Vidin [’vidin] (bulgarsk Видин, rumensk Diiu) er en by ved Donau nordvest i Bulgaria. Byen er det administrative sentrumet i fylket (oblastet) så vel som kommunen ved samme navn.
Bysantinerne kalte byen for Vidini, bulgarerne brukte betegnelsen Badin (bulg. Бъдин) eller Bdin (Бдин), slaverne Pidin, magyarene Budin. I en romersk gaidbok blir også navnet Ad Malum bruk, som betyr fast eller god festning. På kart fra det 15. eller 16. århundret finnes også navnene Vidin, Pidin, Bodin, Bodony, Kiradenum eller også Bischiteri.
Kommuneinndeling
Til Vidin kommune hører byene Vidin og Dunavzi, samt de følgende landsbyene: Akaziewo, Antimowo, Bela Rada, Botewo, Bukowez, Dinkowiza, Dolni Boschnjak, Druschba, Gajtanzi, General Marinowo, Gomotarzi, Gradez, Iwanowzi, Inowo, Kalenik, Kapitanowzi, Major Uzunowo, Nowoselzi, Peschakowo, Plakuder, Pokrajna, Rupci, Sinagowzi, Slana Bara, Slanotran, Zar Simeonowo, Wojniza, Watop, Schegliza.
Befolkning
Folketallet har i hele Bulgaria vært nedadgående siden 1946 og dette har særlig grad gjeldt oblast Vidin. Således er folketallet halvert fra 1946 til 2008. I flere områder kan man tale om avfolkning og 30 % av befolkningen er pensjonister. Pr 2008 har oblast Vidin med sine 123 000 innbyggere, det laveste folketallet av samtlige 28 oblaster i Bulgaria, selv om den i utstrekning er den 15. største. Det sterke fallet i folketallet gjør seg gjeldende i hele nordvestbulgaria. Folketettheten i Bulgaria er gjennomsnittlig 70 innbyggere pr kvadratkilometer, mens den i oblast Vidin er 42 innbygger pr kvadratkilometer. Bare i Strandschafjellene i sørøstbulgaria er folketettheten mindre. I byen bor det også rumenere, som går under navnet valakere.
Geografi
Byen Vidin ligger ved Donaus høyre bredd i det nordvestlige hjørnet av Bulgaria, ca. 790 kilometer fra elvens munning.
Klima
Fra Vinarovo nordvest for Vidin
Donausletten er åpen mot nord og nordøst, noe som bidrar til innslag av kalde kontinentale luftmasser. Vannmassene i Donau spiller en viktig rolle med hensyn til hvordan det mikroklimaet formes. De vestlige og nordvestlige vindene er fremherskende. Klimaet i Vidin er moderat kontinentalt. Vintrene er kalde med lite nedbør, mens somrene er svært varme med mye nedbør. Det flate landskapet åpner for fuktige og varme luftdrag fra nordvest om våren, sommeren og høsten og for kalde kontinentale vinder fra øst om vinteren.
Nedbøren er vekslende og varierer med sesongen. Maksimal nedbør opptrer om sommeren med 69 mm/m3 i juni. Minst nedbør er det i januar, februar og mars, samt august og september.
Den relative fuktigheten er omvendt proporsjonal med nedbøren. De høyeste verdiene forekommer om vinteren (81-91 %), mens de laveste er om sommeren (58 – 68 %). Det flate landskapet skjermer lite mot vinden. Den fremherskende vindretningen er fra vest med en gjennomsnittlig årlig hastighet på 1,9 m/sek og ofte fulgt av regn.
Vannveier og innsjøer utgjør 5,8 % av kommunens territorium. Donau med dens sideelver er det viktigste vassfaret. Sideelvene kommer fra de vestlige Balkanfjellene og fra kilder ved foten av fjellene. Vannstanden varierer med sesongene. Mot slutten av vinteren, stiger elven raskt til den når sitt maksimum i juni-juli. Da går elven over sine bredder og oversvømmer øyene og trærne langs bredden med opptil to meter. I september faller elven igjen raskt, for å nå sin laveste vannstand. Grunnvannet i området er direkte forbundet med Donau og grunnvannsnivået er påvirket av elven. I mai-juni stiger grunnvannet, mens det synker igjen i september-desember. Grunnvannet er også påvirket av vannmasser fra omkringliggende åser og høyereliggende sletter og av regnvær. Grunnvannet ligger fra 1,5 til 5,8 meter under overflaten.
