Bayerische Akademie der Schönen Künste American Academy of Arts and Sciences Academia Nacional de Bellas Artes de Argentina Serbias vitenskaps- og kunstakademi (1971–1976) (utanlandsk medlem) comité de lecture des éditions Gallimard (1928–1938) Escuadrilla España (kommandant)
Utmerkelser
28 oppføringer
Offiser av Æreslegionen Croix de guerre 1939–1945 Jawaharlal Nehrus pris (1972)[20] Medlem av Frigjøringsordenen Distinguished Service Order Médaille de la Résistance Storkorskommandør av Nordstjerneordenen Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Prix Interallié (1930) (for verk: The Royal Way)[21] Storbånd av Sedertreordenen Storkors av Kroneordenen Storkors av Eikekroneordenen Storkors av St. Olavs Orden Storoffiser av Republikken Italias fortjenstorden Storkors av Santiago av sverdets orden[22] Finlands løves orden Storkors av Dannebrogordenen Storkors av Alaouite-ordenen Storkors av George Is orden Storbånd av Den oppadstigende sols orden Storoffiser av Sydkorsordenen Ekvatorialstjernens orden Goncourt-prisen (1933) (for verk: Man's Fate) Prix Louis-Delluc (1945) (for verk: L'espoir) Republikkens orden Dannebrogordenen Alfonso Reyes International Prize (1976)[23] Grand prix des Meilleurs romans du demi-siècle (for verk: Man's Fate)[24]
André Malraux (født 3. november1901 i Paris, død 23. november1976 i Créteil) var en franskforfatter, kunstteoretiker, eventyrer og statsmann. Hans roman La Condition Humaine (1933) vant Goncourt-prisen. Han foretok mange reiser, blant annet som arkeolog til Orienten. Han besøkte revolusjonsbevegelser i Kina på 1920-tallet og var selv kommunist til 1939. Han ble så motstandsmann i Frankrike, og gaullist. Han ble utpekt av president Charles de Gaulle som informasjonsminister (1945–1946) og deretter som Frankrikes første kulturminister under de Gaulles presidentskap (1959–1969).
Liv og virke
Bakgrunn
André Malraux var sønn av Fernand-Georges Malraux og Berthe Lamy (Malraux). Hans foreldre gikk fra hverandre i 1905 og ble senere skilt. Det er blitt spekulert at Malrauxs farfar begikk selvmord i 1909.[25]
Malraux ble oppforstret av moren, hennes søster Marie og av mormoren Adrienne Lamy-Romagna, som hadde en dagligvareforretning i småbyen Bondy.[25][26] Hans far var aksjemegler, og begikk selvmord i 1930 etter at aksjemarkedet brøt sammen.[27]
Fra barndommen av hadde André, ifølge folk nær familien, en markert nervøsitet og motoriske og vokale tics. En senere biograf, Olivier Todd, som skrev om Malraux i 2005, antar at han led av Tourettes syndrom, men noe slikt lar seg ikke verifisere sikkert.[28] Men noen vesentlig betydning for Malrauxs liv eller litterære virke hadde dette neppe.
Den unge Malraux forlot tidlig en formell utdannelse, var hovedsakelig selvlærd, og full av eventyrlyst. Han lot seg lede av sin nysgjerrighet til bokhandlere, biblioteker og museer i Paris, og beskjeftiget seg blant annet med orientalske språk.
Reiser, eventyr, forfatterskap
Han ble en politisk engasjert figur, og hans eventyrlige liv er gjenspeilet i hans romaner. Han dro til Fransk Indokina sammen med sin hustru, og i Kambodsja ble han arrestert i 1923 for å stjele antikviteter fra tempelet Banteay Srei i Angkor. Han og en kamerat rev løs syv antikke steinstatuer, i den hensikt å selge dem til en antikvitetshandler. Han ble fakket i Phnom Penh og dømt til tre års fengsel. En diplomatisk inngripen gjorde at han ble løslatt lenge før sonet tid, og var tilbake i Paris allerede i november 1924.
I 1925 reiste han tilbake til Indokina og opprettet en avis, L'Indochine, som fremmet antikolonialistiske ideer og senere fikk navnet L'Indochine enchaîné («Indokina i lenker»). På slutten av 1925 dro han fra landet igjen.
I 1929 ble han kunstnerisk direktør i bokforlaget éditions Gallimard. Sammen med sin hustru Clara gjorde han flere reiser i Østen fra 1929 til 1931. En av hans mest kjente bøker er La condition humaine. Romanen skildrer kommunistiske revolusjonære i Shanghai i 1927. Les Conquérants, en bok fra 1928, har sin ramme fra en brutal streik i Kanton i 1925. I 1931 kom romanen La Voie royale som også er sterkt inspirert av hendelser i Østen. Han utgav Calligrammes av poeten Guillaume Apollinaire og opprettet Galerie de la NRF. Samme år stod han for flere utstillinger med asiatisk kunst av forskjellig slag, og besøkte Burma, Singapore, Hongkong, Kina, Japan, Canada og USA på en reise verden rundt finansiert av forleggeren Gaston Gallimard.
Fra 1933 kjempet han mot fascismen og nazismen. På det første møtet i l'Association des écrivains et artistes révolutionnaires (Sammenslutningen av revolusjonære forfattere og kunstnere), ledet av forfatteren André Gide, talte han til forsvar for Dimitrov, som var blitt beskyldt for å ha satt fyr på den tyske riksdagsbygningen, og reiste i 1934 sammen med Gide til Berlin for å prøve å få Dimitrov satt fri.
Etter krigen engasjerte han seg for general Charles de Gaulle og spilte en politisk rolle i Le Rassemblement du peuple français (RPF), en politisk bevegelse som general de Gaulle dannet 14. april 1947.
Han var fra 1959 til 1969 kulturminister mens general de Gaulle var president.
Ettermæle
I 1996, på tjueårsdagen for hans død, ble hans aske overført til Panthéon i Paris. Denne kirken ble bygd for å huse levningene etter den hellige Geneviève, og har senere blitt den franske stats æresgravsted for personer som har markert seg på særlig æresfylt vis i fransk historie.
Kunstteori
Det finnes en stor mengde avhandlinger om Malrauxs forfatterskap, inkludert hans meget omfattende skrifter om kunst. Hans arbeid med kunstteori inneholder en revolusjonær tilnærming til kunsten som utfordrer tradisjonen fra opplysningstiden som behandlet kunst kun som en kilde til «estetisk behag».
Den franske forfatteren André Brincourt har imidlertid påpekt at Malrauxs bøker om kunst kun har blitt skumlest, og i liten grad virkelig lest.[29] Dette gjelder ikke minst i den engelsktalende verden. Et særlig betydningsfullt aspekt i Malrauxs kunstteori er hans analyser av kunstens evne til transcendere (overskride) tid. Den tradisjonelle oppfatningen har vært at kunst er varig ettersom den er tidløs («evig»), men Malraux fremholder at kunst lever gjennom metamorfose, og gjennomgår en gjenopplivningsprosess (hvor kunstverk har blitt glemt, dunkle eller utydelige), og omformes til mening.[klargjør][30]
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Andre Malraux, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Andre-Malraux, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abcdFichier des personnes décédées mirror, Fichier des personnes décédées ID (matchID) rafuksLJFGvd, besøkt 4. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
^abArchive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 26200, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
^abBabelio, Babelio forfatter-ID 2201[Hentet fra Wikidata]
