château de la Brûlerie (2024–) (Douchy-Montcorbon)[12][13]
Utmerkelser
11 oppføringer
Offiser av Æreslegionen (2005)[14] Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres 3. klasse av Ukrainas fortjenstorden (2023)[15] Médaille commémorative de la campagne d'Indochine Kommandør av Alaouite-ordenen (2003)[16] César for beste mannlige hovedrolle (1985) (for verk: Notre histoire)[17] César-prisen (1985) Goldener Ehrenbär (1995) Palme d'honneur (2019) Gullbjørnen (1995)
Alain Delons foreldre ble skilt da han var fire år gammel, og etter en tid i fosterhjem ble han plassert på en katolsk pensjonatskole. Den vanskelige oppveksten kom til å prege ham hele livet. Etter å ha blitt utvist fra flere skoler ble han til slutt slakterlærling hos sin stefar.
Som fjortenåring fikk han en liten rolle i en kortfilm som faren til en kamerat laget. Samme år rømte han hjemmefra; han hadde tenkt seg til Chicago, men ble pågrepet i Bordeaux.
Militær
Han vervet seg til det franske marinekorpset da han var sytten år gammel, og der fikk han utdannelse som radiooperatør. Det ble oppdaget at han hadde stjålet materiell, og marinen ga ham valget mellom å slutte eller å forlenge tjenestetiden fra tre til fem år. Han valgte det siste, og tjenestegjorde som fallskjermjeger i Indokina under slaget ved Dien Bien Phu i 1954. Også i Indokina ble han tatt for tyveri – denne gangen hadde han stjålet en militærjeep og deretter satt seg fast i en vannførende grøft. Dette medførte at han ble fratatt radiooperatørlisensen og avskjediget fra marinen. Tyveårsdagen sin tilbragte han bak lås og slå.
Da han kom tilbake til Frankrike var han full av sinne, som han rettet mot foreldrene fordi de hadde latt ham dra til Indokina. Ettersom han hadde vervet seg frivillig og var under myndighetsalderen hadde han ikke kunnet dra om foreldrene hadde sagt nei. Han kuttet alle bånd til dem, og bestemte seg for å klare seg på egenhånd – samtidig ante han ikke hva han skulle gjøre med livet sitt. Han skaffet seg diverse tilfeldige jobber, blant annet som lastearbeider i Les Halles i Paris, og fikk husly og venner blant prostituerte, gigoloer og gangstere i det lurvete miljøet rundt Pigalle på Montmartre.
Skuespiller
Han var muskuløs og hadde et vakkert, uskyldsrent ansikt, og mye takket være sitt fordelaktige ytre klarte han etter hvert å få foten innenfor i filmbransjen.
Han filmdebuterte i 1957. Hans gjennombrudd som skuespiller kom i 1960 da den italienske filmregissøren Luchino Visconti ga ham en hovedrolle i den anerkjente filmen Rocco og hans brødre. Snart var han en av Frankrikes mest populære filmskuespillere og gjorde også en internasjonal karriere, først i romantiske roller, senere for det meste i gangsterfilmer.
Han fikk sveitsisk statsborgerskap i 1999, og selskapet som selger produkter med hans navn, har base i Genève.
I 1985 ble han tildelt César-prisen i kategorien «Beste mannlige skuespiller».
.png)