Vidin opplevde i 1897 og 1942 store oversvømmelser i Donau. I dag er bredden tilstrekkelig sikret med demninger.
Historie
Førhistorisk tid og antikken
Omtrent 1,5 kilometer nordvest for Vidin, i nærheten av den tidligere keramikkfabrikken ”Katjuscha”, i bydelen Kaleto, er det 5-6 meter ned i grunnen, avdekket en bosetting fra slutten av kobberalderen (5 000 til 3 000 år før Kristus).
Her ved Donaus bredd, bodde den trakiske moesistammen. Trakerne oppholdt seg i regionen i bronsealderen og jernalderen. Deres bosetting lå på det høyeste punktet av byen slik den er anlagt i dag.
Felttoget til den makedoniske kong Filip II (350 til 336 før Kristus) mot moeserne førte til et totalt nederlag. Hans sønn Aleksander den store lykkes bedre og underla seg hele donauregionen.
Byen nevnes skriftlig første gang i det tredje århundret før Kristus. Vidin er således en av de eldste byene i dagens Bulgaria.
Kelterne er de første innbyggerne det finnes historiske opptegnelser av. Blant historikerne er imidlertid kelternes rolle omstridt og det finnes følgende tre versjoner:
det fantes ingen keltere på området for dagens Bulgaria
kelterne og trakerne var beslektet med hverandre
kelterne overfalt trakerne og gjorde dem til sine undersåtter
Bosettingens navn var på denne tiden Dunonia, som betyr et høyt beliggende og forskanset sted. Senere oppsto på det samme stedet den romerske festningen Bononia. Romerne har åpenbart modifisert det keltiske navnet. Den romerske festningen ble reist i det første århundret etter Kristus og byggematerialene den gangen var solid stein. Bononia var et naturlig stoppested på veien langs Donau.
Moesia
De nedre donaulandene i romertiden
I det fjerde århundret ble det stasjonert en kavaleriavdeling her. Byen tilhørte under tiden tre ulike romerske provinser, henholdsvis Moesia, Moesia superior og Dacia ripensis.
Romerne erobret det trakiske området fra nord for balkanfjellene og til Donau omtrent ved år null. I år 15 ble provinsen Moesia grunnlagt. Fra midten av det første århundret begynte byggingen av Donaulimes og av en donauflåte.
Provinsen Moesia ble i år 86 av strategiske grunner, oppdelt i Moesia superior og Moesia inferior. Et gunstig vendepunkt for romerne var den endelige seieren i dakerkrigene i det andre århundret. Dermed forskjøv det romerske rikets grenser seg nordover og vekk fra Donau. Dette var ved innledningen til en relativt stabil periode som også er kjent som Pax Romana. Perioden varte til det tredje århundret da barbarenes anfall begynte. Romerne klarte ikke å holde på områdene nord for Donau og keiser Marcus Aurelius mistet Dakia i år 272. Den romerske grensen mot nord forskjøv seg på nytt i sørlig retning og til Donau. Under keiser Diokletian (284 til 305) ble det gjennomført forskjellige militær-administrative reformer. Dermed oppsto en ny provins i Vidinregionen, kalt Dacia ripensis med hovedstaden Ratiaria.
Den nye provinsen ble stort anlagt. Provinsens nordlige grense var Donau og dermed omfattet den også byen Drobeta Turnu Severin på elvens venstre og dermed nordlige bredd. Mot sør grenset provinsen til Balkanfjellene, i vest mot elvene Timok og Veliko Morava og i østlig retning mot elven Vit (latin Utus). I provinsen Dacia ripensis ble det stasjonert store militæravdelinger og donauflåten ble reorganisert. Ifølge Notitia Dignitatum ble festningen Bononia og Dorticum (ved landsbyen Vrav, bulgarsk Връв) utstyrt med faste militærlagre og kavaleri. De gjennomførte tiltakene til beskyttelse av donauområdet ga etter hvert resultater. Vidinregionen ble imperiets kornkammer.
