Pelagonia og inntok Arta, hovedstaden i Epirus. Mikael II hadde nå i hovedsak kontroll bare med byene Ioannina og Vonitsa, men han gjenerobret Arta i 1260 mens Mikael VIII var opptatt med å samle troppene for å gå mot Konstantinopel. I 1261 klarte den nikeiske keiser å innta Konstantinopel, og de latinske korsfarerne var slått. Mikael VIII betraktet nå despoten i Epirus som en ren vasall, selv om Epirus stadig var alliert med både fyrstedømmet Achaia og Hertugdømmet Athen.
Nikeforos og forholdet til Italia
I tillegg til ekteskapsforbindelsene i Nikea og Achaia hadde også Mikael sørget for å gifte bort en annen datter, Helena, til kong Manfred av Sicilia. Dette fikk konsekvenser, fordi han hadde vært nødt til å gi fra seg Durrës og Korfu i medgift til Manfred. Manfred ble drept i kamp mot den fremadstormende Karl I av Anjou i februar 1266. Karl la under seg hele det sicilianske riket og tok også Manfreds kone og barn til fange. Han mente seg nå berettiget til Helenas medgift og sendte tropper som okkuperte Korfu og deler av Epirus i 1267. Mikael II selv døde en gang rundt 1267, og hans sønn Nikeforos I overtok som despot i Epirus. Etter at Karl I også hadde okkupert Durrës i 1271 måtte Nikeforos inngå en fredsavtale med ham. I 1279 ble dette utviklet til en allianse mellom Epirus og Sicilia hvor Nikeforos akspeterte å bli Karls vasall. Karl I døde i januar 1286 etter å ha hatt store problemer med en oppstand på Sicilia, og keiser Mikael VIII okkuperte store områder nord i Epirus (i dagens Albania). Karl I’s store plan om gjenerobring av Det latinske riket (hvor hans svigersønn Filip av Courtenay var titulær keiser) ble skrinlagt. Det latinske riket var for alltid falt etter Mikael VIII’s og Nikeas gjenerobring av Konstantinopel i 1261.
Despotatet vakler videre
Under den nye østromerske keiser Andronikos II Palaiologos (sønn av Mikael VIII) ble det inngått en ny allianse mellom Østromerriket og Epirus som heller ikke holdt særlig lenge. Nikeforos ble i 1292 overtalt til å inngå allianse med Karl II av Napoli. Denne alliansen ble som vanlig beseglet med en ekteskapspakt, denne gang mellom Nikeforos’ datter Thamar Angelina Komnene og Karl II’s sønn Filip I av Toronto. Finansene i Epirus var dårlige, og Nikeforos var nødt til å selge mye av sine eiendommer og territorier til italienerne. Da Nikeforos døde i 1297 økte igjen den østromerske innflytelsen mens enken Anna Palaiologina Kantakouzene var regent for parets mindreårige sønn Thomas. Det kom til konflikt mellom Anna og Filip I. Anna hevdet at alliansen mellom dem var brutt i og med at datteren Thamar var blitt tvunget til å konvertere til katolisismen da hun giftet seg med Filip. Anna sørget i stedet for at tronarvingen Thomas ble gift med Anna Palaiologina, datter til den østromerske medkeiser Mikael II Palaiologos og keiserens barnebarn.[23] Hun sikret seg derfor østromersk støtte mot det mektige Anjou-dynastiet (angevinerne).
Karl II sendte rundt 1304-1305 styrker mot Epirus, men ble slått. Forsvarerne klarte å invadere noen av Karls besittelser lenger nord, Butrint og Nafpaktos. Et nytt invasjonsforsøk fra Karl II og Filip I i 1307 endte med et forlik hvor angevinerne fikk tilbake disse okkuperte områdene.
Filip skilte seg etter hvert fra Thamar (i 1309) og oppga kravet på Epirus på hennes vegne. Han giftet seg i stedet med Katarina II av Valois og fikk dermed arveretten til tittelen keiser i Det latinske riket. Denne tittelen var rent proforma, de angevinske aristokratene ble aldri i stand til å gjenopprette dette latinerriket.
