Hans første interesse var fiolinspill. Han var en lovende spiller, og fikk gratis undervisning i to år fra Kristiansand kommune. Dette kunne han ikke følge opp, da han fikk leddgikt, slik at fiolinspilling ble umulig. Etter å ha gitt opp fiolinspill, lærte han seg først å spille mandolin og banjo, for så å gå over til gitar.
Senere i livet tok han opp sin interesse for fiolin ved selv å bygge fioliner. Han har fremstilt 15 stykker, som ble meget bra ansett av brukerne.
Visedikter
Smestad skrev allerede som liten gutt leilighetsviser, bryllupsviser o.l. Leddgikten var imidlertid en stor plage i mange år, og for å avlede tankene fra smerter begynte han å skrive sørlandsviser. Alle hans viser har rot i sørlandsmotiver. Den første offentlige anerkjennelse var en delt førsteplass i en konkurranse arrangert av Kristiansands Presselag. Prisen fikk han for «Visa til Gorine» som etter hvert ble allemanseie på Sørlandet. Uttrykket [Husane sidder med] «tean i tanga», stammer fra denne visa, og siteres flittig av sørlendinger. Uttrykket har også vært lekt med av bl.a Rune Andersen og Knut Nærum (Tangakavalerene), som på 1980-tallet og 1990-tallet satt opp sommerrevyer i Kristiansand med titler som «Med tenna i tanga'n» (1987). Han vant også en pris på Chat Noir i 1950.
Tidlig når solstriba breies av brisen, og blinker blant ender og ærfuglkre – Øyvind Smestad skrev viser for NRKs «Sørlandsposten», og for visa «Gorine» fikk han følgende attest fra Alf Prøysen, som sammen med Otto Nilsen ledet programmet: «Dette er Sørlandspoesi på sitt aller beste.»
Til sammen har Smestad skrevet ca. 200 viser. Disse er utgitt i flere visebøker. Noen av de mest kjente visene er «Æ ser dæ på Markens i kveld», «En bytragedie» (Lise og Kåre), «Mi søsters brøllop», «Te en tievenn» og «Jenta over bekken». Et kjent sitat er: «Når rabarbravin får gjære, blir den av og te så fin – -.» Til de fleste visene har forfatteren selv komponert melodiene.
Selv har han aldri fremført visene offentlig, men i små venneforsamlinger ble de stadig sunget til gitarakkompagnement. Visesangere som har sunget mange av hans viser er Anne-Ma og Erik Usterud og Ivar og Eivind Bøksle. Agder Teater satt i 2005 opp «Smestad på hjørnet», etter en ide av Even Ruud. Dette var cabaret-teater på et utested. Smestad selv likte først ikke "Cabaret"- tanken, men ble til sist svært fornøyd, etter at forestillingen gikk for fulle hus i ukevis. Han ble tildelt Kristiansand kommunes kulturpris for 2005 i kjølvannet av suksessen.
Smestad var den første som skrev sørlandsviser på kristiansandsdialekten, men den som først skapte «sørlandsvisa» var Vilhelm Krag. Han skrev ikke på dialekt, men brukte ord og uttrykk fra den. Andre sørlandsvisediktere er bl.a. Kåre Zakariassen, John Møll, Olav Varen og John Lind.
En henvendelse fra avisen Fædrelandsvennen om Smestad kunne skrive noe på dialekt for dem, førte til petiten med signaturen «Maarten». Som Maarten funderte Smestad på livets tildragelser, på et kristiansandsk slik det ble snakket før 1945. Petiten ble trykket fast lørdager fra 1970 til 1990, til sammen 400 ganger.
Bibliografi
Med Bløde Konsonanter (1975) Olav Varen og Øyvind Smestad (Red)
Sørlandsviser (1974) Ivar og Eivind Bøksle. Gyldendal Norsk Forlag
Livet er ei vise – Øyvind Smestads viser og vers gjennom 40 år (1986) Fædrelandsvennen forlag
Sørlandsviser – Fra Vilhelm Krag til våre dager (1995) Ivar Bøksle (red) Aschehoug
Ut etter øl – Den store ølviseboken (1995) Louis Jacoby og Øystein Øystå (red), Schibsted
Æ ser dæ på Markens – Samlede viser og vers (2006) Fædrelandsvennen forlag.
Ei lida kjasestund (1989) Fædrelandsvennen forlag. Utdrag av historier om Maarten
Han er ellers gjengitt i diverse private og offisielle visebøker.