Det romerske riket ble i 295 oppdelt i det østromerske og vestromerske riket. Fra det fjerde til det sjette århundret (senantikken) trengte en rekke stammer fra nord over Donau og inn i den romerske provinsen. Det begynte med goternes anfall og disse rystet Det bysantinske riket i det fjerde århundret. I angrepene deltok også slaverne som senere slo seg ned sør for Donau. Forsøket til keiser Justitian (527 til 565) på å holde grensen, bl.a. ved å gjenoppbygge festningene langs grensen, var nytteløst. Avarene ødela provinsen Dacia ripensis fra 586 til 587, herunder flere festninger. Blant disse ødelagte festningene var Ratiaria og Bononia.
Inntil det ellevte århundret ble byen kalt Badin og deretter Bdin. (Badin er på bulgarsk Бъдин). Den første kjente hersker av Bdin var Glad som levde på begynnelsen av det tiende århundret og var av protobulgarsk herkomst. Glad hadde tittelen tarkhan eller comes og hersket over et stort område på begge sider av Donau, helt til elven Mureş i dagens Ungarn. Glad var i trefninger med ungarerne i årene 903 til 907 og det antas at han som hærfører opptrådte selvstendig og uten støtte av sentralmakten.
Før Samuil ble tsar av Bulgaria var han sannsynligvis hersker av regionen Bdin, selv om kildene er usikre.
I året 1003 gjennomgikk Vidin en åtte måneder lang beleiring av troppene til den bysantinske keiseren Vassilij II. Forsvaret ble ledet av Gavril Radomir, sønn av Samuil. Tilslutt måtte byen oppgis. Også senere ble byen overfalt og erobret av fremmede makter.
Ifølge overleveringen forsvarte innbyggerne seg med mot og klokskap. Den den greske ilden var et fryktet brannvåpen. Mot denne forsvarte vidinerne seg med fat av leire, for slik å stanse brannutviklingen.
I 1213 utbrøt det i Vidin en oppstand mot tsar Boril. Ved hjelp av den ungarske kongen Andrej, som sendte sin sjupan Joakim, ble oppstanden slått ned.
På 1230-tallet søkte den russiske fyrsten Jakov Svetoslav (død 1275) tilflukt i Vidin, etter at han hadde måttet flykte fra sitt russiske fyrstedømmet for mongoler og tatarer. Han gjorde karriere som bulgarsk bojar og giftet seg i 1258 eller 1259 med enken etter Ivan Asen II. Jakov Svetoslav støttet tsar Konstantin Tich Asen i kampen om tronen og ble som belønning utnevnt til despot av Vidin, den nest høyeste tittel etter tsaren. Jakov Svetoslavs karriere ble imidlertid etter hvert oppfattet som truende av Maria Palaiologa, hustru og medregent til Konstantin Tich Asen. Dette førte til at hun tilslutt forgiftet ham.
Byen nådde et høydepunkt mot slutten av det fjortende århundret da den ble hovedstad i kongedømmet Bdni under Ivan Sratsimir.
Under tyrkisk herredømme
Istanbulporten i festningen Baba Vida
Tyrkerne invaderte byen i 1396 og innledet 482 år med ottomansk styre. Som del av Det osmanske riket var Vidin en viktig sentrum for forvaltning og næringsliv. Mellom 1400 og 1700 var imidlertid Vidin en del av buffersonen mellom Det osmanske riket og det habsburgske riket. Vidin ble således flere ganger inntatt av habsburgske tropper. Mellom 1773 og 1850 var Vidin åsted for flere oppstander.
