Aralsjøen var tidligere verdens fjerde største innsjø, med et areal på 68 000 km². Siden 1960-tallet har den imidlertid blitt stadig mindre, etter at sjøens to tilløpselver, Amu-Darja og Syr-Darja, ble avledet for sovjetiskeirrigasjonsprosjekter. Uttørkingen av Aralsjøen, som har pågått siden ca. 1960, er en av de største menneskeskapte miljøkatastrofer noensinne. Den er idag redusert til tre separate innsjøer: Nord-Aralsjøen og det østre og vestre bekkenet av Sør-Aralsjøen.
Innen 2004 hadde sjøen skrumpet inn til 25 % av sitt opprinnelige areal, og en nesten femdobling av sjøens saltinnhold hadde utslettet mesteparten av dens naturlige flora og fauna. Innen 2007 var sjøen redusert til 10 % av opprinnelig størrelse, og var splittet opp til tre adskilte innsjøer, hvorav to er for saltholdige til at fisk kan overleve der.[1] Aralsjøens en gang så rike fiskeindustri er praktisk talt helt ødelagt, og tidligere fiskebyer langs den opprinnelige strandlinjen er blitt til skipskirkegårder. I kjølvannet av kollapsen har det fulgt arbeidsledighet og økonomisk nedgang.
Aralsjøen er også sterkt forurenset, som følge av våpentesting, industri, insektmidler, avløpsvann og gjødsel fra jordbruksområdene. Vindblåst salt fra den inntørkede innsjøen skader avlinger og forurenser drikkevann, og salt- og støvmettet luft forårsaker alvorlige helseproblemer hos befolkningen i området. Inntørkingen av sjøen har også ført til endringer i det lokale klimaet; somrene er blitt varmere og tørrere, og vintrene kaldere og lengre.[2]
I Kasakhstan pågår det arbeid med sikte på å redde og fylle opp det som er igjen av den nordlige delen av Aralsjøen (Lille Aral, eller Nord-Aral). Et damprosjekt (Kokaraldiket) som ble fullført i 2005 har hevet vannstanden i denne delen av Aral med flere meter. Saltinnholdet har avtatt, og fisk finnes igjen i tilstrekkelig antall til at et visst fiske er forsvarlig. Utsiktene for den betydelig større sørlige delen av sjøen (Store Aral, eller Sør-Aral) er imidlertid fortsatt dystre.[1]
Hydrologi og klima
Aralsjøens hovedtilløp er elvene Amu-Darja, som munner ut i den sørlige delen av sjøen, og Syr-Darja, som munner ut i nordøst. Med sine årstidsbetingede variasjoner i vannføring og den naturlige fordampningen sørget de to tilløpselvene gjennom århundrene for et balansert vannregnskap. I løpet av et år mottok sjøen 8,7 km³ vann i form av nedbør og 55 km³ fra tilløpselvene, mens 63,8 km³ forsvant i form av fordamping. Vannstanden i sjøen varierte innenfor +/- 0,6 meter per år.[3]
Sjøen hadde opprinnelig et areal på 68 000 km², og var med det verdens fjerde største innsjø. Den var 428 kilometer lang fra nord til sør, og 234 km bred, med en største dybde på 69 meter.[3] Om vinteren kan sjøen være islagt, spesielt i den nordlige delen, hvor vannet er mindre salt.
Den østlige delen av sjøen er svært grunn og landskapet langs den tidligere bredden er flatt, og det lå hundrevis av mindre øyer spredt langs kysten. Den vestlige bredden er derimot preget av klipper som stuper bratt ned mot vannet fra Ustjurtplatået, og her ligger også den dypeste delen av sjøen. I nord var bredden innskåret av flere store bukter.
