Æthelred II av England

Æthelred II av England Konge av England
Æthelred, Historia Ecclesie Abbendonensis
Født		ca. 967 Wessex
Død		23. apr. 1016[1][2][3][4] London
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Engelsk monark (978–1013) engelsk monark (1014–1016)
Ektefelle		Ælfgidu og Emma
Far		Edgar av England[5]
Mor		Ælfthryth, hustru til Edgar[5]
Søsken		Edvard Martyren Edith of Wilton
Barn		Minst 16, inkl. Edmund
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Old St Paul's Cathedral
Annet navn		Æþelred
Regjeringstid		978–1013 og 1014–1016
Æthelred II av England på Commons

Æthelred II av England eller Æthelred the Unready («den rådville»),^[6] (født ca. 968, død 23. april 1016) var konge av England i to perioder, 978–1013 og 1014–1016. Han var sønn av kong Edgar og dronning Ælfthryth og var kun rundt 10 år da hans halvbror Edvard ble myrdet. Selv om Æthelred ikke personlig ble mistenkt for å ha vært involvert, ble mordet begått i festningen Corfe Castle av hans ledsagere, noe som gjorde det vanskelig for den nye kongen å samle nasjonen mot de militære angrepene til danene, særlig etter hvert som legendene om helgendyrkelsen av hans bror som Edvard Martyren vokste.

For å unngå de danske angrepene betalte Æthelred seg fri ved å betale danegeld, til den danske kongen. Kanskje i et forsøk på gjengjelde beordret Æthelred en massakre på danske bosettere i 1002. Året etter ble England invaderte av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og i årene som fulgte måtte Æthelred betale stadig mer inntil Svein aktet å erstatte ham som konge. Æthelred flyktet til Normandie, og Svein ble ny konge av England. Da danskekongen døde etter kort tid, kom Æthelred tilbake som konge i 1014. Den siste tiden inntil han døde i 1016 var preget av desperat kamp mot Sveins sønn Knut. Selv hans sønn Edmund Jernside gjorde opprør mot ham.

Hans tilnavn på engelsk, the Unready, «den rådville» eller «den ubesluttsomme», er en feil oversettelse av det angelsaksiske ordet unræd, som har betydningen «dårlig rådet», i seg selv en vri på kongens navn Æthelred som har betydningen «edelt rådet». Tilnavnet synes heller å markere nedsettende om kongens rådgivere enn beskrivelse av kongen selv.

Navnet

Fortellingen om Æthelreds beryktede tilnavn, angelsaksiske Æþelræd Unræd, forklarer langt på vei hvordan hans omdømme og respekt forfalt gjennom historien. hans fornavn, sammensatt av elementene æðele (tilsvarende norske edel og adel) og ræd (tilsvarende norske råd),^[7] Fornavnet er typisk for sammensatte navn for de som tilhørte kongefamilien i Wessex, og det er karakteristisk at det rimer med navnene på hans forfedre, som Æthelwulf («edel-ulv»), Ælfred («alve-råd»), Edvard («rik-beskyttelse»), og Edgar («rik-spyd»).^[8] Hans tilnavn Unræd er vanligvis oversatt til dagens engelsk som «The Unready» (mindre ofte, men mindre forvirrende som «The Redeless»), men ettersom dagens betydning av «unready» ikke lenger er likt middelalderens angelsaksiske motpart, skjuler oversettelsen meningsinnholdet i det angelsaksiske begrepet. Bosworth-Tollers Anglo-Saxon Dictionary definerer substantivet unræd på ulikt vis, men det synes alltid å ha vært benyttet nedsettende.^[7] Generelt har det betydningen «ondt råd», «dårlig plan», «dumhet». Bosworth-Toller nedtegner det ikke direkte som beskrivelse av en person; hovedsakelig beskriver det beslutninger og handlinger, og en gang gjelder det graden av Satans falskhet (se Syndefallet). Elementet ræd i unræd er elementet i Æthelreds navn som betyr «råd». Således er Æþelræd Unræd en vits i betydningen «Edelt råd, intet råd». Tilnavnet har alternativt blitt oversatt som et adjektiv: «dårlig-rådet», «dårlig-forberedt», «ubesluttsomt», dermed «Æthelred den dårlig rådgitte».

Tilnavnet synes å beskrive den dårlige kvaliteten til de råd som Æthelred fikk gjennom sin tid som konge, tilsynelatende til de rundt ham, i særdeleshet det kongelig råd som var kjent som Witan eller Witenagemot. Selv om tilnavnet ikke i seg selv antyder noe særskilt respektabelt om kongen, er det nedsettende i det ikke faktisk rettet mot kongen, men om de rundt ham som var forventet å gi den unge kongen god ræd (= gode råd). Historikere, både i middelalderen og i moderne tid, har i mindre grad fokusert på hva tilnavnet forteller om kongens rådgivere og isteden fokusert på framstillingen det gir av en tabbepreget, usikker, og uskikket konge. Ettersom tilnavnet først ble nedtegnet på 1180-tallet, mer enn 150 år etter Æthelred var død, er det tvilsomt at det bærer med seg antydninger om hvordan kongen ble sett på av sine samtidige eller nære samtidige.^[9]

I vurderingen til Chris Wickham, professor ved Universitetet i Oxford, var Æthelred en av de mest kraftfulle konger på 900-tallet, som greide å avslutte kontrollen til alle av de store adelsfamiliene over deres besittelser i to tiår etter 985, og selv om dette til sist ikke var til hans fordel, er det betydningsfullt at han opprettholdt styrken til å presse dem alle inn i privat liv til tross for den militære krisen i perioden.^[10]

Tidlige år

Gullmynt (mancus) hvor Æthelred bærer rustning, 1003–1006.

