Avantgardistisk musikk

Laurie Anderson, 1986.

John Cage, 1988.

Det norske avant-garde metal-bandet Arcturus i Polen i 2005

Avantgardistisk musikk betegner musikk som betraktes som å være i forkant av eksperimenter eller nyskapning på sitt felt.^[1] Begrepet «avantgarde» innebærer også en kritikk av estetiske konvensjoner, avvisning av status quo til fordel for unike eller originale elementer, og ideen om bevisst å utfordre eller fremmedgjøre publikum.^[2][3] Da den franske politiske forfatteren Henri de Saint-Simon første gang innførte begrepet ved å erklære at kunstnere i samfunnsutviklingen for radikale reformer burde være «fortroppen», de som var «foran sin tid». Da de som brøt mark med nye forestillinger, teknikker og ideer i sitt vesen brøt med allment aksepterende former og forestillinger, var avantgarden ofte, om ikke nødvendigvis alltid, sjokkerende og kontroversielt.^[4]

Definisjon

Avantgarde i musikk kan referere til enhver form for musikk som fungerer innenfor tradisjonelle strukturer mens den søker å utvide eller sprenge grensene på et eller annet vis.^[5] Begrepet «avantgardistisk musikk» benyttes løst for å beskrive verket til enhver form for musiker som radikalt forlater, avviser eller skaper avstanden til tradisjonen.^[6] Ved denne definisjonen er en del avantgardistiske komponister på 1900-tallet blant annet Arnold Schönberg,^[7] Charles Ives,^[8] Igor Stravinskij,^[7] Anton Webern,^[9] George Antheil (i kun hans tidligste verker), Alban Berg,^[9] Henry Cowell (i hans tidligste verker), Philip Glass, Harry Partch, John Cage, Morton Feldman, Richard Strauss (i hans tidligste verker),^[10] Karlheinz Stockhausen,^[11] Edgard Varèse, og Iannis Xenakis.^[7] Selv om de fleste avantgardistiske komponister er menn, er ikke det utelukkende tilfellet. Blant kvinnelige avantgardister er blant annet Pauline Oliveros, Diamanda Galás, Meredith Monk, og Laurie Anderson.^[12]

En annen definisjon av avantgardistisk musikk skiller den fra «modernisme». Peter Bürger mener avantgarde avviser selve «kunst som institusjon» og utfordrer samfunnsmessige og kunstneriske verdier, og involverer således politiske, samfunnsmessige og kulturelle faktorer.^[6] Avantgardistisk musikk kan også bli adskilt fra eksperimentell musikk i den forstand at den har en ekstrem posisjon innenfor en bestemt tradisjon mens eksperimentell musikk i sitt vesen ligger utenfor tradisjonen.^[13]

Begrepet kan også bli benyttet for å referere til annen tendens i etterkrigstiden til enhver form for modernistisk musikk som ikke defineres som eksperimentell musikk, skjønt tidvis inkluderes en form for eksperimentell musikk som karakteriseres av avvisning av tonalitet.^[14]

Tidlig avantgardistisk musikk

Den italienske futurisme frambrakte flere komponister og manifester, men dets sentrale verk var Luigi Russolos L'arte dei rumori («Støyens kunst»), 1913, hvor han propaganderte for bruken av industriell og militær støy for å oppnå en frisk og ny form for musikk. Han bygget instrumenter (eller maskiner) som etterlignet klirringen, skramlingen og den generelle støyen fra industrien og drønnene fra krigens vesen, men ingen av disse instrumentene og utformingene har overlevd. Likevel hadde denne maskinmusikken en kraftfull innflytelse på en rekke komponister i samtiden.^[4]

Det var likevel ikke før mot slutten av 1940-tallet, etterkrigstiden at begrepet «avantgarde» ble knyttet til musikk ved verkene til komponister knyttet til Darmstadt-skolen.^[4] Det refererer til en gruppe komponister som deltok i Internationale Ferienkurse für Neue Musik i den tyske byen Darmstadt fra tidlig på 1950-tallet til tidlig på 1960-tallet. Initiativet for disse sommerkursene ble tatt av Wolfgang Steinecke, og ble holdt årlig for undervisning i komposisjon og tolkning, og omfattet også premierer av ny musikk. Grunnet disse kursene er Darmstadt den dag i dag en betydelig senter for moderne musikk, hovedsakelig for tyske komponister.^[15]

Klassisk og samtidsmusikk

Selv om en del modernistisk musikk også er avantgardistisk, kan et skille bli trukket mellom de to kategorier. I henhold til akademikeren Larry Sitsky er hensikten med avantgardistisk musikk nødvendigvis politisk, samfunnsmessig, og kulturkritikk, vil den utfordre samfunnsmessige og kunstneriske verdier ved å være provoserende eller tirrende for publikum. Av den grunn kan komponister som Igor Stravinskij, Richard Strauss, Arnold Schönberg, Anton Webern, George Antheil og Claude Debussy kunne betraktes som avantgardister i deres tidligste verker (som ble forstått som provoserende, enten komponisten hadde denne hensikten eller ikke), men betegnelsen er ikke egnet for å beskrive deres senere verker.^[10] Modernister i etterkrigstiden, slike som Elliott Carter, Milton Babbitt, György Ligeti, Witold Lutosławski, og Luciano Berio, oppfattet aldri at deres musikk skulle være tirrende for et publikum, og kan ikke klassifiseres som avantgardister. Derimot forble komponister som John Cage og Harry Partch avantgardister gjennom hele deres kreative karrierer.^[10]

Kanskje det mest kjente eksempelet på avantgardistisk musikk er amerikanske John Cage, som betraktet seg som en eksperimentell musiker. Hans kanskje mest kjente, og beryktede, komposisjon, 4'33" (1952), består av tre satser utført uten at én eneste tone blir spilt. Han innførte stillhet som en utfordring til oppfatningen av hva musikk er. «Komposisjonen» besto av 4 minutter og 33 sekunder av stillhet, og er mer et filosofisk utsagn enn et musikalsk stykke som sådan.^[4][16] I Norge er Maja Ratkje en viktig avantgardistisk komponist i det 21. århundre.