Aralsjøen ligger i Turan-senkningen, som er en del av den eurasiske steppe. Regionen har et kontinentalt og tørt klima (klimatype BSk i Köppens klimaklassifisering), og består av ørkener og halvørkener med vegetasjon preget av tørr steppe. Det tørre klimaet skyldes høyfjellene som strekker seg fra sørvest til øst for regionen, og sperrer for monsunvindene fra Det indiske hav. Fuktighet kommer imidlertid om sommeren med skymasser fra Nord-Atlanteren. De dominerende vindene kommer fra vest og nord. Lokale lavtrykksområder forårsaker et stort antall virvelstormer. Det faller mellom 30 og 200 mm nedbør pr år i regionen, ved Aralsjøen rundt 100 mm. Nedbøren er svært uregelmessig fordelt, og det kan forekomme månedslange tørkeperioder, men også snefall. Det er mulig at Aralsjøen før 1960 hevet luftfuktigheten på bakkenivå med mellom 3 og 5 % og økte den årlige nedbøren med 10 mm.
Geologisk historie
Aralsjøen utgjør sammen med Svartehavet og Det kaspiske hav restene av det store innlandshavetParatethys, som oppsto under oligocen, da rekken av fjellkjeder fra Alpene i vest til Hindu Kush i øst ble dannet, og skilte det fra urhavet Tethys i sør. Paratethys, som i senere perioder også kalles Den sarmatiske sjø og Den maeotiske sjø, varierte sterkt i utstrekning. I perioder eksisterte det også forbindelser til de omkringliggende havene. Selve Aralbekkenet oppsto gjennom tektoniske bevegelser mellom 3 – 5 millioner år siden, i tidsalderen pliocen. På grunn av fjellkjedene som var dannet i sør var klimaet i regionen blitt tørrere og det store innlandshavet ble etterhvert redusert til enkeltstående innsjøer, det som i dag er Svartehavet, Det kaspiske hav og Aralsjøen.
På grunn av istidene og andre naturlige klimavariasjoner har Aralsjøen flere ganger gjennomgått store endringer i vannstanden. Også etter siste istid har det forekommet betydelige vannstandsvariasjoner. I yngre steinalder lå vannspeilet i innsjøen lavt nok til at bosetninger ble anlagt på 42 til 46 moh. Fra det 13. århundre er det sogar funnet en bosetning på bare 32 moh. I andre perioder har vannstanden vært så høy at Aralsjøen har hatt avløp via Uzboj til Det kaspiske hav.
Aralsjøens spesielle isolasjon gjorde at det utviklet seg en rikdom og variasjon i regionens biota som var sammenlignbart med Afrikas. Halvparten av alle plante- og dyrearter i den tidligere Sovjetunionen fantes i og rundt sjøen. Det fantes rundt 500 fuglearter, 200 typer pattedyr og 100 arter av fisk i regionen, samt et rikt utvalg av insekter og virvelløse dyr. I elvedeltaene alene fantes fram til 1960 over 70 forskjellige pattedyr og 319 fuglearter. Fra 1852 finnes beretninger om stor rikdom av geiter, ulv, antiloper, europeisk malle, stør, pelikaner, måker, piggsvin og tiger i og rundt Aralsjøen.
Sjøen hadde tidligere et svært rikt marint økosystem, og det ble drevet fangst på 24 typer fisk. Blant disse var karpe, abbor, stør, laksefisker og maller. Fisket var imidlertid hovedsakelig basert på tre fiskesorter: brasme, en karpefisk kalt sazan, og en liten mort kalt vobla. Reduksjonen i vanntilførselen til Aralsjøen har ført til irreversible endringer i sjøens hydrologi og hydrokjemi og følgelig dens økosystem. Endringen i saltbalansen har mangedoblet saltinnholdet i sjøen, som i dens sørlige deler i dag er å anse som en biologisk ørken.
Floraen i regionen var også imponerende: 1200 arter av blomstrende planter og 560 arter av annen vegetasjon, hvorav 29 var endemiske for Sentral-Asia. Ved den tidligere kysten av selve Aralsjøen fantes 423 plantesorter fra 44 forskjellige familier.
Dagens uttørkede innsjøbunn preges av lavere biodiversitet sammenlignet med de tidligere kystområdene. Konsentrert på de tidligere øyene langs østkysten finnes en helt spesifikk variant av sandvegetasjon.
Mennesker har bodd i området rundt Aralsjøen siden steinalderen, og har hovedsakelig livnært seg gjennom nomadiskpastoralisme, som regionens klima og terreng er velegnet til. Flere av de tidlige kulturene i Sentral-Asia under bronsealderen, hvorav Andronovokulturen var den viktigste, har etterlatt seg spor i områdene rundt sjøen. Mellom 500 f.kr. og 500 e.kr. lå Aralsjøen innenfor maktområdene til de første nomadiske krigerfolkene i regionen, de iranske sakaene og senere hunerne.