Historikeren Frank Stenton bemerket at «mye av det som har fått historikere til å fordømme Æthelred kan meget godt være til sist de omstendigheter som han ble konge.»^[11] Æthelreds far, kong Edgar, døde brått i juli 975 og etterlot seg to unge sønner. Den eldste, Edvard (senere Edvard Martyren) var antagelig ikke legitim (født utenfor ekteskap),^[12] Den yngste sønnen var Æthelred, og hans mor var Ælfthryth som Edgar hadde giftet seg med i 964. Hun var datter av Ordgar, ealdorman av Devon, og enke av Æthelwold, ealdorman av East Anglia. På tiden ved hans fars død var Æthelred neppe mer enn 10 år gammel (ikke mer enn 13 år). Edvard, den eldste av Edgars sønner, som ung mann hadde han etter sigende hyppige voldelige utbrudd, var den som naturlig ville ha etterfulgt faren på tronen til tross for hans unge alder, men han hadde «fornærmet mange viktige personer med sitt utålelig vold i tale og oppførsel.»^[13]

I uansett tilfelle var det en rekke av de engelske adelsmennene som motsatte seg Edvard som etterfølger og forsvarte Æthelreds krav på tronen; Æthelred var tross alt sønn av Edgars siste levende hustru, og det var ikke tvil om at han var ektefødt i motsetningen hva som kunne hevdes ved hans eldre bror.^[14] Begge sønnene, Æthelred særskilt, var for unge til å ha kunne spille noen særskilt rolle i den politiske manøvreringen i kjølvannet av Edgars død. Det var brødrenes ulike støttespillere, og brødrene selv som var ansvarlig for den uro som fulgte valget av etterfølger til den engelske tronen. Æthelreds sak ble ledet av hans mor, og var støttet av Ælfhere, ealdorman av Mercia, og Æthelwold, biskop av Winchester^[15][16] Edvards krav ble støttet av Dunstan, erkebiskop av Canterbury og Oswald, erkebiskop av York,^[17] og andre adelsmenn, blant annet Æthelwine, ealdorman av East Anglia, og Byrhtnoth, ealdorman av Essex. Til sist var det Edvards tilhengere som viste seg sterkest, og han ble kronet som konge ved kroningsteinen i Kingston upon Thames før året var omme.

Edvard var konge i kun tre år før han ble myrdet av medlemmer av Æthelreds husholdning.^[18] Selv om kunnskapen om Edvards korte styre er liten, er det kjent at den var preget av politisk uro. Edgar hadde gitt omfattende bevilgninger av landområder til klostre som forfulgte nye klosteridealer for kikelige reformer, men disse forstyrret adelens tradisjonelle beskyttelse. Slutten på Edvards harde styre ble en omstøtning av denne politikken hvor adelen fikk tilbake deres tapte eiendommer eller fikk nye. Dette ble motarbeidet av erkebiskop Dunstan, men i henhold historikeren Cyril Hart, «Tilstedeværelsen av kirkereformer på begge sider indikerte at konflikten mellom dem var like avhengig av eierskap til jordeiendommer og lokal makt som kirkelige legitimitet. Tilhengerne til både Edvard og Æthelred kan bli sett på som tilegnelse av eller gjenvinning av klostereiendom.»^[12] Uansett, tilslutningen for Edvard må ha vært sterk i klostersamfunnene. Da Edvard ble drept ved Æthelreds eiendom i Corfe Castle i Dorset i mars 978, falt arbeidet med å nedtegne hendelsen, foruten også reaksjonene på den, på skrivere i klostrene. Stenton har gitt et sammendrag av de eldste redegjørelsene på Edvards morder, som kommer fra et arbeid som lovpriste livet til helgenen Oswald av Worcester:

På overflaten var hans [Edvards] forhold til Æthelred, sin halvbror, og Ælfthryth, hans stemor, vennlig, og han var på uformelt besøk da han ble drept. [Æthelreds] tilhengere kom ut for å møte ham med skrytende tegn på respekt, og deretter, før han hadde steget av hesten, omringet ham, grep hans hender, og stakk ham. (...) Så langt som man kan se ble mordet planlagt og utført av Æthelreds menn i hans husholdning for at deres unge herre skulle kunne bli konge. Det er ingenting som støtter beskyldningen, som først opptrådte i skrift mer enn et århundre senere, at dronning Ælfthryth hadde sammensverget for å få stesønnen drept. Ingen ble straffet for en deltagelse i forbrytelsen, og Æthelred, som ble kronet en måned etter drapet, begynte å styre i en atmosfære av mistanke som ødela kronens prestisje. Den ble aldri helt gjenopprettet i hans levetid.^[19]

Uansett, i begynnelsen synes utsikten til den nye kongens offiserer og rådgivere på ingen måte å ha vært forblåst. I henhold til en kronikør skjedde kroningen av Æthelred med like stor jubel fra rådgiverne som fra det engelske folk.^[20] Simon Keynes merket seg at «Byrhtferth av Ramsey uttalte tilsvarende at da Æthelred ble vigslet inn som konge av erkebiskop Dunstan og erkebiskop Oswald, 'det var stor glede ved hans innvielse', og beskrev kongen i hans kroning som 'en ung mann som hevdet seg godt for sin alder, elegant i sin væremåte, med et attraktivt ansikt og kjekk framtoning'.»^[20] Æthelred kan ikke ha vært eldre enn 13 år ved dette året.