Populærmusikk

På 1960-tallet kom det en bølge av avantgardistisk eksperimentering i jazzmusikken, representert av musikere som Ornette Coleman, Sun Ra, Albert Ayler, Archie Shepp, John Coltrane og Miles Davis.^[17][18] I rockemusikken på 1970-tallet var kunstbeskrivelsenvanligvis forstått som «aggressivt avantgardistisk» eller «pretensiøs progressivt».^[19] Post-punk fra slutten av 1970-tallet avviste den tradisjonelle rockfølsomheten til fordel av en avantgardistisk estetikk.^[20] I 1988 beskrev skribenten Greg Tate hiphop som «det eneste avantgardistiske som fortsatt avleverer sjokket av det nye.»^[21]

Særlig innen rock og annen populærmusikk er det en tendens at betegnelsen avantgardistisk musikk benyttes løselig om alle musikksjangere hvor musikken betraktes som nyskapende og forut for sin tid.

Se også

Samtidsmusikk/klassisk musikk

• Aleatorisk musikk
• Eksperimentell musikk
• Fri improvisasjon
• Glitch
• Støymusikk
• Surrealistisk musikk

Populærmusikk/tradisjonell musikk

• Kunstpop
• Kunstrock
• Avantgardistisk jazz
• Avantgardistisk metall
• Avant-punk
• Eksperimentell pop
• Eksperimentell rock
• Free jazz
• Hiphop
• Industriell musikk

Referanser

1. Søk etter Avantgarde i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok  
2. «Avant-Garde Music», AllMusic.
3. Willette, Jeanne (22. januar 2010): «The Definition of the Avant-Garde», Art History Unstuffed.
4. ^ «Understanding the Significance of Avant-garde», Widewalls
5. Nicholls, David, red. (1998): The Cambridge History of American Music, Cambridge and New York: Cambridge University Press, ISBN 0-521-45429-8; ISBN 978-0-521-54554-9, s. 122–124.
6. ^ Samson, Jim (2001): «Avant garde» i: Sadie, Stanley; Tyrrell, John: The New Grove Dictionary of Music and Musicians, 2. utg., London: Macmillan Publishers.
7. ^ Sitsky, Larry (2002): Music of the Twentieth-Century Avant-Garde: A Biocritical Sourcebook, Westport, Conn: Greenwood Press, ISBN 0-313-29689-8, s. xiv
8. Sitsky, Larry (2002): Music of the Twentieth-Century Avant-Garde, s. 222
9. ^ Sitsky, Larry (2002): Music of the Twentieth-Century Avant-Garde, s. 50
10. ^ Sitsky, Larry (2002): Music of the Twentieth-Century Avant-Garde, s. xiii–xiv
11. Schwartz, Elliot; Childs, Barney; & Fox, James (1998): Contemporary Composers on Contemporary Music, New York: Da Capo Press, ISBN 0-306-80819-6, s. 379
12. Sitsky, Larry (2002): Music of the Twentieth-Century Avant-Garde, s. xvii
13. Nicholls, David (1990): American Experimental Music, 1890–1940, Cambridge [England] and New York: Cambridge University Press, s. 318.
14. Noyer, Paul Du, red. (2003): «Contemporary» i: The Illustrated Encyclopedia of Music: From Rock, Pop, Jazz, Blues and Hip Hop to Classical, Folk, World and More, London: Flame Tree, ISBN 1-904041-70-1, s. 272.
15. Döring, Gerd. (25. juli 2008): «Experimentelle Klangbastler: 44. Internationale Ferienkurse für Neue Musik in Darmstadt», Allgemeine Zeitung
16. Kostelanetz, Richard (2003): Conversing with John Cage, New York: Routledge, ISBN 0-415-93792-2.
17. Anon: «Avant-Garde Jazz», AllMusic
18. West, Michael (3. april 2015): «In the year jazz went avant-garde, Ramsey Lewis went pop with a bang», The Washington Post.
19. Murray, Noel (28. mai 2015): «60 minutes of music that sum up art-punk pioneers Wire», The A.V. Club.
20. Bannister, Matthew (2007): White Boys, White Noise: Masculinities and 1980s Indie Guitar Rock. Ashgate Publishing, Ltd., ISBN 978-0-7546-8803-7, s. s. 38
21. Chang, Jeff (2005): Can't Stop, Won't Stop. New York: St. Martin's Press. s. 410. Sitat: «the only avant-garde around, still delivering the shock of the new (over recycled James Brown compost modernism like a bitch), and it's got a shockable bourgeoise, to boot...»

Litteratur

• Gendron, Bernard (2002): Between Montmartre and the Mudd Club: Popular Music and the Avant-Garde. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-28735-5.
• Griffiths, Paul (1981): Modern Music: The Avant Garde Since 1945. London: J. M. Dent and Sons Ltd.; New York: George Braziller. ISBN 0-8076-1018-6.