Den hvite ørns orden (1995) (posthum, nominert av: Lech Wałęsa)[7] Medaljen for ti års uavhengighet Kommandørkors av Virtuti Militari (1945) Ridderkors av Virtuti Militari (1944) Gullkors av Virtuti Militari (1944) Sølvkors av Virtuti Militari (1921) Kommandørkors av Ordenen Polonia Restituta (1938) Offiser av Ordenen Polonia Restituta (1925) Tapperhetskorset Fortjenstkorset i gull Minnemedaljen for krigen 1918–1921 Uavhengighetskorset Minnekorset for Monte Cassino Wound Decoration Bronze Medal for Long Service Silver Medal for Long Service Fortjenstkors i gull med sverd Army Medal for War 1939-45 Armia Krajowas kors Order of the Star of Perseverance (1984) Kommandør av Æreslegionen Ridder av Æreslegionen (1921) Kommandør av Legion of Merit (1944) Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Kommandørridder av Order of the Bath Kommandør av Sankt Savas orden (1926) 1939–1945 Star Defence Medal Italy Star War Medal 4. klasse av Den hvite løves orden Krigsfortjenstkorset Croix de guerre 1939–1945 Médaille Interalliée 1914–1918 Krigskors for militær tapperhet Ridder av Ordenen pro merito melitensi (1944) Order of Lafayette Order of Homayoun 2. klasse av Sankta Annas orden 3. klasse av Sankta Annas orden 4. klasse av Sankta Annas orden 4. klasse av Sankt Georgsordenen (1915) 4. klasse med sverd og bånd av Sankt Vladimirs orden 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
Den keiserlige russiske hær, Wojsko Polskie na Wschodzie, den storpolske armé, Andre polske republikks armé, 2. polske korps, polske væpnede styrker i Vesten
Militær grad
Chorąży (1911), kornett(1915), stabskaptein (1916), podpolkovnik (Oberstløytnant) (23. mai 1919), major(15. juli 1920), podpolkovnik (Oberstløytnant) (15. juli 1920), oberst(1. desember 1924), brigadegeneral (1. januar 1934), divisjonsgeneral (11. august 1941), generał broni (16. mai 1954)
Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen i juni 1941 ble de polske krigsfangene frigitt som følge av en polsk-sovjetisk avtale om å bygge opp en polsk hær i Sovjetunionen. General Sikorski utså den Russlandskjente Anders, som samtidig ble løslatt fra KGBsLubjanka-fengsel i Moskva, til å være øverstkommanderende i den polske hæren i Sovjetunionen. Fra 4. august 1941 arbeidet han med å bygge opp polske væpnede styrker i Sovjetunionen; hovedsakelig av undernærte og utmattede polske GULag- og krigsfanger. De polske troppene samlet seg i Usbekistan og fikk lov til å utvandre gjennom Persia til Palestina. Anders ledet disse polske troppene under de alliertes offensiv i Italia. Italiaoffensiven stemte overens med at den britiske regjeringen valgte å ikke drive Polenspørsmålet mot Stalin og anbefale at Polen skulle avstå området øst for Curzonlinjen, som var det området som majoriteten av Anders' hær kom ifra.
Anders hadde en nærmest legendarisk posisjon blant polske emigranter og dissidentene. De viste ham stor takknemlighet for at han arbeidet med å redde polakker fra Stalinskonsentrasjonsleirer. Tross heltestatusen var han persona non grata hos det sosialistiske regimet i Polen, siden han ble ansett som levende bevis på stalinismens brudd.
Władysław Anders er begravet blant sine soldater på den polske krigsgravlunden i Monte Cassino.
Utvandringen av polske krigsfanger
General Władysław Anders' gravstein i den Polske krigsgravlunden i Monte Cassino.Den polske krigsgravlunden i Monte Cassino, Italia.
