Utviklingen av Tsjadsjøen fra 1973 til 2001. Sjøens vannspeil i blått.
Ørkenspredning er når et opprinnelig fruktbart område blir til ørken.
Aubreville brukte det franske ordet «désertification» som opprinnelig betydde «fraflytting fra landsbygda»[1] for å beskrive «avskoging, overbeiting, manglende regn og spredning av sand».[2]
Noen mulige årsaker til ørkenspredning er overbeiting, overdyrking, vanningsmetoder, avskoging, oppbruking av grunnvannet, økt jordsaltholdighet og klimaendringer.
Ørkenspredning i det afrikanske Sahel-beltet fikk mye oppmerksomhet i 1970- og 1980-årene, og det ble satt i gang mange tiltak for å begrense spredningen. En bok fra 2016, skrevet av 20 eksperter, slår fast at ørkenspredningen i Sahel er på retur, og at spredningen man observerte skyldes klimavariasjoner. Fra 1990-årene økte nedbøren, og ørkenen trekker seg nå tilbake.[3][4]
En stund het det seg at Sahara vokste sørover med en fart av 5-6 km i året. Misforståelsen skyldtes en undersøkelse gjort av Hugh Lamprey[5] i 1975. Etter en tørkekatastrofe i Nord-Sudan fikk han i oppdrag av Sudans regjering å kartlegge grensen for den nubiske ørken. I noen dager krysset Lamprey over området i et leid småfly. Han orienterte seg etter et 17 år gammelt nedbørskart, og mente ørkengrensen hadde flyttet seg 90 km lenger sør, dvs. med en gjennomsnittsfart på 5-6 km årlig. Oppdragsgiveren ba da FN om hjelp, og opplysningen om ørkenes angivelige fremmarsj ble grunnpillaren i FN-konferansen The United Nations Conference on Desertification i 1977.[6]
Men kartet dr Lamprey tok utgangspunkt i i 1975, var tegnet ut fra opplysninger fra noen spredte værstasjoner, og deretter hadde en dr. King tegnet inn en vegetasjonsgrense der han mente å se skillet mellom et område med mer enn 75 mm regn årlig, og et område med mindre enn 75 mm regn årlig der han mente ingenting kunne gro. Dr. King utførte ikke noe feltarbeid, bare baserte seg på gjetninger. I virkeligheten flytter ørkengrensen seg fra år til år ut fra hvor mye det regner, og nedbørmengden vokser og avtar i syklus. Bare på de to årene fra 1983/84 til 1985/86 hadde Sahara trukket seg tilbake med 50-200 km - ikke vokst. I 30-årsperioden 1931-60 falt det uvanlig mye regn i området, slik at Sahel som hadde vært halvørken og beite for nomadenes buskap, i stedet ble oppdyrket med bomull og peanøtter. Beitelandet i halvørkenen langs Niger og Senegal ble omdannet til rismarker ved enorme investeringer i kunstig vanning.[7]
Men neste syklus innebar tørke, og ørkenen tok Sahel tilbake. Beitelandet var oppdyrket med feilslåtte avlinger så ingen kunne brødfø seg. NASAs kartlegging med værsatellitter gjennom en årrekke viste hvordan ørkene bølget frem og tilbake. Da media i 1985/86 fikk høre om den pågående ørkenspredningen, hadde Sahara tvert om trukket seg merkbart tilbake, og befolkningen tatt til med korndyrkning igjen. Men siden nødhjelpen fortsatte til det antatte katastrofeområdet, ble overskuddskorn fortsatt sendt dit fra Vesten så kornprisen gikk til bunns, og lokale kornbønder la ned.[8]
I 1980 annonserte FN at ørkenspredningen globalt hadde rammet rundt 35 millioner km² med land, og at 35 prosent av jordens fastland var truet.[9] I 1980 definerte FN ørkenspredning som var «forminskelse eller rasering av det biologiske potensialet i jordsmonn som kan resultere i ørkenlignende forhold».[10]
Benjaminsen, T.A (2000):« Timbuktu som utkant», i Benjaminsen, T. A., Gunvor Berge & Randi Eilertsen (ill.) (2000): Timbuktu. Myter, mennesker, miljø. Oslo: Spartacus forlag.
Nicholson, Sharon E. (2001): «Climatic and environmental change in Africa during the last two centuries». Climate Research. 17. årgang, 15. august 2001, s. 123-144.
Pearce, Fred (2002): «Africans go back to the land as plants reclaim the desert». New Scientist. Årgang 175, nr. 2361, s. 4.
