Dekadanse (fra latinde, «ned» og cadere, «falle»)[1] er betegnelsen kritikere satte på en gruppe forfattere som var virksomme på slutten av 1800-tallet, senere adoptert av de samme forfatterne og tillagt positiv betydning. Dekadansen var knyttet til symbolismen, og kan også forbindes med fin de siècle.
Litteratur
Begrepet «dekadanse» stammer fra teorien om at et samfunn befinner seg i en nedgangstid pga. moralsk forfall. Stjerneeksemplet er det gamle Roma, som ble påstått å gå under pga. de styrendes moralske forfall. Begrepet kan dateres tilbake til 1700-tallet, blant annet hos Montesquieu. Det ble brukt av kritikere som et skjellsord mot Victor Hugo og romantikken i sin alminnelighet, men ble i sin tur adoptert av Théophile Gautier og Charles Baudelaire som en markering av avstandtaken til positivisme og banal framskrittsoptimisme.
Paul Bourget introduserte i 1881 ordet «dekadanse» om en retning som ønsket et brudd mellom individ og samfunn, men ut fra ordets betydning på fransk - «forfall» - ble en «dekadent» forfatter en som lot seg fengsle av og dyrket forfall, det morbide og sykelige.[2] I 1880-årene dannet det seg en fast gruppering av franske forfattere som kalte seg «dekadenter». Den mest kjente romanen fra denne gruppen er Joris-Karl Huysmans' À rebours (1884). Som litterær bevegelse betraktes dekadansen i dag som en overgang mellom naturalismen og modernismen.
Lenin tok i bruk dekadansebegrepet for å beskrive økonomien under senkapitalismen. Den kapitalistiske økonomien hadde nådd et stadium der den ikke lenger kunne ekspandere. Han forutså at den ville tape sin kraft og søke å vokse gjennom perverterte former for økonomisk aktivitet, og dermed bevise at de vestlige samfunnene var modne for en sosialistisk revolusjon. Første verdenskrig var et bevis på at kapitalismen hadde nådd et stadium der den ville begynne å ødelegge sine tidligere oppnådde resultater.
Etter Lenins død oppsto en strid mellom Lev Trotskij og Josef Stalin om dekadanseteorien. Stalin forsvarte Lenins tese, mens Trotskij hevdet at den vestlige kapitalismen stadig var livsfrisk og i stand til å frambringe teknologiske framskritt og akkumulere kapital.