I løpet av disse første årene som konge utviklet Æthelred et nært forhold til Æthelwold, biskop av Winchester, som tidligere hadde støttet hans ikke vellykte krav på tronen. Da Æthelwold døde den 1. august 984 sørget Æthelred tungt over tapet, og han skrev senere inn i et charter fra 993 at hendelsen hadde fratatt landet en mann som ikke bare sørget for den prestelige omsorg og administrasjon, «ikke bare for mine interesser, men også de til alle innbyggere av landet.»^[20]

Konflikt med danene

England hadde hatt en periode med fred etter gjenerobringen av Danelagen (området hvor dansk lov var gjeldende) på midten av 900-tallet av kong Edgar, Æthelreds far. Imidlertid på begynnelsen av 980, da Æthelred ikke kan ha vært mer enn 14 år, begynte små grupper av danske vikinger å utføre en rekke angrep langs kysten av England. Områdene Hampshire, Thanet, og Cheshire ble angrepet i 980, Devon og Cornwall i 981, og Dorset i 982. En periode på seks år gikk før et nytt angrep langs kysten ble nedtegnet for året 988 som skal ha skjedd i sørvest. Her ble et berømt angrep utkjempet mellom de norrøne angriperne og thegnene i Devon. Stenton har skrevet at selv om denne rekken av isolerte angrep ikke hadde noen varig effekt på England som helhet, var «deres fremste historiske betydning at de brakte England for første gang inn i diplomatisk kontakt med Normandie.»^[21] I løpet av denne perioden søkte danene havn i Normandie etter å ha drevet angrep og herjing i England. De normanniske herskerne husket sin opprinnelse som et norrønt folk og lot danene søke havn. Det førte til alvorlig spenning mellom de engelske og normanniske hoffene, og ord om deres fiendskap nådde til sist fram til pave Johannes XV. Paven var villig til å få bilagt deres fiendskap mot hverandre, og foretok grep for hamre ut en fredsavtale mellom Æthelred av England og Rikard I av Normandie som til sist ble bekreftet i Rouen i 991.^[22]

Slaget ved Maldon

Statue av Byrhtnoth i Maldon.

I august det samme året begynte en betydelig flåte med vikinger en vedvarende angrepsbølge i sørøstlige England. Den ankom utenfor Folkestone i Kent, og dro rundt sørøstkysten og opp elven Blackwater, kom til sist til dens elvemunning og okkuperte øya Northey Island.^[20]

Rundt 2 km vest for Northey ligger kystbyen Maldon hvor Byrhtnoth, ealdorman av Essex, var stasjonert med gruppe av sine thegner. Slaget som fulgte mellom de engelske og de norrøne er udødeliggjort av det angelsaksiske diktet Slaget ved Maldon som beskriver den nederlagsdømte, men heroiske forsøket til Byrhtnoth mot en overmakt. Et manuskript av Den angelsaksiske krønike hevder at det var nordmannen Olav Tryggvason som ledet vikingene, beregnet til å ha vært mellom 2000 og 4000 krigere.^[23]

Stenton oppsummerte hendelsene i slaget ved Maldon ut ifra lesningen av diktet som følgende:

For tilgang til fastlandet var de [vikingene] avhengig av et vadested som ble oversvømmet ved flo og som ledet fra Northey til flaten langs den sørlige bredden av elveutløpet. Før de [vikingene] hadde forlatt deres leir på øya, hadde Byrhtnoth, med hans folk og en styrke av lokale krigere, tatt besittelse av enden av veifyllingen. Nektet å innfri krav på tributt, ropt over vannet mens det fortsatt var flo, trakk Byrhtnoth sine menn opp langs bredden, og ventet på fjære. Da det ble fjære begynte angriperne å strømme ut langs vadestedet. Men tre av Byrthnoths menn sto imot [og hindret] dem, og til sist spurte de [vikingene] om få lov til krysse uhindret og slåss på like vilkår på fastlandet. Med hva selv de som beundret ham mest kalte for 'overmot', gikk Byrhtnoth med på dette; sjørøverne sprang gjennom mens det ble fjære, og slaget begynte. Dets utgang var bestemt av Byrhtnoths fall. Mange av selv hans egne menn begynte øyeblikkelig å flykte og de engelske flankene ble brutt. Hva som gir varig interesse til slaget er det enestående motet som med en gruppe av Byrhtnoths thegner, vel vitende at slaget var tapt, bevisst henga seg selv til døden for at de kunne hevne deres herre.^[24]

Dette var det første av en rekke knusende nederlag som de engelske måtte gjennomgå; først beseiret av norrøne angripere fra antagelig ulik opprinnelse i Norden, og deretter av organiserte hærer fra Danmark.

England betaler tributt

Kroningen av Olav Tryggvason, maleri av Peter Nicolai Arbo, 1860.

I 991 var Æthelred rundt 24 år gammel. I kjølvannet av nederlaget ved Maldon ble det besluttet at de engelske skulle betale vikingene hva de ville ha, og så en gafol på 10 000 pund ble betalt for å få fred. Likevel er det antatt at den norrøne flåten som hadde beseiret Byrhtnoth ved Maldon fortsatte å herje den engelske kysten fra 991 til 993. I 994 kom en norrøn flåte, bestående av både daner og nordmenn, og som hadde økt i antall siden 991, opp utløpet av Themsen og seilte mot London.

