Sykes publiserte den første rapport i Nature (1989) om å gjenfinne DNA fra bein fra oldtiden. Han var involvert i en rekke av profilerte saker som omhandler oldtids-DNA, inkludert de om ismannen Ötzi og Cheddarmannen, og andre som angikk de mennesker som hevdet at de nedstammet fra Romanovene, den russiske tsarfamilien. Hans arbeid har også antydet en mann i Florida ved navn Tom Robinson var en direkte etterkommer av Djengis-Khan, men denne påstanden har blitt betydelig bestridt.[4][5][6] Sykes er best kjent utenfor genetikernes samfunn for sine bestselgere om undersøkelsen av menneskelig historie og forhistorie gjennom studiet av mitokondrielt DNA. Han var grunnlegger av Oxford Ancestors, et firma for testing av genetisk DNA.
Blood of the Isles
I sin bok fra 2006, Blood of the Isles (utgitt i USA og Canada som Saxons, Vikings and Celts: The Genetic Roots of Britain and Ireland) undersøkte Sykes britiske genetiske «klaner». Han presenterte bevis fra mitokondrielt DNA, arvet av begge kjønn fra mødrene og Y-kromosom, arvet av menn fra fedrene, for å kunne påvise blant annet følgende:
Den genetiske sammensetningen av Britannia og Irland er overveldende fortsatt hva det har vært siden neolittisk tid, og er til en betydelig omfang siden mesolittisk tid, særlige i den kvinnelige arverekke.
Bidrag fra keltere fra kontinentale Europa til den genetiske sammensetningen av Britannia og Irland er minimal.
Piktere var ikke et særegent folk; den genetiske sammensetningen i de tidligere piktiske områdene av Skottland viser ingen betydelig forskjell fra den generelle profilen i England, men er i henhold til Sykes’ oppfatning under tyve prosent, selv for sørlige England.
Vikinger, det vil si fra Danmark og Norge, har derimot gitt et betydelig bidrag som er konsentrert i sentrale, østlige og nordlige England, områdene for oldtidens Danelagen. Det var en betydelig bidrag av nordboere, særlig nordmenn, på Orknøyene og Shetland, i nærheten av 40 prosent. Kvinner som menn bidro betydelig i alle disse områdene, noe som viser at nordboere var engasjert i storstilt bosetning.
Det normanniske bidraget fra etter 1066 var derimot meget lavere, på rundt 2 prosent.
Det er kun sparsommelige spor av romersk okkupasjon, bortimot utelukkende i sørlige England.
Til tross for alle disse senere bidragene har den genetiske sammensetningen på De britiske øyer forblitt i overveldende grad hva den var i neolittisk tid: en sammensetning av de første mesolittiske bosettere med neolittiske bosettere som kom over sjøen fra Iberia og til sist fra østlige Middelhavet.
Det er en forskjell mellom de genetiske historiene til menn og kvinner på Britannia og Irland. Matrilinjær avstamning (fra moren) viser en blanding av de opprinnelige mesolittiske innbyggerne og den senere neolittiske innvandrerne fra Iberia, mens den patrilineære (fra faren) viser langt tydeligere korrelasjon med Iberia.
Sykes benyttet begrepene «keltere» og «piktere» for å betegne den før-romerske befolkningen på De britiske øyer som snakket keltisk og piktisk, og betyr ikke folket som er kjent som keltere i Europa. En del oversatte sitat fra boken nedenfor: [7]
«Tilstedeværelsen av et stort antall av Jasmines oseaniske klan (DNA)... forteller meg at det var en meget storstilt bevegelse langs den atlantiske kystlinje nordover fra Iberia som begynte så langt tilbake som i tidlig neolittisk tid og kanskje faktisk også før det. (...) Den rene tilstedeværelsen av oseanisk Jasmines indikerer at dette var bortimot definitivt en familiebasert bosetning enn en form for invasjon av hankjønn som i senere årtusen.»[8]
«Kelterne på Irland og de vestlige øyene er ikke, så langt som jeg kan se fra de genetiske bevisene, beslektet med keltere som spredde seg sør- og østover til Italia, Hellas og Tyrkia fra de sentralene områdene til kulturene Hallstadt og La Tene i løpet av det første årtusen f.Kr. (...) De genetiske bevis viser at en stor andel av irske keltere, både på den mannlige som den kvinnelige siden, kom fra Iberia ved eller omtrent på den samme tiden som jordbruket spredte seg til det britiske øyene.»
«Forbindelsen til Spania er også der i myten om Brutus... Dette kan også være et svakt ekko av den samme opphavsmyte som de irske milesere og forbindelsen til Iberia er bortimot så sterk på de britiske regionene som den er på Irland...»
«De (piktere) er fra den samme blandingen av iberiske og europeiske mesolittiske forfedre som danner den piktiske/keltiske substrukturen på De britiske øyer.»[9]
«Her igjen er det sterkeste signalet en keltisk, i form av klanen til Oisin som dominerer scenen over hele De britiske øyer. Overvekten i hver eneste del av De britiske øyer av Atlantis-kromosomet (den mest hyppige i Oisin-klanen), med dens sterke slektskap til Iberia, sammen med andre treff og bevis fra morssiden har overbevist meg at det er fra denne retningen som vi se for opprinnelsen av Oisin og det store flertallet av våre Y-kromosmer... Jeg kan ikke finne noe bevis i det hele tatt for en storstilt invasjon fra de sentrale delene til kelterne i sentrale Europa i den genetiske arven fra fedrene på øyene.»[10]