Dynastiets fall
Festningen i Vonitsa, den siste forskansningen i Epirus som falt til osmanene i 1479Despotatet Epirus fra 1315 til 1358
I 1318 dukket en ny aktør opp i Epirus, Nikolas Orsini. Nikolas var greve i Kefallinia, en av de joniske øyer lenger syd som var en del av Kongeriket Napoli (hvor Karl II var konge). Nikolas var ikke uten forbindelser til Epiros. Hans far Johannes I Orsini ble i 1292 gift med en av despoten Nikeforos’ døtre, Maria – søster til Thamar – og Nikolas var et av deres fire barn. Han var dermed despotens søskenbarn. Johannes I døde i 1317 og overlot grevskapet til ham, men Nikolas viste raskt større interesse for å herske i Epirus. Han skaffet seg en viss støtte i Arta hvor nå aristokratiet ønsket en nærmere forbindelse med Østromerriket.[24] Thomas og hans støttespillere i Ioannina ønsket i stedet å alliere seg med Filip av Toronto og angevinerne. I 1318 sto Nikolas bak et attentat hvor despoten Thomas ble drept. Nikolas giftet seg raskt med Thomas’ enke og utropte seg selv til despot av Epirus. Han ønsket å gjenerobre hele det greske fastlandet for sitt rike, men i realiteten styrte han bare den sørlige delen av Epirus.
I 1323 gjennomførte Nikolas’ bror Johannes II Orsini et attentat hvor broren Nikolas ble drept. Johannes innsatte seg selv som despot og forsøkte å balansere Østromerrikets overherredømme mot angevinerne i Kongeriket Napoli. I 1335 ble han tatt av dage av sin kone Anna Palaiologina.[e] Anna overtok som regent for parets sønn Nikeforos II Orsini. Østromerske styrker kom i 1337 til det nordlige Epiros hvor de først tok kontroll over Thessalia og deretter nedkjempet motstanden fra albanske klanledere som truet riket fra nord. Den østromerske keiser Andronikos III Palaiologos som selv ledet hæren vendte seg så mot Epiros og tvang Anna og den mindreårige despot Nikeforos II til full underkastelse. Han innsatte også en av sine egne, Teodoros Synadenos, som guvernør.[25]
Keiseren hadde også krevd at Nikeforos II skulle forlove seg med en av døtrene til general Johannes VI Kantakouzenos, keiserens høyre hånd. Da forlovelsen skulle inngås hadde imidlertid Nikeforos flyktet til Italia med hjelp av epireiske støttespillere i aristokratiet. Han oppholdt seg i Toronto, hos Katarina II av Valois som nå også var titulær keiserinne av Det latinske rike.[26]
Kirken i Paregoritissa, den nye katedralen i despotatets hovedstad Arta. Den ble bygd på 1200-tallet av Nikeforos I Komnenos Dukas.
I 1339 startet et opprør initiert av Katarina av Valois som nå var i Peloponnes, og Nikeforos var kommet tilbake til Epirus og hadde etablert en base i fortet Thomokastron i Preveza. Keiseren sendte på nytt hæren mot Epirus, og i 1340 kom han selv og Johannes Kantakouzenos til området. Det ble inngått forlik med Nikeforos, han måtte overgi Thomokastron og det planlagte ekteskapet med Maria Kantakouzene ble gjennomført.[27]
Serbia og borgerkrigen i Østromerriket
Keiser Andronikos III Palaiologos døde i 1341 og hans ni år gamle sønn Johannes V Palaiologos ble ny keiser. Straks oppsto det en intens maktkamp mellom på den ene siden hans regent og mor Anna av Savoia som hadde støtte fra patriarken Johannes XIV Kalekas og megas doux Alexios Apokaukos. Imot disse sto den mektige generalen Johannes VI Kantakouzenos. Konflikten utviklet seg til regelrett borgerkrig som varte fra 1341 til 1347. Kongeriket Serbia under kong Stefan Dušan fulgte begivenhetene nøye. Selv om Serbia og den bulgarske kong Ivan Alexander valgte hver sin side i striden, så utnyttet de situasjonen hver på sin kant uten å være i konflikt med hverandre. I 1342 startet serberne en offensiv sørover og underla seg store deler av Balkan og deler av Hellas, inkludert Epiros, Thessalia og Makedonia. I 1346 lot Stefan seg krone til keiser (tsar) av serberne og romerne[f]. Han utnevnte sin halvbror Simeon Uroš Palaiologos til despot i Epirus og Thessalia. Han benyttet seg nå av bysantinske titler, i tillegg til despot utnevnte han også sebastokrator og caesar.[28] Han utnevnte også en egen patriark, og det er liten tvil om at hans mål var å overta hele Østromerriket. Stefans serbiske rike var i 1350-årene langt større enn det østromerske i utstrekning.[29]
Despoten Simeon prøvde å konsolidere sin posisjon hos det lokale aristokratiet ved å gifte seg med Nikeforos II’s søster Tomais Orsini. I 1355 døde den sebiske tsar Stefan, og dette svekket Simeons stilling i Epirus. Nikeforos II kom tilbake fra eksil i 1356 og tvang Simeon til å flykte. Han ble gjeninnsatt som despot, mens Simeon rivaliserte med sin nevø om makten i Serbia. I mellomtiden hadde albanske klaner tatt kontroll over store deler av landsbygda i Epirus. De hadde stor støtte blant befolkningen og Nikeforos ble i 1359 drept i kamper mot dem ved Arta.
