Det anarkosyndikalistiske symbolet, rødt og svart.
Anarkosyndikalisme er en politisk retning både innenfor syndikalismen og anarkismen. Den ønsker å få etablert et desentralisert, arbeiderstyrt samfunn. Anarkosyndikalister mener at man gjennom fagforeninger, streiker og annen direkte aksjon, må søke å gradvis bygge ned statens og private eiere sin makt, og erstatte den statsregulerte kapitalismen med et samfunn hvor produksjonen styres demokratisk av arbeiderne og lokalsamfunnene.
Syndikalisme og anarkisme
Syndikalismen og anarkismen er beslektede idéretninger, og i anarkosyndikalismen har de forskjellige oppgaver. Syndikalismen er arbeiderklassens kampbevegelse og står for den praktiske organisering av arbeid, arbeidernes økonomiske frigjøring og fordeling av arbeidets goder til arbeiderne. Anarkismen er den maktkritiske filosofien som bl.a. omhandler arbeidernes (og enkeltmenneskets) intellektuelle frigjøring.
I anarkosyndikalismen står anarkismen for planen og tankegodset, mens syndikalismen skal være den praktiske vei til det frie og direkte demokrati.
Historikk
Anarkosyndikalismen stod sterkt i Italia, Frankrike og Spania tidlig på 1900-tallet. CNT (Confederacion Nacional del Trabajo) var en av de største anarkosyndikalistiske fagorganisasjonene, og spilte en viktig rolle under den spanske borgerkrigen. I USA sto IWW (Industrial Workers of the World), relativt sterkt, og i sine glansdager kunne den påkalle støtten til rundt 300 000 arbeidere. I Sverige ble SAC (Sveriges Arbetares Centralorganisation) stiftet i 1910. Den eksisterer ennå, men regnes av enkelte anarkosyndikalister for å være reformistisk.
Vi anarkister har snakket meget om den sociale revolusjon. Men få av oss har gjort sig den umake å treffe de nødvendige forberedelser for det umiddelbare arbeide som må gjøres under og efter revolusjonen. Den russiske revolusjon har vist oss den absolutte nødvendighet av sådanne forberedelser for praktisk arbeide. Jeg er kommet til den overbevisning at syndikalismen er den faglige basis for anarkismen og uttrykk for de slumrende krefter i folket under de revolusjonære perioder.