Stalin lovte å skaffe en væpnet styrke på maksimalt 30 000 mann, noe som senere økte betydelig. Anders var dog overbevist om at Tyskland skulle seire og arbeidet for å evakuere den polske hæren[9]
I mars 1942 ble han enig med Stalin om å begrense det polske nærvær i Sovjetunionen til 44 000 mann og fikk lov å evakuere cirka 40 000 soldater via Persia og Irak til de alliertes tropper i Midtøsten. Anders insisterte dog på at sivile polakker som lyktes med å ta seg til de polske troppenes rekrutterings- og treningsleir i Buzuluk via Volga og Yangi-Yul i Usbekistan[10] skulle tas med, noe sovjetiske myndigheter tillot med unntak av polske medborgere med jødisk, hviterussisk eller ukrainsk bakgrunn.
Den sovjetiske nasjonalitetsinskrenkningen ledet til store spenninger – mange medlemmer av andre minoriteter utga seg for å være polakker men ble avslørt av de ekte som fryktet at de selv skulle fengsles på nytt om deres «falske» kamerater skulle avsløres.[11] Tross det sovjetiske forbudet, tilsluttet nærmere tusen medlemmer av disse nasjonalitetene seg til de polske styrkene, blant annet 6 000 jøder.[12][13] 3 000 jødiske soldater deserterte i Palestina og 1 000 valgte å bli, blant annet korporal Menachem Begin. Anders avsto fra å stille disse for krigsretten da han var usikker på deres motivasjon til å delta i slag.[10][14]
Etter forhandlinger med britene, som trengte soldater mer enn flyktinger, ble sammensetningen endret til 33 000 soldater og 11 000 sivile.[15] Mange av polakkene måtte ta seg til fots til Usbekistan fra Russland i mangel på annen transport.[16] Resten av evakueringen skjedde med skip fra Krasnovodsk (nå:Türkmenbaşy), ved den sørøstre delen av Det kaspiske hav til Pahlevi i Persia (Iran).
Anders ønsket å evakuere alle polakker våren 1942, som stemte overens med Churchills behov av tropper i Midtøsten. Stalin støttet også planen, trolig med tanke på forsyningsleiren, men også med tanke på å bryte kontakten med den provisoriske polske regjeringen i London, som kan ha eksistert allerede i dette tidlige stadiet.[17] 26. juli 1942, etter Władysław Sikorskis, Anders og Churchills langvarige diplomati og flere sovjetiske hinder,[18] fikk Anders sovjetiskt godkjenning på å evakuere hele hæren og det ble avsluttet i august. Denne gangen forlot 70 000 polakker Sovjetunionen.[19] Totalt 115 000 personer, hvorav 74 000 polske krigsfanger og 41 000 tusen sivile.[20] Styrken tilsluttet seg det 2. polske korps som ble bygget opp i Palestina hos de allierte i vest. Korpset deltok senere under hans ledelse i felttoget i Italia i 1944 med høydepunktet under det blodige slaget om Monte Cassino, erobringen av Ancona og Bologna. Titusentalls soldater ble dog igjen i Sovjetunionen.[18] I og med at tyske tropper ble tatt til fange, overtok det 2. polske korps de tvangsrekruterte polakkene i den tyske hæren.
I fotsporene til det 2. polske korps fulgte «vandrende lille Polen», med barnehjem, mødre- og barneomsorg, utdanning av sykepleiere som under Italiakampanjen var stasjonert i Bari og polsk presse med aviser som «Orzeł biały» (Hvite ørn), «Dziennik Żołnierza» (Soldatens dagsavis) og «Gazeta Żołnierza» (Soldatens avis) i Bari. Det polske trykkeriet ble senere stasjonert i Roma og ble første forlag i verden til å publisere ett kart over sovjetiske GULag-konsentrasjonsleirer og den avslørende bredden av undertrykkelsen i boken til K. Zamorski og S.Starzewski «Sprawiedliwość Sowiecka» («Sovjetisk rettferdighet», 1945) samt i J.Czapskis «Wspomnienia starobielskie» (1944).[21]
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Wladyslaw Anders, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Wladyslaw-Anders, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