Despotatet Morea
Etter borgerkrigen ønsket keiser Johannes VI, som nå hadde avansert fra general til keiser, å reorganisere riket. Han etablerte i 1349 Morea som en egen provins – et despotat – og utnevnte sin egen sønn Manuel Kantakouzenos til despot. Despotatet lå på Peloponnes, der det tidligere Fyrstedømmet Akhaia hadde ligget. Morea, og særlig provinshovedstaden Mistrá ble i løpet av det neste århundret et kulturelt sentrum i den bysantinske verden og et samlingspunkt for kirkelige ledere, teologer og filosofer.[30]
Despotatet Arta
Albanerne hadde nå full kontroll over Arta. Despotatet Arta ble etablert som en egen stat i 1359 og omfattet området rundt byen Arta i Epirus. Etableringen skjedde etter at den albanske klanlederen og aristokraten Peter Losha slo Nikeforos ved Akheloos. Peter Losha etablerte etter seieren et eget «despotat» og kalte seg Despot av Arta. Da Losha døde i 1374 ble territoriet slått sammen med territoriet Angelokastro under ledelse av en annen albansk klanleder, Johannes Spata (Gjin Bua Shpata) som også titulerte seg som despot. Despot-tittelen hadde han fått av den serbisk-innsatte keiser Simeon Uroš Palaiologos. Riket eksisterte til 1416 da styrker fra det italienske Tocco-dynastiet nedkjempet den albanske Spata-klanen.
Buondelmonti-dynastiet
I restene av despotatet Epirus hersket nå igjen Simeon Uroš til han døde i 1366. Deretter gikk makten til hans svigersønn Thomas II Preljubović og etter hans død i 1384, til datteren Maria Angelina Dukaina Palaiologina (Thomas II's enke).
Enken Maria giftet seg på nytt med den italienske adelsmannen Esau de' Buondelmonti. Han hadde sittet i fengsel i Epirus siden 1379 etter en konfrontasjon med despoten Thomas II Preljubović. Han ble løslatt da Thomas II døde og ble ganske raskt gift med enken. Han fikk støtte for sin kamp mot albanerne fra keiser Johannes V Palaiologos som selv kom til Ioannina og utnevnte Esau til despot. Da hans kone Maria døde i 1394 blusset kampene mot albanerne opp igjen. Esau klarte å forhandle frem en løsning, og siden han nå ikke var gift kunne han besegle en avtale med å gifte seg med Irene Bua Spata, datter til den albanske klanlederen Johannes Spata.
I 1399 ble Esau tatt til fange av den albanske klanlederen Gjon Zenebishi (Johannes Zenevisi) som hadde kontroll i et område ved Gjirokastër (Argyrokastro). Etter at familien hadde betalt en stor løsesum kom han tilbake som despot i 1400 og regjerte under ganske rolige forhold fram til sin død i 1411. Hans tredje kone Jevdokija (Eudokia) Balšić ble nå regent for parets mindreårige sønn Giorgio de’ Buondelmonti. Da det ble kjent at den serbiske Jevdokija hadde planer om å gifte seg med en serbisk aristokrat ble dette dårlig mottatt i det lokale aristokratiet. Giorgio og moren ble regelrett avsatt etter 20 dager.
Tocco-dynastiet
Aristokratiet tilbød straks herskertittelen til Carlo I Tocco, greve av Kefallinia og Zakynthos og nevø av den tidligere despoten Esau de' Buondelmonti. Han ble også formelt utnevnt til despot av keiseren i 1415. Carlo arvet de store problemene med de albanske klanene som hadde kontroll på store deler av Epirus, men han klarte etter hvert å bekjempe dem. I 1416 inntok han Arta som var Spata-klanens hovedsete under lederen Yaqub Spata.