Osman Pazvantoğlu
Biblioteket til Osman Pazvantoğlus moské
I de siste årene under det osmanske herredømmet, var Vidin sentrum for en region som ble ledet av den tyrkiske offiseren Osman Pazvantoğlu. Han ble født i Vidin i 1758 som medlem av en rik familie. Pazvantoğlu erklærte overfor Istandbul uavhengighet for Vidin og et område rundt byen. Dette styret varte mellom 1793 og 1807. Mot slutten av 1700-tallet ledet sultan Selim III flere felttog mot Vidin og beleiret byen, men uten å lykkes i sitt forsett om å innta den. I Osman Pazvantoğlus regjeringstid gjennomgikk byen en rivende utvikling. Vidin ble en orientalsk by. Dette skjedde gjennom oppføringen av en rekke offentlige bygg, moskeer og islamske skoler. Det orientalske ble videre forsterket gjennom bosettingen av tyrkere som hadde lidt nederlag ved Wien og senere i Serbia. Det finnes i Vidin fortsatt militære, religiøse og offentlige bygninger fra denne tiden under Pazvantoğlu. Osman Pazvantoğlu døde i 1807.
En ny høykonjunktur for Vidin fulgte fra 1850 parallelt med den tiltakende skipstrafikken på Donau. Fra dette tidspunktet trafikkerte østerrikske skip regelmessig havnen i Vidin.
Da Lom fikk veiforbindelse med Sofia i 1866 ble denne byen en sterk konkurrent for Vidin.
I 1878 ved freden i San Stefano var det osmanske herredømmet over Bulgaria forbi.
Næringsliv
Næringslivet i Vidin besto pr 2006 av hovedsakelig (93 %) av mindre virksomheter (mindre enn 10 ansatte). I den øvrige delen av landet var den tilsvarende andelen 88 %. Industrien i området produserer i dag elektriske komponenter, gips, moduler for husbygging, vin, klær, meieriprodukter, gummielementer, pumpeteknologi, sement og pvc-produkter, samt vin. De mest berømte vinkjellerne er Vidin, Novo Selo, Ruptsi og Rabisha. I tillegg kommer transportnæringen bl.a. knyttet til Donau.
Havner, vei og jernbane
Fergeforbindelsen til Calafat i Romania omfatter også transport av jernbanetog. Fergestedet ligger to kilometer nordøst for byens sentrum. Mellom Vidin og Calafat er det siden 2007 under oppføring en bro (Calafat-Vidinbroen) som ventes ferdig i 2010. Dette blir den andre broen mellom de to landene i tillegg til Vennskapsbroen Giurgiu-Ruse. Vidin trafikkeres av katamaraner på linjen Vidin-Linz-Vidin og Vidin-Passau-Vidin. Fra Vidin til hovedstaden Sofia går det bilvei og jernbane. Vidin lufthavn som ligger nordvest for byen, er stengt.
Severdigheter
Baba Vida festningUtsyn fra festningen mot Donau
Festning Baba Vida er den viktigste severdigheten i byen og forøvrig den best bevarte middelalderfestningen i Bulgaria. Festningen ligger ved Donaus bredd og er beskyttet av en vanngrav. Den ble påbegynt allerede under det romerske riket, under navnet Bononia. Gradvis ble anlegget utvidet, først av romerne, men den vesentligste delen av festningen ble oppført i løpet av middelalderen. Hovedtårnene og bastionene sammen med den indre muren stammer fra denne tiden. Under Det osmanske riket ble festningen modernisert og forsterket. Senere da østerrikerne erobret byen for en kort periode, ble det åttekantede tårnet ved Donau oppført.
I dag kan man se de fleste byportene, den nordlige delen av vanngraven og en liten del av muren. Den sørlige delen av vanngraven er fylt igjen og isteden anlagt en liten park (parken på graven bulg. Градината над рова). Parken forbinder gamlebyen Kaletto (tyrkisk for festning) og de nyere bydelene. Mest kjent er Istanbulporten (bulg. Стамбул капия; transkripsjon: Stambul Kapija). Dette er hovedporten til Vidin festning. Festning Baba Vida hører til de 100 fremste nasjonale turistobjekter i Bulgaria.
_2.jpg)
