Bonaventura

«Bonaventura» har flere betydninger.

St. Bonaventura Kardinal og kirkelærer
Født		Giovanni Fidanza 1221[1] Bagnoregio
Død		15. juli 1274[2] Lyon
Beskjeftigelse		Teolog, regular priest, filosof, skribent, regular cleric, foreleser, universitetslærer, mystiker
Embete		Cardinal-Bishop of Albano (Roman Catholic Suburbicarian Diocese of Albano, 1273–1274) Minister General of the Order of Franciscans kardinal (1273–) biskop generalsuperior
Akademisk grad		Teologisk doktorgrad
Utdannet ved		Universitetet i Paris, Sorbonne
Nasjonalitet		Italia[3]
Saligkåret		-
Helligkåret		14. april 1482
Anerkjent av		Den katolske kirke
Festdag		15. juli
Se også		Ekstern biografi
Vernehelgen		Fransiskanere, teologer, silkefabrikanter, arbeidere, sjauere og barn
I kunsten		Med kardinalshatt, eller som munk som leser
Våpenskjold
Bonaventura på Commons

Bonaventura (født Giovanni di Fidanza, også kjent som Johannes Bonaventura; født ca. 1221, død 15. juli 1274) var en av Den katolske kirkes kardinaler, og regnes som helgen av samme kirke.

Biografi

Han var sønn av legen Giovanni di Fidanza og Maria la Ritella, og ble født i Bagnorea (nå Bagnoregio) i Italia. En legende forteller at han ble dødssyk som barn, og at moren brakte han til Frans av Assisi. På Frans' forbønn ble gutten frisk. Da Frans så lå for døde i 1226 tok hun igjen gutten med til ham, og Frans utbrøt «O buono ventura» («O gode fremtid»), og dermed fikk han navnet Bonaventura. Historien ser ut til å ha oppstått på 1400-tallet, og er svært tvilsom. Det som dog er et faktum er at moren sørget for at gutten fikk utdannelse og ble knyttet til Fransiskanerordenen.

I 1236 reiste han til Paris for å studere, blant annet under Alexander av Hales. Studiene fortsatte til 1242, og året etter trådte han inn i Fransiskanerordenen. Antagelig var det i forbindelse med inntredenen der han fikk navnet Bonaventura. Selv om han var høyere utdannet enn de fleste munkene omkring seg, var han alltid villig til å adlyde. Han ble dermed raskt regnet som et forbilde på ydmykhet. I flere år underviste han i Paris, og i 1248 ble han presteviet.

De andre professorene angrep til stadighet tiggermunkene som var tilknyttet universitetet. Et av de krasseste angrepene kom i Wilhelm av Saint-Amours bok De siste tiders farer. Bonaventura måtte selv slutte å undervise en periode, og skrev et svar til angrepet i avhandlingen Om Kristi fattigdom. På samme tid skrev også dominikaneren Thomas Aquinas et lignende forvarsskrift. Pave Alexander IV utnevnte en kardinalkommisjon for å studere saken, og de kom frem til at Wilhelms bok skulle brennes, mye på grunn av det Bonaventura hadde skrevet i sin avhandling. Motstanderne av tiggermunkene ble beordret til å slutte med sine angrep. Bonaventura kunne dermed fortsette å undervise, og tok doktorgraden i teologi i 1256, samtidig som Thomas Aquinas.

I 1257 ble han, 35 år gammel, fransiskanernes syvende ordensgeneral, et embete han hadde til sin død. På grunn av den innsats han gjorde som ordensgeneral regnes han ofte for den største franskiskaner nest etter Frans av Assisi. Hans biografi om ordenens grunnlegger, Legenda maior, som i 1263 fikk status som den offisielle biografi over Frans, fikk meget stor innflytelse fordi den tolket Frans' budskap og dermed la grunnlaget for den fremtidige forståelse av hva grunnleggeren ønsket for sin orden. Bonaventura var en moderat leder for ordenen, og avviste Spiritualenes ekstreme synspunkter på blant annet kollektiv fattigdom.

Som ordensgeneral reiste han mye, og besøkte blant annet Italia, Frankrike, Tyskland og England. Pave Klemens IV utnevnte ham i 1265 til erkebiskop av York, men Bonaventura takket nei, og paven aksepterte dette.

I 1271 bidro Bonaventura til at Gregor X ble valgt til pave. Gregor utnevnt i 1273 Bonaventura til kardinalbiskop av Albano, og sendte med en ordre om at han ikke kunne avslå dette. Da de pavelige legatene kom med kardinalshatten fikk de beskjed om å henge den på et tre, fordi Bonaventura drev og vasket opp og hadde våte og fettete hender.

Noe av bakgrunnen for utnevnelsen til kardinal var Andre konsil i Lyon, som ble holdt fra mai til juli 1274. Under forberedelsene til dette så paven at Bonaventura ville være en viktig person å ha med. Alle de store katolske teologene var innkalt til konsilet. Thomas Aquinas døde på vei dit, men bl.a. Albert den store, Filip Benizi og den fremtidige Pietro di Tarentaise var til stede. Bonaventura ledet forhandlingene med de ortodokse utsendingene, og holdt prekenen i forsoningsmessen etter det som en kort tid så ut til å være løsningen på det store skismaet mellom øst og vest.

Bonaventura døde kort tid før avslutningen av konsilet, den 15. juli 1274. Før han døde mottok han sakramentene fra Gregor X. Han ble gravlagt i kirken som senere har fått navnet Saint-Bonaventure i Lyon. Karl VIII av Frankrike sendte et relikvie, en arm, til Bagnoregio. Bare denne armen finnes i dag, mens resten av hans jordiske levninger unntatt hodet ble brent i forbindelse med den franske revolusjon. Hodet forsvant sporløst i 1807.

Han ble etter sin død kjent som «den serafiske lærer» (etter serafene, det høyeste av englenes kor). Pave Sixtus IV, som selv var franiskaner, helligkåret ham i 1482, og i 1588 utropte Sixtus V, også fransiskaner, ham til kirkelærer med tilnavnet Doctor seraphicus. Minnedagen var først 14. juli, men ble så flyttet til dødsdagen 15. juli.

Forfatterskap

Legenda maior, 1477

Hans forfatterskap omfatter flere lærde verk. Det mest kjente av hans verk er imidlertid Sjelens vei til Gud, som regnes som et hovedverk innen katolsk kristen mystikk.

Innvielsen til Gud beskrives her som en reise innover og oppover i seks stadier: det første stadiet er møtet med Gud i naturen, eller den legemlige verden. Det andre stadiet er observasjon av Guds spor i menneskets erkjennelse. Det tredje og fjerde stadiet er menneskets psykiske struktur som Guds avbilde. Det femte og sjette stadiet innenbærer meditasjon over Guds og treenighetens vesen og hans egenskaper. Det syvende og siste stadiet innebærer en overgang fra meditasjon til «enhetserfaring».^[4]

Sjelens vei til Gud er utgitt på norsk i antologien Vestens mystikk, 2005.

Referanser

1. Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118513176, besøkt 16. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
2. BeWeb, BeWeB person-ID 1285, besøkt 13. februar 2021^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118513176, besøkt 23. april 2024^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Kilde for dette avsnittet er Jan-Erik Ebbestad Hansens innledning til Vestens mystikk, 2005