Etter hunerne begynte tyrkiske folk å vandre inn fra øst. Området ble en del av den göktürkiske staten, som ble opprettet i året 552 som den første kjente statsdannelsen i regionen. På 700- og 800-tallet ble området erobret av araberne som introduserte islam. De neste århundrene tilhørte Aralsjøen vekselvis oghuz-tyrkere, kiptsjaker og andre, fram til mongolenes invasjon under Djengis Khan i 1219-1221. Etter dette lå området under Den gylne horde, og fra 1456 til 1731 under det etterfølgende Kasakh-khanatet.
På 1700-tallet begynte Russland å vise økende interesse for Sentral-Asia, og området rundt Aralsjøen havnet i løpet av 17- og 1800-tallet gradvis under russisk herredømme. Med det russiske styret fulgte også russisk innvandring og bosetning, som ved Aralsjøen spesielt var konsentrert til de to havnebyene Aralsk i nord og Mujnak i sør. Etter den russiske revolusjon ble Sentral-Asia inndelt i sovjetrepublikker etter etniske skillelinjer, og Aralsjøen ble delt mellom Kasakhstan i nord og Usbekistan i sør. Denne grensa ble også beholdt da de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater i 1991.
Økologisk katastrofe
Forlatt skip nær byen Aral i KasakhstanAralsjøen, oktober 2008
Bakgrunn og utvikling
I 1918 bestemte den sovjetiske regjeringen at de to elvene som munnet ut i Aralsjøen, Amu-Darja i sør og Syr-Darja i nordøst, skulle avledes for vanningsprosjekter i ørkenen, med dyrking av ris, meloner, korn og bomull som formål. Dette var en del av en sovjetisk plan for å gjøre bomull til en viktig eksportvare, noe som etterhvert også ble tilfelle, da Usbekistan er i dag en av verdens største eksportører av bomull.[4]
Byggingen av irrigasjonskanaler begynte i stor skala på 1940-tallet. Mange av kanalene ble dårlig bygget, og mye av vannet lekket eller fordampet bort fra kanalene underveis. Fra Karakumkanalen, som er Sentral-Asias lengste, blir et sted mellom 30 og 75 % av vannet borte på denne måten. Kun 12 % av Usbekistans irrigasjonskanaler er i dag vanntettet.
Innen 1960 gikk hvert år mellom 20 og 60 kubikkilometer vann til landet rundt i stedet for til Aralsjøen. Mesteparten av sjøens vannforsyning hadde blitt avledet, og på 1960-tallet begynte Aralsjøen å krympe. Fra 1961 til 1970 falt vannstanden i sjøen gjennomsnittlig 20 cm pr år. På 1970-tallet ble dette nesten tredoblet, til 50–60 cm pr år, og økningen fortsatte på 1980-tallet, til 80–90 cm pr år. Vannbruken til irrigasjon fortsatte å øke: Vannmengden som ble tatt fra elvene ble doblet mellom 1960 og 2000, og bomullsproduksjonen ble nesten fordoblet i samme periode.
Aibugirsjøen, en mindre, sørvestlig del av sjøen ble fraskilt allerede før 1960. Øya Kokaral i nord var før 1960 Aralsjøens største øy, men ble på slutten av 1960-tallet landfast i vest og på slutten av 1989 også i øst, og Aralsjøen ble dermed delt i to separate innsjøer, Nord-Aral (eller Lille Aral) og Sør-Aral (Store Aral). I 1990 hadde Sør-Aral ennå en overflate på rundt 33 000 km², mens Nord-Aral da lå på 3000 km². En kanal ble gravet for å knytte dem sammen igjen, men kanalen ble tørrlagt i 1999 ettersom de to sjøene fortsatte å krympe.
