Bernard-Henri Lévy (født 1948) er en franskfilosof og forfatter. Han har skrevet både romaner, essays, drama og filmer og gitt ut over 30 bøker. I Frankrike er han i dag ofte ganske enkelt referert til som «BHL».[8]
Lévy ble født i Béni Saf i Fransk Algerie i en rik algerisk-jødisk familie. Hans familie flyttet til Paris noen få måneder etter hans fødsel. Hans far André Lévy, ble milliardær i trevarebransjen.
Etter å ha gått på Lycée Louis-le-Grand i Paris, kom Lévy inn på eliteskolen og meget selektive École normale supérieure i 1968, hvor han tok doktorgraden i filosofi i 1973. En del av hans professorer var blant annet de framstående franske intellektuelle og filosofene Jacques Derrida og Louis Althusser. Lévy begynte sin skrivende karriere som krigsjournalist for Combat, avisen som ble grunnlagt under jorden av Albert Camus under Tysklands okkupasjon av Frankrike. I 1971 reiste Lévy til India og var i Bangladesh for å dekke den bangladeshiske frigjøringskrigen mot Pakistan. Denne erfaringen var bakgrunnen for hans første bok, Bangla-Desh, Nationalisme dans la revolution, som ble utgitt i 1972.
De nye filosofer
Tilbake i Paris ble Lévy berømt i Vesten som en av de unge og karismatiske grunnleggerne av den politiske og filosofiske bevegelsen Nouveaux Philosophes, de nye filosofer. Det var en gruppe av unge intellektuelle som var desillusjonerte med de kommunistiske og sosialistiske svarene på de nær revolusjonære tilstandene i Frankrike i mai 1968, og som artikulerte en heftig og kompromissløs moralkritikk av marxistiske og sosialistiske dogmer.[11]
De nye filosofer avviste hva de så som maktdyrkelse på venstresiden, en tradisjon som de sporet tilbake til minst Hegel og Marx. De argumenterte at bestemte «herretenkere» hadde skapt grunnlaget for ulike systemer for undertrykkelse.
Gjennom hele 1970-tallet underviste Lévy i epistemologi (erkjennelsesteori) ved Université de Strasbourg og i filosofi ved École normale supérieure. Det var i 1977 i fjernsynsprogrammet Apostrophes,[12] hvor Lévy ble presentert, sammen med André Glucksmann, som nouveau philosophe. I det samme året utga han boken La barbarie à visage humain (norsk utgivelse som Barbari med menneskelig ansikt, 1978) hvor han argumenterte at marxismen var dypest sett korrumpert og fordervet.
Intellektuelt engasjement
I 1981 utga Lévy L'Idéologie française («Den franske ideologi»), antagelig hans mest innflytelsesrike arbeid, hvor han kom med et mørkt og dystert bilde av fransk historie. Den ble kritisert for dens journalistiske vesen og ubalanserte tilnærming til fransk historie av flere franske akademikere, blant annet Raymond Aron.[13]
Lévy var en av første franske intellektuelle som ropte på intervensjon i Bosnia-krigen på 1990-tallet, og snakket offentlig og høylytt om serbiskekonsentrasjonsleirer. Han refererte til den jødiske erfaringen og skjebnen i Holocaust som en leksjon i massemord som ikke må bli oversett av andre nasjoner.[14]
Ved sin fars død i 1995, ble Lévy bedriftseier av selskapet Becob fram til det ble solgt i 1997 for antatt 750 million francs til den franske entreprenør François Pinault. Mot slutten av 1990-tallet grunnla Lévy sammen med Benny Lévy (ikke i slekt) og Alain Finkielkraut et institutt for Emmanuel Levinas-studier i Jerusalem. Han er medlem av den ikke-kommersielle lobbygruppen JCall.
