Fredrik I var sønn av hertug Fredrik II den enøyde av Schwaben og hans hustru Judit, hertugen av Bayerns datter. Huset Hohenstaufen er kjent siden 1000-tallet og oppkalt etter sin stamborg i Württemberg.
Konge og keiser
Fredrik ble valgt tysk konge den 4. mars 1152 og kronet til tysk-romersk keiser den 18. juli 1155. Han var dertil konge av Italia fra 1154 til 1186.
I år 1147 dro Fredrik I sammen med sin fars bror Konrad III på det andre korstog. Konrad valgte Fredrik som sin etterfølger framfor sin egen sønn. Etter at Fredrik Barbarossas ble valgt til tysk-romersk keiser utbrøt et heftig opprør blant de lombardiske statene som stod nærmere de welfiske keiserne. I 1158 returnerte han til Italia for å bekrefte sin makt her, og holdt en riksdag på de roncaliske felt ved elven Po. I 1159 ble imidlertid Alexander III valgt til pave, i stedet for Viktor IV som var en mer keiserlig sinnet kandidat. Alexander III gav de italienske byene sin støtte og Fredrik Barbarossa lot i 1162 etter å ha erobret Milano, brenne og plyndre byen.
Det hevdes at han under beleiringen av den italienske byen Cremona lot oppsette tilfangetatte barn av borgerne i byen oppe i sine beleiringstårn, for å tvinge dem til å drepe sine egne barn i forsvaret. I 1163 måtte også denne byen underkaste seg. Motstanden fortsatte imidlertid, og i 1167 ble det dannet et forbund av de italienske byene, og i 1168 måtte keiseren flykte med sin av farsotter reduserte hær fra Italia.
I 1174 var han atter i Italia med en ny hær, men ble beseiret i 1176 i slaget ved Legnano. Barbarossa måtte deretter slutte fred med paven, der han lovet våpenhvile i seks år med de lombardiske statene og i 15 år med kongeriket Sicilia. I 1183 ble det i Konstanz sluttet fred med de italienske bystatene, hvorved de ble tillatt å selv velge sine styresmenn. Han hadde derimot bedre fremgang i kampen mot det welfske partiets fremste mann, Henrik Løve. I 1180 klarte han å få frarøve ham de to hertugdømmene Bayern og Sachsen.
.svg)