Øya Barsakelmes, som før 1960 var den nest største i Aral, ble landfast rundt 1995/96, og den tredje største øya i sjøen, Vozrozjdenijaøya, ble i 2001 til ei halvøy. I 2003 ble også Sør-Aral delt i en vestlig, dyp del, og en østlig, grunn del. Inntørkingen av sjøen har også skapt ørkenen Aralkum på den tidligere innsjøbunnen.[5]
Kommentar til tabellen: Aralsjøens størrelse til enhver tid avhenger av vær og nedbørmengder, og dette gjør at måleverdiene for areal og dybde kan variere betydelig. Dette medfører også at de relevante data i forskjellige kilder kan avvike fra hverandre.
Tidlige advarsler
Inntørkingen av Aralsjøen var ingen overraskelse for sovjeterne, de forventet at det skulle skje mye tidligere. Så tidlig som i 1964, påpekte Aleksandr Asarin ved Hydroprojekt-instituttet at innsjøen var fortapt: «Det var en del av femårsplanene, godkjent av Ministerrådet og Politbyrået. Ingen på et lavere nivå ville våge å si noe som motsa disse planene, selv om det betød slutten for Aralsjøen.»[9]
Reaksjonene på forutsigelsene varierte. Enkelte sovjetiske eksperter betraktet tydeligvis Aralsjøen som «en feil fra naturens side», og en sovjetisk ingeniør sa i 1968 at «det er åpenbart for alle at fordampningen av Aralsjøen er uunngåelig.»[10] På den annen side ble det helt fra 1960-tallet vurdert storskalaprosjekter for å lede deler av vannføringen til elva Ob til Sentral-Asia via et gigantisk kanalsystem. Gjenoppfylling av Aralsjøen ble sett på som et av prosjektets hovedmål. Imidlertid ble prosjektet skrinlagt av de føderale styresmaktene i 1986, på grunn av de enorme kostnadene og negative reaksjoner fra Russland.[11]
Nåværende situasjon
Den tidligere havna i Aralsk i KasakhstanDen uttørkede innsjøbunnen ved Aralsk
Skadevirkninger
Økosystemet i Aralsjøen og elvedeltaene som munner ut i den er nesten fullstendig ødelagt, både på grunn av inntørkingen i seg selv, men ikke minst på grunn av det sterkt økte saltinnholdet i sjøen. Det opprinnelige saltinnholdet lå på rundt 9 g/l (gram per liter = 0,9 % = 9 ‰; 1960). Innen 1980 hadde det allerede nådd 16,5 g/l og på midten av nittitallet var det økt til 30 g/l. I 2003 ble det i det vestlige bekkenet av Sør-Aral målt et gjennomsnittlig saltinnhold på over 75 g/l, og i det østlige bekkenet over 150 g/l.[8][7] I Nord-Aral var saltinnholdet imidlertid bare 20 g/l[7]. Til sammenligning er saltinnholdet i Østersjøen ca. 9 g/l, i vanlig sjøvann typisk rundt 35 g/l, og Dødehavets saltinnhold varierer mellom 300 og 350 g/l.
Økningen i saltinnholdet i sjøen førte til omfattende fiskedød og påfølgende kollaps i fiskeriene, og Aralsjøens fiskeindustri forsvant praktisk talt helt. Den sysselsatte anslagsvis 40–60 000 personer[12] og produserte en sjettedel av SSSRs totale fiskefangst. Fangsten av bisam i deltaområdene til Amu-Darja og Syr-Darja, som tidligere kunne gi opptil 500 000 bisamskinn pr år, forsvant også.[9]
Aralsjøen var gjennom mange tiår blitt tilført høye innhold av kunstgjødsel og sprøytemidler, herunder pesticider som DDT, aldrin og lindan, samt herbicider og defolianter,[13] som ble fraktet med elvene og ut i Aralsjøen. Etter at vannet trakk seg tilbake ble det liggende igjen enorme sletter med salt og giftig støv, som igjen ble fraktet bort av de sterke vindene i regionen og spredt ut over de omkringliggende områdene. Den fremherskende vindretningen i området er nordlig, og mye av støvet havner derfor i Amu-Darjas tidligere deltaområde sørøst for sjøen, hvor uttørkingen av elva i tillegg også har medført at ørkenen i økende grad har trengt inn i de fruktbare jordbruksområdene.