Slaget som ble utkjempet fikk ingen avgjørelse. Det ble arrangert et møte med de norrøne lederne, og den fremste blant dem var Olav Tryggvason. Det ble inngått en urolig overensstemmelse. En avtale ble signert mellom Æthelred og Olav Tryggvason som sørget for et tilsynelatende sivilisert opplegg mellom angriperne og de engelske lederne, og som skulle regulere uenigheter og handel. Avtalen innbar også at drapene og herjingene fra tidligere år skulle være glemt, og i henhold til de etterlatt tekstene ble slått fast at 22 000 pund i gull og sølv skulle betales til de norrøne som prisen for fred.^[25] I 994 ble Olav Tryggvason, som allerede var døpt som kristen, bekreftet på nytt som kristen i en seremoni ved Andover i Hampshire; kong Æthelred sto som hans sponsor. Etter å ha mottatt gaver lovte nordmannen «at han aldri ville komme tilbake til England i fiendskap».^[20] Olav forlot deretter England med sine folk og kom faktisk aldri tilbake til England, men «andre deler av vikingenes hær synes å ha besluttet å bli værende i England ettersom det er åpenbart fra avtalen at en del hadde valgt å gå inn i kong Æthelreds tjeneste som leiesoldater, basert antagelig på Isle of Wight.»^[20]

Nye danske angrep

I 997 begynte de danske angrepene igjen. I henhold til Keynes, «det er ingen antydning om at dette var en ny flåte eller hær, og antagelig kan hæren med leiesoldater som ble opprettet i 994 fra restene av angrepshæren fra 991 ha vendt seg mot dem som de hadde blitt ansatt for å beskytte.»^[20]

Den danske hæren herjet Cornwall, Devon, vestlige Somerset, og sørlige Wales i 997, Dorset, Hampshire, og Sussex i 998. I 999 herjet den Kent, og i år 1000 forlot den danske hæren England og dro til tilsynelatende til Normandie og hvor de tilsynelatende ble værende til neste år, kanskje for de engelske hadde nektet i den siste bølgen av angrep å imøtekomme de danske kravene om gafol (tributt), og som siden ble kjent som danegeld. Ettersom den danske hæren ble borte fra England resten av året, er det mulig at de var opptatt i slaget ved Svolder det samme året. Det skjedde et sted mellom Danmark og dagens Sverige, en samlet dansk-svensk hær som angrep en norsk og hvor Olav Tryggvason ble drept, uforstyrret av hendelsene i England. Dette plutselige fraværet av danske angrep benyttet Æthelred til å samle sin tanker, ressurser og hær: danenes avgang og fravær «gjorde det mulig for Æthelred å utføre en ødeleggelse av Strathclyde (et område i dagens Skottland), motivet for dette er en del av den tapte historie i nord.»^[26]

Året etter, i 1001, kom den danske flåten tilbake og herjet i vestlige Sussex. I løpet av disse angrepene vendte danene jevnlig tilbake til sin base på Isle of Wight. Senere var det et forsøk på å angripe sør i Devon, men de engelske greide å oppnå et vellykket forsvar i Exeter. Uansett må Æthelred ha følt et tap, og våren 1002 kjøpte han seg fri for en fred som kostet 24 000 pund. Æthelreds jevnlige utbetalinger av enorme danegeld er blitt fremmet som eksempler på hvor inkompetent hans regjering var og hvor kortsiktig han selv var. Keynes har i midlertidig pekt på at slike utbetalinger hadde vært praksis i minst et århundre allerede, og hadde vært benyttet Alfred av England, Karl den skallete av Det tysk-romerske rike og frankiske konger. I en del tilfeller kan det ha vært «den beste måten tilgjengelig for å beskytte folket mot tap av liv, hus, buskap, og avlinger. Om enn utvilsomt besværlig, det utgjør et mål for hvordan kongen kunne skaffe seg på utbredt støtte.» ^[20]

Ekteskap

Emma av Normandie (venstre), søster av den normanniske hertug (høyre).

Æthelreds første hustru Ælfgidu døde i 1002, og samme år, noen få uker etter at Æthelred hadde betalt fred med danene, giftet han seg med sin andre hustru, Emma av Normandie. Hun var søster av hertug Rikard II av Normandie. I henhold til Stenton, «ingenting endelig kan bli sagt om den politiske bakgrunnen for ekteskapet. Det er ikke sikkert å anta at den anglo-normanniske avtalen i 991 var fortsatt gjeldende, og det er mulig, skjønt i helheten tatt i betraktning usannsynlig at angriperne hadde krysset fra England til Normandie sommeren 1000 hadde blitt værende der gjennom hele høsten og vinteren i hertugens fred. Det er også tvilsomt om ekteskapet gjorde mye for å klargjøre de anglo-normanniske forholdene.»^[26]

Det er en tradisjon i Normandie at Æthelred kort tid etter ble fornærmet av den normanniske hertugen og sendte en hær for å herje på Cotentinhalvøya for å få bedre selvfølelse.^[27] Ekteskapet knyttet uansett England og Normandie sammen med bånd som skulle vare i flere århundrer og med drastiske konsekvenser for England. Ekteskapet ga Æthelred retten til opphold i Normandie da danene til sist erobret England, og hans sønner ble oppdratt og utdannet ved det normanniske hoffet. Døren for normannisk innflytelse ble åpnet med denne dynastiske ekteskapforbindelsen.^[26]

Massakrer på alle norrøne

• Se hovedartikkel, Massakrene på Sankt Brictiusdagen

Æthelred brakte selv ulykke på seg selv og England ved «en politisk forbrytelse som Æthelred var skyldig av»,^[28] da han beordret at alle danske menn i England skulle drepes. Massakren skulle skje den 13. november 1002, på sankt Brictius' dag. Ingen ordre av dette slag kunne bli utført i mer enn en tredjedel av England, andre steder var de norrøne for sterke. Men en av ofrene var Gunhild Haraldsdatter, søster av den danske kongen Svein Tjugeskjegg. Det ble dokumentert i Den angelsaksiske krønike at det norrøne samfunnet i Oxford fryktet for sine liv og søkte tilflukt i kirken. Byborgerne satte fyr på kirken og alle menneskene i den ble brent levende, blant dem danskekongens søster, hennes ektemann og deres sønn.^[28] I et charter til kirken i Oxford refererte Æthelred selv senere massakren, hvilket er et vitnemål at drapene ble husket lenge.^[29]

