Den romerske provins Makedonia (latin: Provincia Macedoniae, gresk: Ἐπαρχία Μακεδονίας) ble offisielt etablert i 146 f.Kr. etter at den romerske general Quintus Caecilius Metellus etter å ha beseiret Andriskos, den siste konge av kongeriket Makedonia, i 148 f.Kr., og etter at fire klientrepublikker som ble etablert av Roma i regionen ble oppløst. Provinsen besto av antikkens Makedonia, med tillegg av Epirus, Thessalia, og deler av Illyria, Paionia, og Trakia. Det førte til et meget stort administrativt område. Dardania i regionen Moesia ble ikke inkludert i provinsen ettersom dardanierne hadde gitt støtte til romerne i erobringen av Makedonia.[1]
I de 3. og 4. århundrene ble provinsen delt inn i Makedonia Prima («Første Makedonia») i sør og Makedonia Salutaris («Hele Makedonia») i nord.
Makedonia Prima og Makedonia Salutaris var inkludert i bispedømmet Makedonia, et av tre bispedømmer som var inkludert i pretorianerprefekturet Illyricum som ble organisert i 318. Da prefekturet Illyricum ble delt i et vestlig og et østlig Illyricum i 379, ble de makedonske provinsene inkludert i det østlige Illyricum. Etter delingen av Romerriket i et vestlig og et østlig rike i 395, gikk Makedonia inn i Østromerriket.