Landet rundt Aralsjøen er i dag sterkt forurenset og menneskene som bor i området lider av mangel på ferskt vann og andre helseproblemer. Fra 1970-tallet av steg antallet luftveissykdommer svært brått, og var per 1999 den viktigste dødsårsaken blant barn i området.[14] Sykdommer som tyfus, paratyfus, hepatitt og tuberkulose spredte seg raskt, og forekomsten av anemi, sykdommer i lever og nyrer, samt allergier og kreft, steg til nivåer som lå høyt over resten av det tidligere Sovjetunionen og dagens Russland.[12] Forekomsten av kreft i spiserøret er den høyeste i verden, og står for 80 % av krefttilfellene i regionen.[15]
Barn og gravide kvinner ble hardest rammet. Spedbarnsdødeligheten er betydelig høyere i Karakalpakstan og Kzyl-Orda oblast enn i andre deler av Usbekistan og Kasakhstan, og langt høyere enn i Russland. I tillegg er det et stigende antall misdannelser og handikap hos nyfødte barn, samt dødfødsler og komplikasjoner under svangerskap.[13] Som de viktigste årsakene fremheves forurensede næringsmidler og høye forekomster av plantevernmidler i morsmelken, og 30 % av barnedødeligheten kan tilbakeføres til akutte tarmsykdommer. I Karakalpakstan sør for Aralsjøen lider 99 % av gravide kvinner og 91 % av kvinner i fruktbar alder av anemi,[12] forårsaket av høye nivåer av insektmidler som hindrer kroppens evne til å oppta jern.[14] Saltstøvet i lufta fører også til mange luftveis- og øyesykdommer, og i 1989 hadde minst 6 av 10 personer, voksne som barn, et sykdomsbilde. Det er anslått at de helsemessige konsekvensene av uttørkingen av Aralsjøen i størrelse kan sammenlignes med Tsjernobylulykken.
Gjenoppfyllingen av Nord-Aral
Sammenligning av Nord-Aralsjøen før (nederst) og etter (øverst) byggingen av Kokaraldiket i 2005
I et forsøk på å opprettholde vannstanden i Nord-Aral, bygde Kasakhstan på 1990-tallet et dike over Bergstredet mellom den tidligere øya Kokaral og fastlandet i øst. Hensikten med diket var å hindre vannet å renne ut i Sør-Aral. Diket var imidlertid bygget av jordmasser fra området, en byggemetode som viste seg utilstrekkelig, og det brøt derfor sammen etter kort tid. Så lenge diket varte ble imidlertid vannstanden i Nord-Aral høyere, klimaet forbedret seg, og det ble igjen tatt fisk i sjøen. Disse erfaringene gjorde at Kasakhstans regjering i oktober 2003 bekjentgjorde at det skulle bygges en ny demning, kalt Kokaraldiket. Ettersom også Verdensbanken nå stilte midler til rådighet,[16] kunne det denne gang brukes betong som byggemateriale i demningen. Samtidig med byggingen av denne demningen ble det satt i gang tiltak for å forbedre vanningssystemene ved elva Syr-Darja, som munner ut i den nordlige delen av sjøen. Irrigasjonskanaler ble reparert og tettet og delvis også kledd med betong, for på den måten å føre ytterligere vann inn i sjøen.