Politiske posisjoner
I 2003 skrev Lévy en redegjørelse om hans anstrengelser for å spore morderne av The Wall Street Journal-journalisten Daniel Pearl, som ble halshogd av islamittiske ekstremister året før. På samme tid som Pearls død besøkte Lévy Afghanistan som spesiell utsending fra Frankrikes president Jacques Chirac.[15] Han tilbrakte det neste året i Pakistan, India, Europa, og USA i forsøket å avdekke hvorfor Pearls fangevoktere hadde holdt og henrettet ham. Den resulterende boken, Who Killed Daniel Pearl?, også utgitt på norsk i 2004 som Hvem drepte Daniel Pearl?, argumenterer for at Pearl visste for mye om forbindelsene mellom Pakistanshemmelige tjenester og den islamittiske terrororganisasjonenal-Qaida og måtte derfor dø. Boken ble rost for Lévys mot i å etterforske saken i et av verdens aller farligste regioner, men den ble kritisert av blant annet den britiske historikeren og reisebokforfatteren William Dalrymple for sin karikerte beskrivelse av det pakistanske samfunnet, foruten også Lévys beslutning å dikte seg inn Pearls tanker i de siste øyeblikkene av hans liv.[16][17][18][19]
Selv om Lévys bøker har blitt oversatt til engelsk siden La Barbarie à visage humain, ble han for alvor kjent i USA ved utgivelsen av en rekke essayer mellom mai og november 2005 for magasinet The Atlantic Monthly. I serien «In the Footsteps of Tocqueville», etterlignet Lévy sin landsmann og forgjenger i amerikansk kritikk, Alexis de Tocqueville, ved å reise på kryss og tvers over USA, intervjue amerikanere og nedtegne sine observasjoner for magasinet og deretter i bokform. Boken ble møtt med spott i USA som tradisjonelt er hårsår over å bli vurdert av franskmenn. Den ble latterliggjort av Garrison Keillor i en omtale på første side av New York Times.[20]
I mars 2006 var Lévy med på å signere et brev kalt MANIFESTO: Together facing the new totalitarianism. Sammen sto de elleve underskriverne, blant annet Salman Rushdie, opp mot en ny totalitarisme. Det ble utgitt som svar på voldelige og dødelige protester i den muslimske verden i kjølvannet av den danske Jyllands-Postens Muhammed-karikaturer.
I september 2008 turnerte Lévy i USA for å promotere sin bok Left in Dark Times: A Stand Against the New Barbarism. I boken argumenterte Lévy at i kjølvannet av kommunismens sammenbrudd, mistet Vesten sine idealer. Den makter ikke lenger å opprettholde universale ideer om rettferdighet, makter ikke å sympatisere med de undertrykte og har mistet sine forpliktelser til sannheten. Venstresiden har erstattet disse idealene med et hat mot USA, jøder og Israel, og av frihet i seg selv.[21]
Den 9. november 2011 kom hans bok La guerre sans l'aimer som fortalte historien om forfatterens deltagelse i den libyske våren.[22] I mars 2011 hadde han vært i samtaler med libyske opprørere i Benghazi, og offentlig fremmet internasjonal anerkjennelse av den nydannede Det nasjonale overgangsrådet.[23]
Andre aktiviteter
Med støtte fra politiske rådgivere i Washington, skapte den italiensk konseptkunstneren Francesco Vezzoli to reklamer for den amerikanske presidentkampanjen. I et prosjekt kalt «Democrazy» ble den amerikanske skuespilleren Sharon Stone satt opp mot Bernard-Henri Lévy. Det ble vist ved Veneziabiennalen i 2007.
Lévy regisserte en romantisk film, Le Jour et la Nuit («Dag og natt») i 1997. Den hadde Alain Delon i hovedrollen.[24] Filmen følger en fransk forfatter som har rømt til Mexico for å leve et stille liv, og en skuespiller som er villig til å forføre ham for å få en rolle i en filmatisering av en hans bøker. Filmen ble dårlig tatt imot og av enkelte betraktet som en av de verste filmer gjennom alle tider.[25]
Filmen The Legend of Lady White Snake (2011) basert på en gammel kinesisklegende hadde Daphne Guinness en kompleks rolle. Bernard-Henri Lévy skrev hennes dialoger.[26]
12. april 2024, i en etterforskning avsluttet i Tunisia, ble Bernard-Henri Lévy anklaget for å opprettholde forholdet til den tunisiske lobbyisten Kamel Eltaïef og for å ha grepet inn for å forhindre produksjon av fosfat i Tunisia til fordel for andre land i regionen. Bernard-Henri Lévy er også anklaget for å ha formidlet «frimurerisk» ideologi gjennom veldedige organisasjoner og tunisiske personligheter som er tiltalt i denne saken, i tillegg til å ha jobbet for å normalisere forholdet mellom Tunisia og Israel og for å være et «medlem av Mossad», den israelske organisasjonen. . etterretningstjenester, mente etterforskningsdommeren at han hadde tilstrekkelige elementer til å innlede sak.[27]
Personlig liv
Lévy er gift med den franske skuespilleren og sangeren Arielle Dombasle. Hans eldste datter ved hans første ekteskap med Isabelle Doutreluigne er Justine Lévy. Datteren er romanforfatter. Han har også en sønn, Antonin-Balthazar Lévy, med sin andre hustru, Sylvie Bouscasse.
