Austin Seven

Austin Seven er en bilmodell som ble produsert av den britiske bilprodusenten Austin Motor Company i årene 1922-1939.

Før første verdenskrig bygde Austin biler i de fleste pris- og størrelsesklasser, men etter krigen satset man på en en-modellspolitikk, med en stor 20 hk modell som eneste produkt. Prisen skjøt i været i samband med inflasjonen og salget sank drastisk. Herbert Austin ville komplettere programmet med en liten, billig småbil, men ble stemt ned av sitt styre. Han valgte da å konstruere en folkevogn for egne penger i sitt eget hjem, assistert av den femtenårige lærlingen Stanley Edge. Austin tok flere patent på konstruksjonen og fikk derfor royalty på hver solgte bil.

Austin Seven ble vist for publikum høsten 1922 og produksjonen begynte året etter. Det var en enkel konstruksjon, men fortsatt den «riktige bilen», en bil som tok livet av markedet for de mikrobilene som var blitt bygget i nedgangstidene etter første verdenskrig. Bilen bygde på en enkel, A-formet ramme med spissen under radiatoren. Forakselen var opphengt i en tverrliggende bladfjær, festet i rammens spiss. Bakakselen var opphengt med kvart-elliptiske fjærer, festet til rammens bakkant. Selv om resten av bilen var gjenstand for forbedringer fram til andre verdenskrig, forbedret man ikke på den enkle fjæringen. Bilen hadde firehjulsbremser, men fotbremsen virket bare på bakhjulene, mens håndbremsen virket på forhjulene. Den lille motoren hadde bare to rådelagre, men viste seg være både pålitelig og slitesterk. Motoren var koblet til en tretrinns girkasse. Karosseriet ble kalt fireseters, men med de små dimensjonene og den lille motoren var kapasiteten begrenset. Etter at bilen ble solgt for kun 165 pund ble Austins småbil møtt med viss skepsis, men salget tok seg hurtig opp. Med øket salg kunne Austin senke prisen så lavt som til det magiske 100 pund for en enkel kabriolet på midten av tredvetallet. Austin Seven ble bygget på lisens av flere utenlandske produsenter, som tyske BMW Dixi, franske Rosengart og American Austin. Bilen var attraktiv selv for frittstående karosseribyggere, som William Lyons Swallow Sidecar.

I sitt lange livsløp ble bilen kontinuerlig forbedret. I 1930 ble det innført fotbrems på alle fire hjulene. I 1932 kom en firetrinns girkasse som året etter fikk synkronisering på de høyeste girene. I 1937 fikk veivakselen et tredje rammelager. Motoreffekten økte trinnvis og var til slutt oppe i 17 hk. Produksjonen ble stoppet ved andre verdenskrigs utbrudd, men navnet «Seven» brukes forsatt i markedsføringen av A30- og Mini-modellene.