Kokaraldiket ble fullført i august 2005, og siden da har vannstanden i Nord-Aral steget og saltinnholdet har gått ned. En viss stigning i vannstanden ble registrert allerede i 2006, noe som var tidligere enn forventet.[17] I løpet av 2006 steg sjønivået med 3 meter, overflatearealet økte med 900 km², vannvolumet med 11 km³, og saltinnholdet sank betraktelig. Demningen har gjort at Lille Arals vannstand raskt har steget til 38 moh, fra et minimum på under 30 m, hvor 42 m anses som det levedyktige nivå.[18] I april 2007 ble det publisert en rapport i tidsskriftet Nature, som bekreftet de første positive følgene av redningsforsøket for Nord-Aral.[19]
Ettersom Nord-Aral har et utløp (mot Sør-Aral) sank også konsentrasjonen av giftstoffene, som ble spylt videre til Sør-Aral. Som følge av dette økte også fiskefangsten i sjøen, og støvbelastningen sank betydelig – i alle fall så lenge det ikke blåste vinder fra sør, noe som fører med seg støv fra Sør-Aral. Fiskebestander av økonomisk betydning har kommet tilbake, og observatører som hadde avskrevet Nord-Aral som en miljøkatastrofe ble overrasket av uventede rapporter om at deler av fiskeindustrien allerede i 2006 hadde blitt gjenopplivet og endog produserte fangster for eksport. Det ble også rapportert at restaureringen hadde ført til at lenge fraværende regnskyer kom tilbake, og også endringer i lokale mikroklima, noe som igjen brakte forsiktig håp til en jordbrukssektor som lenge hadde vært kvalt av regionale støvstormer.[20]
På noen steder har kystlinjen flyttet seg mer enn 75 kilometer, som i Sarytsjoganak-bukta sør for den tidligere havnebyen Aralsk, hvor innsjøbredden nå bare ligger 25 km unna byen.[21] Det foreligger planer om å bygge en ny kanal for å knytte byen til innsjøen igjen. Byggingen er planlagt å begynne i 2009, og det er da håpet at avstanden bare vil være 6 km. En ny demning er også planlagt bygget, for å utvide Nord-Aralsjøen videre, for til slutt å nå helt fram til den tidligere havnebyen Aral. Demningen er basert på et lån fra Verdensbanken til Kasakhstan, og byggestart er også her planlagt til 2009.[22][23] Den kasakhiske regjeringen håper også at ytterligere forbedringer av vanningssystemene langs Syr-Darja vil bidra til at Nord-Aralsjøen vil vokse seg enda større.
Ulempen med prosjektene i Nord-Aral er at uttørkingen av den sørlige delen av sjøen forventes å akselerere, i og med at vannet som fyller opp Nord-Aral mangler i sør. Usbekistan, hvor den sørlige delen av Store Aral ligger, kaller av denne grunn prosjektet for egoistisk fra Kasakhstans side. Den kasakhiske regjeringen fremholder imidlertid at det ikke finnes noe håp for å berge hele sjøen så lenge Usbekistan ikke foretar seg noe med situasjonen langs Amu-Darja, og at de derfor bare gjør det beste de kan ut av situasjonen.
Sør-Aral
Aralsjøen. Det opphøyde området til venstre er den tidligere bredden.Forlatte fiskebåter ved Mojnaq.
Sør-Aral, som hovedsakelig ligger i det fattigere Usbekistan, ble imidlertid overlatt til sin egen skjebne. Prosjekter i Nord-Aral syntes til å begynne med å bringe glimt av håp til Sør-Aral også: «I tillegg til å gjenopprette vannstanden i den nordre sjøen, var det en luke i diket som periodevis ble åpnet, for å la overskuddsvann flyte inn i den stort sett uttørkede Sør-Aralsjøen.»[24] Det har vært samtaler om å gjenskape en forbindelse mellom den forbedrede Nord-Aralsjøen og det uttørkede sør, samt om usikre planer for restaurering av våtmarker over hele regionen, men den politiske viljen mangler.[17] Usbekistan viser ingen interesse i å slippe taket i Amu-Darja som en rik kilde til irrigasjonsvann for landets bomullsområder, og beveger seg i stedet mot utvinning av olje i den uttørkede innsjøbunnen i Sør-Aral.[23] Enorme saltsletter som er blitt tørrlagt etterhvert som Aralsjøen krympet har forårsaket støvstormer, og har medført at vintrene i regionen har blitt kaldere og somrene varmere.[25][26] Det gjøres forsøk på å motvirke disse effektene, blant annet gjennom planting av vegetasjon på den uttørkede sjøbunnen. I Nord-Aral har den nylige økningen i vannstanden delvis dempet disse effektene enkelte steder, og våren bringer nå lenge savnet og etterlengtet regn.[23]
Byen Mojnaq i Usbekistan hadde tidligere en livskraftig havn, med et fiskeri og en tilhørende fiskeindustri som sysselsatte rundt 60 000 personer, men byen ligger nå milevis unna bredden av innsjøen. Fiskebåter ligger spredt rundt på tørt land som en gang var sjøbunn, og mange har vært der i over 20 år. Det eneste fiskeselskapet som fremdeles finnes i området får sin fisk fraktet inn fra Østersjøen, tusenvis av kilometer unna.
