Abelhaugen og Nisseberget var opprinnelig et sammenhengende høydedrag, som tilhørte Marielyst løkke, eid av generalauditør Christopher Anker Bergh. Da det på 1820-tallet blei vedtatt å bygge Det kongelige slott på Bellevue-høyden like ved, var det behov for å kjøpe løkkene rundt for å anlegge slottet og Slottsparken. En slottskommisjon blei oppnevnt med dette for øye. I 1825 døde Bergh, og det lyktes da kommisjonen å få kjøpt den 25 mål store Marielyst for 5000 spesidaler.[1]
Den første kjente plan for parkområdet rundt Slottet stammer fra 1835. I 1840-åra blei høyden delt i to, da Karl Johans gate (da under navnet Slotsveien) blei forlenga opp mot slottet. Slottsarkitekt Hans Ditlev Linstows opprinnelige plan var at området skulle nivelleres bort, og at ny bebyggelse skulle anlegges langs gata heilt opp mot Slottet. På begge sider skulle det reises blant annet ei rekke offentlige bygg: Universitetet, Stortinget, Høyesterett, et kunstmuseum og en teknisk skole. Bortsett fra Universitetet blei det som kjent ikke noe av dette. I stedet blei Slottsparken utvida framover foran slottet. Slotsbygningscommisionen foreslo at det skulle bygges «enkeltstaaende smukke Pavillions omringede af Haver» på de to haugene, men Oscar 1. motsatte seg dette.[2]
Abelhaugen og Nisseberget kom inn i planleggingen etter at Slottet var reist, antakelig på 1870-tallet.[3]
Abelhaugen var opprinnelig betraktelig større enn i dag, og det parkmessige anlegget fortsatte også nedafor haugen, der Nationaltheatret i dag ligger. Dette nedre området fikk navnet Studenterlunden da universitetsbygningene åpna i 1852. Parken og haugen blei beskåret i 1896, da Drammensveien (nå Henrik Ibsens gate) blei forbundet med Frederiks gate. Omtrent samtidig blei Nationaltheatret anlagt, og Studenterlunden var da ikke lenger noen egentlig lund.
I 1894 ble folkeobservatoriets Kikkertpaviljong flyttet fra Abelhaugen til Nisseberget.
Monumentplaner
I samband med det forestående hundreårsjubileet for Grunnloven blei det tidlig på 1900-tallet lansert tallrike planer for et Eidsvoll-monument, gjerne kombinert med ulike utforminger av Eidsvolls plass. En av de mer omfattende planene (fra 1907) var av arkitekt Henrik Nissens og gikk ut på at det skulle anlegges en brei veg parallelt med Karl Johan fra fronten av Stortinget og heilt opp til den nåværende Abelhaugen, der det skulle plasseres en diger frihetsstatue som nasjonalmonument.
Omtrent parallelt med «Abelmonumentet» arbeidde Vigeland med en stor fontene, den som til slutt skulle bli plassert i Frognerparken. Opprinnelig var fontenen tenkt oppsatt på Eidsvolls plass, men i 1913 kom kunstneren til at Abelhaugen ville være det beste stedet. Abelmonumentet hans, som var reist her i 1908, tenkte han da kunne flyttes til Nisseberget. Etter mye debatt aksepterte kommunen dette i 1916. Imidlertid gjorde frykten for at grunnen ikke var sterk nok, at planen blei forlatt, og noen år seinere kom en til enighet om utbygginga av skulptursamlingen som etterhvert ble kjent som Vigelandsanlegget.[4]
Universitetet i Oslo utlyste en konkurranse om et monument over Abel i 1902 i forbindelse med hundreårsjubileet for matematikerens fødsel. Det skulle være en sittende portrettstatue, men Vigelands framstilling er reint symbolsk – ikke av personen Abel, men av geniet. Formelt kunne ikke Vigeland vinne, men juryen valgte samtidig å ikke anbefale at noen av de andre innsendte utkastene. Med støtte fra flere kunstnere gikk Vigeland i 1903 – uten garanti for å få utgiftene dekt – i gang med å lage monumentet i full skala, fem meter høyt. Arbeidet tok mer enn to år. I desember 1904 blei det så vedtatt å kjøpe inn skulpturen.
Arne Brenna: Eidsvolds plass, Studenterlunden og glasshuset, Institutt for kunsthistorie og klassisk arkeologi, Universitetet i Oslo, 1985, ISBN 8290287186.
Ragna Stang: Gustav Vigeland 1869–1969, Tanum, Oslo 1969.
Gunnar H. Gjengset: Forsteinet liv – en biografisk fortelling om Gustav Vigeland – gutten, mannen og kvinnene, verket, vennen og fiendene, hovedstaden, landet og tiden, Direkte forlag, Oslo 2000, ISBN 8291690235.
Noter
^Finn Holden: Byløkker i Oslo. Løkker i Bymarken, Andresen & Butenschøn, Oslo 2007, ISBN 9788276942156, side 101.
^Arne Brenna: «Slottsplassen», St. Hallvard 1964, gjengitt i Brenna 1985, side 10.
.jpg)
.jpg)