Samtidig har den gifte Lévy et nært forhold til britiske sositetskvinnen Daphne Guinness, en direkte etterkommer av Arthur Guinness, gjennom mange år, noe som har vært en åpen hemmelighet i flere år. Siden 2008 har de to vist seg offentlige flere ganger.[28] I det amerikanske magasinet Harper's Bazaar for februar 2011 bekreftet Guinness forholdet ved å si at «Han er åpenbart min livs kjærlighet.»[29]
Lévy er stolt jøde, og uttalt at jøder burde fremme en unik jødisk moralsk stemme i samfunnet og politikken. Lévy var en av åtte framtredende jødiske offentlige personligheter i Europa som ble i 2008 mål for likvidering av en islamittiske gruppe i Belgia. Listen besto av blant andre i Frankrike som Josy Eisenberg. Konspirasjonen feilet da gruppens leder, Abdelkader Belliraj, ble arrestert basert på ikke-relaterte mordanklager fra 1980-tallet.[30]
Bibliografi
Franske utgivelser
Bangla-Desh, Nationalisme dans la révolution, 1973.
La barbarie à visage humain, 1977.
Le testament de Dieu, 1978.
Idéologie française, 1981.
Le diable en tête, 1984.
Eloge des intellectuels, 1987.
Les derniers jours de Charles Baudelaire, 1988.
Les aventures de la liberté, 1991.
Le jugement dernier, 1992
Piero della Francesca, 1992
Les hommes et les femmes, 1994.
Bosna!, 1994.
La pureté dangereuse, 1994.
Comédie, 1997.
Le siècle de Sartre, 2000.
Réflexions sur la Guerre, le Mal et la fin de l’Histoire, 2002.
Qui a tué Daniel Pearl?, 2003.
Récidives, 2004.
American Vertigo, 2006
Engelske utgivelser
Adventures on the Freedom, 1995, sammen med Richard Veasey.
What Good Are Intellectuals: 44 Writers Share Their Thoughts, 2000, redigert av Bernard-Henry Lévy.
Sartre: The Philosopher of the Twentieth Century, 2003.
Who Killed Daniel Pearl?, 2003.
War, Evil and End of History, 2004.
American Vertigo : Traveling America in the Footsteps of Tocqueville, 2006, sammen med Charlotte Mandell
Left in Dark Times: A Stand Against the New Barbarism, 2008
The Empire and the Five Kings: America's Abdication and the Fate of the World, 2019
^Encyclopædia Britannica Online, oppført som Bernard-Henri Levy, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Bernard-Henri-Levy, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Munzinger Personen, oppført som Bernard-Henri Levy, Munzinger IBA 00000017613, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Stubberud, Tore (1978): Anti-Marx, Om «de nye filosofer» og oss selv, Aventura
^Alexander, Beth R. (10. november 2004): «Commentary: Bernard Henri-Lévy takes heat». UPI Perspectives. UPI. Sitat: «... a group who broke away from the Marxist ideology dominating late 1960s France and the hard-line French left typified by Jean-Paul Sartre.»
^Apostrophes var et fransk TV-program ledet av Bernard Pivot
^Graff, James (4. mai 2003): «The Engaged Intellect»Arkivert 27. august 2013 hos Wayback Machine. i: TIME 161 (19). Sitat: «The Envoy: At the request of French President Jacques Chirac, Lévy traveled to Afghanistan in February 2002 to gauge the needs of the Afghan people... »
Lecourt, Dominique (2001): Mediocracy: French Philosophy Since the Mid-1970s, ny utg. Verso, London, 2002.
Owens, Craig (1992): «Sects and Language» i: Beyond Recognition: Representation, Power, and Culture, Scott Bryson, et al., red. (Berkeley, Los Angeles & London: University of California Press), s. 243–252.