Sommeren 2003 viste det seg at Sør-Aralsjøen forsvant raskere enn hva som var forventet. Overflaten lå bare 30,5 meter over havflaten, hvilket var 3,5 meter lavere enn prognosene fra starten av 1990-tallet, og vannet hadde et saltinnhold på rundt 2,4 ganger havvannets. I sjøens dypeste deler var bunnvannet imidlertid saltere og dermed tyngre enn på overflaten, og lagene blandet seg ikke. Dermed ble bare overflatelaget oppvarmet om sommeren, og vannet fordampet dermed raskere enn forventet. Basert på de nyeste data forventes den vestre delen av Sør-Aral å være forsvunnet helt rundt 2020.
Til den østre delen vil tilløpet fra Amu-Darja og årsnedbøren i området på rundt 100 mm garantere en kontinuerlig, om enn liten, tilførsel av vann. Det er nylig også oppdaget et tilsig av grunnvann til Aralsjøen, som utgjør rundt 4 milliarder kubikkmeter pr år. Dette grunnvannet har sin opprinnelse i fjellene i Pamir og Tian Shan og siger gjennom geologiske lag til en sprekkesone på bunnen av Aralsjøen. Selv om dette tilsiget er større enn tidligere antatt, så vil det ikke i seg selv være nok til å stoppe inntørkingen. Det er imidlertid antatt at disse tilsigene i sum er tilstrekkelige til at Sør-Aralsjøen aldri vil tørke helt inn.
Mulige løsninger
Kart over Aralsjøen utgitt i 1853
Mange forskjellige løsninger på problemene i og rundt Aralsjøen har vært foreslått gjennom årene, med stor variasjon i gjennomførbarhet og kostnader. Blant forslagene er:
Forlange betaling fra bøndene for bruk av vannet fra elvene.
Bruke alternative bomullsarter som krever mindre vann.
Bruke færre kjemikalier under dyrkingen av bomull.
Føre vann fra elvene Volga, Ob og Irtysj til Aralbekkenet. Dette ville restaurere Aralsjøen til sin tidligere størrelse i løpet av 20–30 år, til en kostnad på 30–50 milliarder USD.[27]
I januar 1994 undertegnet landene Kasakhstan, Usbekistan, Turkmenistan, Tadsjikistan og Kirgisistan en avtale om å bruke 1 % av sine statsbudsjetter for å hjelpe Aralsjøen. Innen 2006 hadde Verdensbankens restaureringsprosjekter, spesielt i Nord-Aral, gitt grunn til uventet om enn forsiktig lettelse i det som til da hadde vært et ekstremt pessimistisk bilde.
I 1948 ble det opprettet et topphemmelig sovjetisk laboratorium for biologiske våpen på Vozrozjdenijaøya midt i Aralsjøen. Øya lå i Usbekiske SSR, i et område som nå er omstridt mellom Kasakhstan og Usbekistan. Den nøyaktige historien, funksjonene og nåværende status til dette anlegget er ennå ikke brakt for dagen. Basen ble forlatt i 1992, etter oppløsningen av Sovjetunionen. Vitenskapelige ekspedisjoner viste at det her hadde foregått produksjon, testing og senere dumping av patogeniske våpen. I 2002 ble det dekontaminert 10 steder hvor miltbrannsporer var nedgravd, gjennom et prosjekt organisert av USA og med assistanse fra Usbekistan. Ifølge Kasakhstans vitenskapelige senter for karantene og zoonotiske infeksjoner, ble alle dumpingstedene for miltbrann dekontaminert.[29]
Leting etter olje og gass
Usbekistans visestatsminister Ergash Shaismatov bekjentgjorde 30. august 2006 at den usbekiske regjeringen og et internasjonalt konsortium bestående av det statlige Uzbekneftegaz, LUKoil, Petronas, Korea National Oil Corporation og China National Petroleum Corporation hadde undertegnet en avtale om produksjonsdeling, med sikte på å lete etter og bygge ut olje- og gassfelter i Aralsjøen,[30] og han uttalte: «Aralsjøen er stort sett ukjent, men den er svært lovende med henblikk på funn av olje og gass. Det finnes selvfølgelig risiko, men vi tror på dette prosjektets suksess.» Konsortiet ble dannet i september 2005.