Det er sannsynlig at det var et ønske å hevne sin søster var et hovedmotiv for Svein Tjugeskjeggs invasjon av vestlige England det påfølgende året.^[28] Han hadde noen får år tidligere blitt kvitt sin hovedfiende i Norden, Olav Tryggvason, og indirekte ved norske jarler hadde han kontroll over Norge også, og hadde alliert seg med kongen av Sverige. Det er sannsynlig at hans flåte besto av krigere fra samtlige nordiske land, om enn antagelig flest fra Danmark.^[28] Ved 1004 var Svein i East Anglia hvor han herjet Norwich. I dette året ble han møtt av en hær ledet av en adelsmann fra East Anglia, Ulfkell Snilling, og selv om Ulfkell til sist ble beseiret utenfor Thetford, påførte han den danske hæren store tap, og greide nesten å ødelegge deres skip.^[30] Den danske hæren forlot England og seilte tilbake til Danmark i 1005, kanskje på grunn av de tap de hadde fått i East Anglia, men kanskje også grunnet en alvorlig hunger som påvirket det europeiske fastlandet og De britiske øyer dette året.^[20]

Et nytt angrep det påfølgende året kom tidlig i 1007, men ble avverget ved å kjøpe seg fri for 36 000 pund, og for de neste to årene var England fri fra angrep. I 1008 opprettet den engelske ledelsen en ny flåte med krigsskip, organisert på nasjonal skala, men dette opplegget ble svekket da en av dens ledere selv dro i viking. Kongen og hans råd besluttet å ikke risikere den i generell aksjon. I historikeren Stenton vurdering: «Englands historie i den neste generasjonen ble faktisk bestemt mellom 1009 og 1012... det forsmedelige sammenbruddet til det engelske forsvaret førte til tap av moral som var uopprettelig.»^[31] En dansk hær i 1009, ledet av Torkjell Høge og hans bror Hemming, var den mest overveldende hær som invaderte England siden Æthelred ble konge. Den herjet England inntil det ble kjøpt fred for den enorme sum av 48 000 pund i april 1012.^[31]

Invasjonen i 1013

Svein Tjugeskjegg, arkitekturelement i Swansea, Wales.

Svein Tjugeskjegg satte i gang en storstilt invasjon i 1013 som hadde langt større målsetning enn å presse engelskmennene for danegeld; målet var selve den engelske kronen. Han viste seg som en større hærfører i stor skala enn noen annen norrøn hærfører i sin generasjon, og ved slutten av 1013 hadde den engelske motstanden brutt sammen. Svein hadde erobret England og Æthelred ble nødt til å rømme landet og søke tilflukt i Normandie. Situasjonen endret seg brått da Svein døde den 3. februar 1014. Mannskapet på de danske skipene på elven Trent sverget sin troskap til Sveins sønn Knut, men de ledende engelske adelsmenn sendte en deputasjon til Æthelred i Normandie for å forhandle hans gjeninnsettelse på den engelske tronen.

Æthelred var påkrevd å sverge sin troskap til dem, å gjennomføre reformer i alle de ting som adelen mislikte og tilgi alt som hadde blitt sagt eller gjort mot ham i hans tidligere styre. Betingelsene for denne avtalen er av stor forfatningsmessig interesse for tidlig engelsk historie da de er den første nedtegnede pakt mellom en konge og hans undersåtter, og er også oppfattet som at de mange engelske adelsmenn underkastet seg Svein rett og slett for at de ikke hadde tiltro til Æthelred.^[32]

Æthelred satte deretter i gang et angrep mot Knut og hans allierte, mennene i Lindsey, men Knuts hær hadde ennå ikke fullført sine forberedelser. I april 1014 besluttet Knut å trekke seg ut av England uten å gå i kamp med Æthelred, og sviktet således sine allierte i Lindsey som måtte underkaste seg Æthelreds hevn. Knut kom tilbake i august 1015 med en stor hær. Situasjonen i England hadde da endret seg. Æthelreds sønn Edmund Jernside hadde gjort opprør mot sin far og etablert seg selv som konge i Danelagen (midtre og nordlige England). Dette området var rasende på både Knut og Æthelred for herjingen av Lindsey og var villige til å støtte Edmund i kamp mot både Knut og Æthelred.

Død og begravelse

I løpet av de neste månedene hadde Knut erobret det meste av England. Edmund ble tvunget til å forsone seg med sin far i forsvaret av London. Den 23. april 1016 døde Æthelred. Den påfølgende krigen mellom Knut og Edmund endte med en avgjørende seier for Knut i slaget ved Ashingdon den 18. oktober 1016. Slaget er omtalt i Knytlinga saga, sagaen om de danske kongene, som siterer et kvad av islendingen Ottar Svarte, en av Knuts skalder.^[33] Edmunds omdømme som en stor kriger var slik at Knut uansett gikk med på å dele England. Edmund fikk tildelt Wessex og Knut tok resten av landet bortenfor elven Themsen, men på nytt endret situasjonen seg da Edmund døde den 30. november samme år og Knut ble da konge av hele England.^[34]

Æthelred ble gravlagt i den gamle St. Pauls katedralen i London. Graven og hans monument ble ødelag sammen med katedralen i den store bybrannen i London 1666 (middelalderkatedralen ble siden erstattet av dagens St. Pauls katedral).^[35] Et moderne monument i krypten lister ham blant de betydningsfulle gravene som har gått tapt.

