Sandino ble myrdet i 1934 på ordre fra generalen Anastasio Somoza García, som senere skulle grunnlegge et diktatur i landet. Sandinistbevegelsen, som ble grunnlagte i 1961, tok sitt navn etter ham. I 1979 klarte sandinistene å styrte Somozadiktaturet som hadde styrt Nicaragua siden 1936.
Liv og virke
Bakgrunn
Augusto César Sandino het opprinnelig Augusto Nicolás Calderón Sandino[5] og var uekte sønn av en velstående spanskættet godseier, f Gregorío Sandino, og en bondejente.[5] Moren var en innfødt, Margarita Calderón, som var tjenestejente i Sandino-familien.[6] Sandino levde med moren til han var ni år gammel, da garen tok ham til seg og sørget for at han fikk utdannelse.[7]
Frem til han var 26 år gammel drev han for det meste med jordbruksarbeid, men en dag angrep Sandino og prøvde å drepe Dagoberto Rivas, sønn av en konservativ borger, som hadde fremført nedsettende ord om Sandinos mor. Sandino flyktet til Honduras, og så Guatemala. Utover i 1920-årene tok han arbeid som funksjonær i flere USA-eide selskap i Mellom-Amerika.
I 1923 kom han til Mexico, der han arbeidet som mekaniker i et USA-eid oljeselskap. På den tiden pågikk det arbeidskamper mot de amerikanske selskaper. Den sterkt nasjonalistiske og fiendtlige holdningen blant amerikanerne kan se ut til å ha vært medvirkende til hans senere politiske holdninger. Sandino var imidlertid i kontakt med mange og meget; syvendedags-adventister, spiritistiske guruer og anti-imperialister, anarkister og kommuunister. Han tok til seg den anti-klerikalisme som preget den meksikanske revolusjon og en stedegen ideologi, indigenismo, som glorifiserte den gamle indianske arv.
Opprører
I 1926 reiste han tilbake til Nicaragua og sluttet seg til motstanden mot USAs militære nærvær. Da Sandino kom til Nicaragua holdt det akkurat på å bryte ut et nytt liberalt opprør. Sandino organiserte og væpnet derfor en gruppe av gruvearbeidere, som sluttet seg til det liberale opprøret. Opprørerne, som hadde fått støtte av Mexico, var nær ved å innta hovedstaden Managua da USA intervenerte på de konservatives side. Sandinos tropper var de eneste som ikke sluttet seg til den påfølgende forsoning mellom USA og de liberale opprørerne i 1927.
Sandino opprettet bondekooperativer i Nueva Segovia og fortsatte med motstanden, som ble sett på som det første eksempelet på geriljakrig i Latin-Amerika. Etter at USA hadde forlatt landet og gitt det sikkerheitsmessige ansvaret videre til Nasjonalgarden i 1933, undertegnet han en fredsavtale. Lederen for Nasjonalgarden, Anastasio Somoza Garcia, så likevel på Sandino som en makttrussel. Etter et møte i februar 1934 ble han derfor arrestert og drept av Nasjonalgarden.
^Neill Macaulay, The Sandino Affair, (Chicago: Quadrangle Books, 1967) s.49.
Litteratur
Thomas Fischer, Anneliese Sitarz (Hrsg.) (2008). Die Grenzen des „American Dream“. Hans Sitarz als ‚Gelddoktor‘ in Nicaragua 1930–1934. Frankfurt am Main: Iberoamericana/Vervuert..
Neill Macaulay: The Sandino affair. Durham, NC (Duke University Press) 1985 (Erstausgabe Chicago, Quadrangle Books 1967). ISBN 0-8223-0696-4.
Alan L. McPherson: The invaded. How Latin Americans and their allies fought and ended U.S. occupations, Oxford u.a. (Oxford University Press) 2014. ISBN 978-0-19-534303-8
Frank Niess: Sandino. General der Unterdrückten. Köln 1989, ISBN 3-7609-1242-7.
Volker Wünderich: Sandino. Eine politische Biographie. Wuppertal 1995, ISBN 3-87294-696-X.
Volker Wünderich: Augusto César Sandino. In: Nikolaus Werz (Hrsg.): Populisten, Revolutionäre, Staatsmänner. Politiker in Lateinamerika. Frankfurt am Main 2010, ISBN 978-3-86527-513-4, S. 278–297.