Carlo I døde i 1429 og makten gikk da til hans nevø Carlo II Tocco fordi Carlo I ikke hadde noen ektefødte sønner. Uekte sønner hadde han imidlertid flere av, og disse allierte seg med osmanene for å overta makten i Epirus. Sultan Murad II sendte en styrke til Epirus som innledet forhandlinger med de anti-latinske kreftene i Ioannina. Etter å ha garantert for aristokratiets sikkerhet inntok osmanene byen i oktober 1430. Carlo II styrte fra nå av en del av Epiros fra Arta, mens Carlo I’s illegitime sønner styrte i Ioannina. Begge parter var erklærte vasaller under sultan Murad II. Østromerriket var på denne tiden ikke til noen hjelp ettersom de hadde nok med å forsvare seg selv mot osmanene.
Carlo II levde til 1448, og etter hans død fikk hans sønn Leonardo III Tocco tittelen despot av Epirus. Den osmanske militærmakten rykket imidlertid stadig framover. I 1449 inntok osmanene byen Arta. I 1460 falt festningen Angelokastro, og som latinernes siste skanse falt festningen Vonitsa i 1479. Da var også hele Østromerriket inntatt og innlemmet i Det osmanske riket.
Kultur og kirke
Kipinas-klosteret ved Ioannina i Epiros, bygd under Mikael I i 1212.
Kirkearkitekturen i Epirus viste en betydelig utvikling under despoten Mikael II fra ca. 1230 og fram til Nikeforos’ død i 1296. Det ble bygd et betydelig antall kirker, arkitektonisk inspirert fra det sørlige Hellas og Peloponnes. Etter Komnenos-Dukas-dynastiets fall i 1318 er det ikke påvist noen nevneverdige byggverk i Epirus.[31]
Også festningsverkene ble utbygd på 1200-tallet, blant annet på Korfu og i Arta.
Østromerriket tilhørte den ortodokse kirke og hadde, etter det store skisma i 1054 patriarken i Konstantinopel som sitt religiøse overhode. Etter at patriarken hadde nektet å anerkjenne Mikael I som romersk keiser brøt Mikael forbindelsen til patriarken, tilsluttet seg den katolske kirke og anerkjente pave Innocens III som den epireiske kirkens overhode. Under despoten Teodoros ble det igangsatt forfølgelser av jøder i riket.[32] Befolkningen var imidlertid ortodokse kristne og denne formelle overgangen fikk ingen praktisk betydning.
I ettertid
Frimerke fra Den autonome republikken Nord-Epirus, 1914
Etter østromerrikets fall var Epirus, i likhet med hele regionen, i fem århundrer kontrollert av Det osmanske rike. Da det muslimske riket ble slått i den første balkankrig i 1912-1913 ble Epirus delt. Den sørlige delen tilfalt Hellas og utgjør i dag provinsen Epirus i det nordvestlige Hellas.
Den nordlige delen, vesentlig provinsen Argyrokastron, ble lagt under den nyopprettede staten Albania. Den greske befolkningen i området var misfornøyd med at Hellas ga opp sitt krav på området, og den 28. februar 1914 erklærte de Den autonome republikken Nord-Epirus for opprettet.[33] Republikken ble formelt anerkjent av Albania i Korfu-protokollen av 17. mai 1914.[34] Republikken opphørte etter gresk okkupasjon i oktober 1914. I 1921 ble området formelt innlemmet i Albania igjen.
Albanske kilder oppgir at det bor ca 25 000 grekere i Albania (2011).[35] Andre kilder oppgir et langt høyere antall. 200 000 har vært anslått.[36]
«Population and Housing Census 2011». Arkivert fra originalenBruk av |arkiv_url= krever at |url= også er angitt (hjelp)Bruk av |arkiv_url= krever at |arkivdato= også er angitt (hjelp).Manglende eller tom |url= (hjelp); Bruk av |besøksdato= krever at |url= også er angitt. (hjelp)
Runciman, Steven (1958). The Sicilian Vespers. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN978-1-107-60474-2.
Veikou, Myrto (2012). Byzantine Epirus: A Topography of Transformation—Settlements of the Seventh–Twelfth Centuries in Southern Epirus and Aetoloacarnania, Greece (på engelsk). Leiden: Brill.
.jpg)