Ekteskap og avkom

Et charter av Æthelred fra 1003.

Æthelred giftet seg ført med Ælfgifu, datter av Thored, jarl av Northumbria, en gang rundt 985.^[20] Deres kjente barn er:

• Æthelstan Ætheling (død 1014)
• Ecgberht Ætheling (død ca. 1005)^[36]
• Edmund Jernside (død 1016)
• Eadred Ætheling (død før 1013)
• Eadwig Ætheling (henrettet av Knut i 1017)
• Edgar Ætheling (død ca. 1008)^[36]
• Eadgyth eller Edith (gift med Eadric Streona, som døde 1017)
• Ælfgifu (gift med Uchtred den modige, ealdorman av Northumbria)
• Wulfhilda (gift med Ulfkell Snilling)
• Navnløs datter som ble abbedisse av klosteret Wherwell Abbey

I 1002 giftet Æthelred seg med Emma av Normandie, søster av hertug Rikard II av Normandie. Deres barn var:

• Edvard Bekjenneren (død 1066)
• Ælfred Ætheling (død 1036–1037)
• Goda av England (gift første gang med Drogo av Mantes og andre gang med grev Eustace II av Boulogne)

Alle sønnene til Æthelred fikk navn etter hans forgjengere på den engelske tronen.^[37]

Arv og ettermæle

Senere perspektiver på Æthelred har vært mindre enn flatterende. Tallrike legender og anekdoter har kommet for å forklare hans mangler og svakheter, ofte utdyper de svært nedsettende hans karakter og feil. En slik anekdote ble gitt av William av Malmesbury (første halvdel av 1100-tallet), som forteller at Æthelred hadde avføring i døpefonten som barn, noe som fikk Dunstan til å spå at det engelske monarkiet ville bli veltet i hans tid. Fortellingen er ikke annet enn fri diktning, og en tilsvarende fortelling ble fortalt om den bysantinske keiseren Konstantin V Kopronymos, en annen monark i middelalderen som var lite populær blant deler av sine undersåtter.

Anstrengelser for å rehabilitere eller nyansere Æthelreds omdømme har fått framvekst blant historikere siden 1980. Blant de fremste har vært Simon Keynes som jevnlig har argumentert for at det dårlige inntrykket av Æthelred er bortimot helt basert på opphoping av fortellinger med forklaringer på hendelser fra Æthelreds lange og komplekse kongetid. Ansvarlig for det dårlig omdømmet er i stor grad også den viktigste kilden for historien til perioden, Den angelsaksiske krønike, og som omtalte hendelsene retrospektivt, ofte opp til femten år etter at hendelsene faktisk skjedde. Da det knapt finnes andre samtidige kilder har historikere vært tvunget til å arbeide med de kildene som eksisterer. Keynes og andre har påpekt en del av de uunngåelige flokene i å undersøke historien til figur som senere populær mening har helt og holdent fordømt. Nyere langt forsiktigere tilnærmelse til Æthelreds styre har oftere hatt grunner til tvil framfor å opprettholde den tradisjonelle fordømmelsen, med unntak av hans etniske folkemord som bidro til hans fall. Selv om hans regjering var til sist mislykket og alltid vil plassere Æthelreds styre i skyggen av styrene til konger som Alfred, Adalstein og Edgar, er moderne historikeres inntrykk av hans personlige karakter ikke helt og holdent like uflatterende som det en gang var: «Æthelreds ulykke som en hersker var skyldes ikke likeså mye til de antatte feil i hans tenkte karakter som en kombinasjon av omstendigheter som enhver ville ha funnet vanskelig å kontrollere.»^[38]

Opprinnelsen til juryordningen

Æthelred har blitt kreditert for dannelsen av et lokalt undersøkende råd bestående av opp til tolv thegner (eller thaner),^[39][40] som hadde ansvaret for å navngi enhver lovbryter eller ond person i deres respektive distrikt. Ettersom medlemmene av disse rådene var bundet av ed for å fungere i henhold til loven og deres egen gode samvittighet, har de blitt vurdert av historikere som prototypen på den engelske storjury.^[41] Æthelred gjorde forskrifter for slik råd i en lovtekst som ble bekjentgjort i Wantage i 997, og som slo fast at:

þæt man habbe gemot on ælcum wæpentace; & gan ut þa yldestan XII þegnas & se gerefa mid, & swerian on þam haligdome, þe heom man on hand sylle, þæt hig nellan nænne sacleasan man forsecgean ne nænne sacne forhelan. & niman þonne þa tihtbysian men, þe mid þam gerefan habbað, & heora ælc sylle VI healfmarc wedd, healf landrican & healf wæpentake.^[42]

«at det skal være et råd i hvert wapentake,^[43] og at dette rådet skal videre samle de tolv eldste thegner og reever sammen med dem, og la dem sverge på hellige relikvier, som skal legges i deres hender, at de vil aldri villig anklage en uskyldig mann eller skjule en skyldig mann. Og deretter la dem gripe de anklagede menn, som har forretning med reeven, og la hver av dem gi en sikkerhet på 6 halvmarker, halvparten skal gå til herren av det distriktet og den andre halve til wapentake.»