Filmer og dokumentarer
Aralsjøens tragedie ble i 1989 beskrevet i filmen Psy («Hunder») av den sovjetiske regissøren Dmitrij Svetozarov. Filmen ble tatt opp i de forlatte byene, og viste scener med forlatte bygninger og båter strødd ut over tørt land.
I 1999 laget den tyske filmmakeren Joachim Tschirner dokumentaren «Der Aralsee» for TV-kanalen Arte.
9.–10. juni 2007 viste BBC World en dokumentar kalt «Back From The Brink?» laget av Borna Alikhani og Guy Creasey, som viste noen av endringene i regionen siden bygningen av Kokaraldemningen.
^abcdefgErnst Giese, Gundula Bahro, Dirk Betke (1998): Umweltzerstörungen in Trockengebieten Zentralasiens (West- und Ost-Turkestan). Ursachen, Auswirkungen, Maßnahmen., s. 59. Franz Steiner Verlag, Stuttgart. ISBN 978-3-515-07374-5
^abMirabdullayev I. M, Mustfaeva Z. A, & B. A. Tashmukhamedov (2003): «Succession of the ecosystems of the Aral sea during its transition from oligohaline to polyhaline waterbody». 35th International Workshop on Ocean Dynamics—Dying and Dead Seas. Liège, Belgia.
^Tom Bissell: «Eternal Winter: Lessons of the Aral Sea Disaster», Harper's Magazine, april 2002, s. 41–56
^Glantz, Michael H. (1999): Creeping Environmental Problems and Sustainable Development in the Aral Sea, Cambridge University Press, s. 174, ISBN 0521620864
^abcDr. Oral A. Ataniyazova, M.Sc.: «Health and Ecological Consequences of the Aral Sea Crisis», Preparert for The 3rd World Water Forum Regional Cooperation in Shared Water Resources in Central Asia, Kyoto, 18. mars 2003. Besøkt 4. februar 2009. (pdf-fil)
^abAtaniyazova, O.A., Baumann, R.A., Liem, A.K.D., Mukhopadhyay, U.A., Vogelaar, E.F., og Boersma ER. (2001). «Perinatal exposure to environmental pollutants in the Aral sea area». Acta Paediatrica, 90, 801-8
Bendhun, François; Renard, Philippe, «Indirect estimation of groundwater inflows into the Aral sea via a coupled water and salt mass balance model», Journal of Marine Systems, vol.47, 2004, no.1-4, s. 35–50. Online versjon (mot betaling / abonnement), besøkt 20. september 2008
Bissell, Tom, «Eternal Winter: Lessons of the Aral Sea Disaster», Harper's Magazine, april 2002, s. 41-56. Online versjon (mot betaling / abonnement), besøkt 19. september 2008
Bissell, Tom, Chasing The Sea: Lost Among the Ghosts of Empire in Central Asia, Vintage Books, New York, 2004, ISBN 9780375727542
Ellis, William S: «A Soviet Sea Lies Dying», National Geographic, februar 1990, s. 73-93
Ferguson, Rob, The Devil and the Disappearing Sea, Raincoast Books, Vancouver, 2003, ISBN 1551925990
Giese, Ernst; Bahro, Gundula; Betke, Dirk: Umweltzerstörungen in Trockengebieten Zentralasiens (West- und Ost-Turkestan). Ursachen, Auswirkungen, Maßnahmen. Franz Steiner Verlag, Stuttgart 1998.
Létolle, René; Mainguet, Monique: Der Aralsee. Eine ökologische Katastrophe. Springer Verlag, Berlin, Heidelberg 1996.
Micklin, Philip , «The Aral Sea Disaster», Annual Review of Earth and Planetary Sciences, vol.35, no.4, 2007, s. 47–72. Online versjon (mot betaling / abonnement), besøkt 19. september 2008
Sehring, J.: Aralsee. In: Steinbach, U.; Von Gumppenberg, M.-C.: Zentralasien. Geschichte – Politik – Wirtschaft. München 2004, s. 21–26.
.jpg)
