Firenze var en av de mest betydningsfulle og rikeste italienske bystatene.
De italienske bystatene var en politisk periode fra 800-tallet og fram til 1400-tallet da små uavhengige bystater fikk en framgang og vekst som delvis uavhengige stater i Sentral- og Nord-Italia.
Etter Vestromerriket falt klarte de urbane bosetninger og byer i nordlige Italia seg bedre enn resten av Vest-Europa. Samtidig var det mange av de republikanske institusjonene fra Romerriket overlevd videre. En del føydale herrer eksisterte med underdanig arbeidskraft og store landområder, men innen 1000-tallet hadde mange byer som Venezia, Milano, Firenze, Genova, Pisa, Siena, Lucca, Cremona, og mange andre vokst til å bli mektige handelssentre med makt nok til å oppnå uavhengighet fra sine formelle overherrer.[1][2]
I kjølvannet av Justinians gjenerobring av Italia i 533 ble de italiensk byene i stor grad avbefolket. Fra denne tiden og fram begynnelsen av 1000-tallet var Italia i stor grad en rural region med få og beskjedne befolkede urbane sentre og byer. På 1100-tallet kom det derimot en ny oppblomstring i byene, en tendens som økte radikalt på 1200-tallet. De italienske byene, særlig Venezia, hadde lenge fungert som mellomledd for handelen mellom Sentral-Europa og de bysantinske og muslimske statene i øst. Denne handelen var betingelsen for de italienske byenes vekst, og etter hvert som de ble rikere, utviklet disse byene et banksystem lenge før resten av Europa.[3]
Den enorme veksten i rikdom i de italiensk byene førte til en tilsvarende vekst i bystater, hvilket innebar at de enkelte regionene ble styrt sentralt fra en enkelt by. Til sammenligning ble byene i sentrale og nordlige Europa styrt av monarker, og de italienske bystatene oppnådde en stor grad av selvstyre og ekspanderte deres politiske innflytelse over områdene rundt dem. Byens vekst ble fremmet av pengene som strømmet inn fra handel og banksystemet. Ved begynnelsen av renessansen var det fem bystater som pekte seg ut som de mektigste: Kirkestaten (eller Romagna) var styrt av paven, republikkene Venezia og Firenze, kongedømmet Napoli og hertugdømmet Milano.[3]
En del av de vesentlige trekkene som preget bystatene fram mot renessansen som først utviklet seg i Italia kan oppsummeres i følgende:
en vekst i befolkningen; befolkningen doblet seg i perioden
en framvekst i store byer; Venezia, Firenze og Milano hadde over 100 000 innbyggere på 1200-tallet mens mange andre, slik som Genova, Bologna og Verona hadde over 50 000 innbyggere.
betydelig innvandring fra de rurale bygdene til byene. I Italia nådde graden av urbanisering 20 prosent, noe som gjorde det til det mest urbaniserte samfunnet i Europa på denne tiden.