Ordvalget her antyder at Æthelred kanskje omarbeide eller bekreftet på nytt en allerede eksisterende ordning. Han kan ha utvidet en etablert angelsaksisk sedvane for bruk blant norrøne borgere i nord (danelagen). Tidligere hadde kong Edgar gitt lover særskilte rettet til danelagen:^[44]

ic wille, þæt ælc mon sy under borge ge binnan burgum ge buton burgum. & gewitnes sy geset to ælcere byrig & to ælcum hundrode. To ælcere byrig XXXVI syn gecorone to gewitnesse; to smalum burgum & to ælcum hundrode XII, buton ge ma willan. & ælc mon mid heora gewitnysse bigcge & sylle ælc þara ceapa, þe he bigcge oððe sylle aþer oððe burge oððe on wæpengetace. & heora ælc, þonne hine man ærest to gewitnysse gecysð, sylle þæne að, þæt he næfre, ne for feo ne for lufe ne for ege, ne ætsace nanes þara þinga, þe he to gewitnysse wæs, & nan oðer þingc on gewitnysse ne cyðe buton þæt an, þæt he geseah oððe gehyrde. & swa geæþdera manna syn on ælcum ceape twegen oððe þry to gewitnysse.^[45]

«Det er mitt ønske at hver person skal være kausjonist, både i bosatte områder og uten. Og vitner skal være etablert i hver by og hvert hundred. La det være i hver by 36 utvalgte for vitner; i mindre byer og i hvert hundred skal det være 12, om de ikke ønsket flere. Og alle skal kjøpe og selge deres varer i nærvære av et vitne, enten han kjøper eller selger noe, det være en by eller et wapentake. Og hver av dem, når de først velger å bli et vitne, skal gi en ed på at han aldri vil, verken for rikdom eller kjærlighet ei heller frykt, nekte noen av de tingene som han vil være et vitne til, og vil ikke, i hans egenskap som vitne, gjøre kjent noen unntatt det han så eller hørte. Og la det være enten to eller tre av disse edsvorne vitner ved hvert salg av varer.»

Framstillingen av en angelsaksisk opprinnelse til den moderne jury ble først alvorlig utfordret av Heinrich Brunner i 1872. Han hevdet at bevisene på juryen ble først sett for første gang under styret til kong Henrik II, det vil si rundt 200 år etter den angelsaksiske perioden. Isteden hadde praksisen sin opprinnelse hos frankerne som deretter påvirket normannerne, som deretter innførte den i England.^[46] Senest har lovhistorikerne Patrick Wormald og Michael Macnair gått gjennom argumentene til fordel for praksis som var tilstede i angelsaksisk tid som hadde levninger i angevintidens praksis i å gjennomføre råd bestående av edsvorne, private vitner. Wormald har til og med fremmet bevis som antyder at den engelske praksisen som hadde et omriss i Æthelreds lov er minst så gammel som, om ikke eldre enn, år 975, og til sist sporer den tilbake til karolingerne i Frankerriket (som også Brunner hadde gjort).^[47] Det er imidlertid ikke oppnådd akademisk konsensus.

Referanser

1. Encyclopædia Britannica Online, oppført som Ethelred the Unready, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ethelred-II, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Aethelred II., Brockhaus Online-Enzyklopädie-id aethelred-ii^{[Hentet fra Wikidata]}
3. The Peerage, oppført som Æthelred II 'the Unready', King of England, The Peerage person ID p10218.htm#i102175, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Find a Grave, oppført som Ethelred the Unready, Find a Grave-ID 16391067, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
5. ^ Kindred Britain^{[Hentet fra Wikidata]}
6. Bruken av enten tilnavnet eller latinsk nummerering skiller ham fra kong Æthelred av Wessex som styrte fra 865 til 871. De ulike stavemåtene av kongens navn er «Ethelred» og «Aethelred», men Æthelred er hva som kommer det opprinnelige angelsaksiske formen Æþelræd.
7. ^ Bosworth-Toller: Anglo-Saxon Dictionary, med Supplement, s. 1124 (online utgave)
8. Schröder, Edward (1944): Deutsche Namenkunde
9. Keynes (1978: «The Declining Reputation of King Æthelred the Unready», s. 240–241
10. Wickham, Chris (2009): «Problems in Doing Comparative History» i: Skinner: Challenging the Boundaries of Medieval History, s. 15, 22, 27.
11. Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 374.
12. ^ Hart, Cyril (2007): «Edward the Martyr» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
13. Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 372.
14. Miller (1999): «Edward the Martyr»
15. Higham (1997): The Death of Anglo-Saxon England, s. 7–8
16. Stafford (1989): Unification and Conquest, s. 58.
17. Phillips (1913): «St Edward the Martyr»
18. Keynes (1980): The Diplomas of King Æthelred 'the Unready' 978-1016, s. 166.
19. Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 373.
20. ^ Keynes, «Æthelred II (c. 966x8–1016)»
21. Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 375.
22. «March 1, 991: Peace between King Æthelred and Duke Richard of Normandy», Anglo-Saxons.net
23. Parker Chronicle, Corpus Christi College MS 173
24. Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 376–377.
25. Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 377–378.
26. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 379.
27. William av Jumièges: Gesta Normannorum Ducum, red. J. Marx, s 76-77
28. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 380
29. Wigram, Spencer Robert, red. (1895): The cartulary of the Monastery of St. Frideswide at Oxford, i, s. 2-9
30. Ulfkell eller Ulfcytels tilnavn Snillingr, som synes å ha hatt betydningen «tapper», er kun bevart i norrøne kilder. Anglo-normanske kilder omtaler ham som jarl, men ingen slik tittel finnes i samtidige kilder.
31. ^ Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 381–384.
32. Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 384–386.
33. «Knut's Invasion of England in 1015-16, according to the Knytlinga Saga». De Re Militari. Arkivert fra originalen den 26. september 2011
34. Stenton (1971): Anglo-Saxon England, s. 386–393.
35. Keynes, Simon (2012): «The Burial of King Æthelred the Unready at St. Paul's» i: Roffe, David, red.:The English and Their Legacy, 900-1200: Essays in Honour of Ann Williams, Boydell Press, s. 129.
36. ^ Lawson, M. K. (2004): «Edmund II», Oxford Online DNB
37. Barlow, Frank (1997): Edward the Confessor, Yale University Press: London, s. 28 og familietre på bokomslaget.
38. Keynes, Simon (1986): «A Tale of Two Kings», s. 217.
39. Snell, Melissa: «Thegn - Anglo-Saxon Thegn or Thane» Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine., About.com
40. I norrøne områder benyttes betegnelsen þegn, en aristokratisk samfunnsklasse underordnet jarlene
41. Turner, Ralph V. (1968): «The Origins of the Medieval English Jury», s. 1–10
42. "III Æthelred" 3.1–3.2, i: Liebermann, red.: Die Gesetze, s. 228–32.
43. Merk at dette begrepet spesifiserer de nordlige og nordøstlige områdene i England hvor det på denne tiden i stor grad ble styrt i henhold til norrøn skikk; ingen omtale er gjort av lovens anvendelse hundreder (se herred), den sørlige og angelsaksiske tilsvarigheten av norrøne wapentake.
44. Edgar’s Whitbordesstan code (IV Eg), Early English Laws
45. «IV Edgar» 3–6.2, i Liebermann, red.: Die Gesetze, s. 206–214.
46. Turner, Ralph V. (1968): «The Origins of the Medieval English Jury», s. 1–2; Wormald, Patrick (1999): The Making of English Law, s. 4–26, særskilt s. 7–8 og 17–18.
47. Wormald, Patrick (1999): «Neighbors, Courts, and Kings», s. 598–599

Litteratur

• Bosworth, J., & Toller, T. N., red. (1882–98): An Anglo-Saxon Dictionary; with Supplement (1908–21).
• Gilbride, M.B.: «A Hollow Crown review» i: Medieval Mysteries.com. «Reviews of Outstanding Historical Novels set in the Medieval Period».
• Godsell, Andrew (September 2000): «Ethelred the Unready» i: History For All (magasin), gjenopptrykket i Legends of British History (2008)
• Hart, Cyril (2007): «Edward the Martyr» i: Matthew, C.; Harrison, B.; & Goldman, L., red.: Oxford Dictionary of National Biography.
• Higham, Nick (1997): The Death of Anglo-Saxon England, ISBN 0-7509-2469-1.
• Keynes, Simon (1978): «The Declining Reputation of King Æthelred the Unready» i: David Hill, red.: Ethelred the Unready: Papers from the Millenary Conference, British Archaeological Reports, British Series 59, s. 227–53.
• Keynes, Simon (1986): «A Tale of Two Kings: Alfred the Great and Æthelred the Unready» i: Transactions of the Royal Historical Society, Fifth Series 36 , s. 195–217.
• Keynes, Simon (2004): «Æthelred II (c. 966x8–1016)» i: Matthew, C.; Harrison, B.; & Goldman, L., red.: Oxford Dictionary of National Biography.
• Liebermann, Felix, red. (1903): Die Gesetze der Angelsaschen, vol. 1 .
• Miller, Sean (1999): «Edward the Martyr» i: Lapidge, M.; Blair, J.; Keynes, S.; Scragg, D., red.: The Blackwell Encyclopædia of Anglo-Saxon England, ISBN 0-631-22492-0, s. 163.
• Phillips, G. E. (1913): «St. Edward the Martyr» i: Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company.
• Schröder, Edward (1944): Deutsche Namenkunde: Gesammelte Aufsätze zur Kunde deutsche Personen- und Ortsnamen.
• Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest: A Political and Social History of England in the Tenth and Eleventh Centuries, ISBN 0-7131-6532-4.
• Skinner, Patricia, red. (2009): Challenging the Boundaries of Medieval History: The Legacy of Timothy Reuter, ISBN 978-2-503-52359-0.
• Stenton, F. M. (1971): Anglo-Saxon England. The Oxford History of England 2, 3. utg., Oxford: Clarendon Press. ISBN 0192801392.
• Turner, Ralph V. (1968): «The Origins of the Medieval English Jury: Frankish, English, or Scandinavian?» i: The Journal of British Studies 7 (2): 1–10. doi:10.1086/385549. JSTOR 175292.
• Williams, Ann (2003): Æthelred the Unready: The Ill-Counselled King, ISBN 1-85285-382-4.
• Wormald, Patrick (1999): The Making of English Law – King Alfred to the Twelfth Century, vol. 1: Legislation and its Limits.
• Wormald, Patrick (1999): «Neighbors, Courts, and Kings: Reflections on Michael Macnair's Vicini» i: Law and History Review 17 (3): 597–601. doi:10.2307/744383.
• Wormald, Patrick (2004): «Wulfstan (d. 1023)» i: Matthew, C.; Harrison, B.; & Goldman, L., red.: Oxford Dictionary of National Biography.

Eksterne lenker

• (en) Æthelred II of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Æthelred the Unready – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) The Making of England: Aethelred the Unready, dokumentar
• (en) «Æthelred the Unready» Arkivert 21. november 2015 hos Wayback Machine., av Sean Miller hos Anglo-Saxons.net
• (en) «Æthelred 32» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. hos Prosopography of Anglo-Saxon England

Forgjenger  Edvard Martyren	Konge av England første gang 978–1013	Etterfølger Svein Tjugeskjegg
Forgjenger  Svein Tjugeskjegg	Konge av England annen gang 1014–1016	Etterfølger Edmund II