Venetisk

Språkene i jernalderens Italia, ca 500-tallet f.Kr.

Venetisk er et utdødd indoeuropeisk språk som i oldtiden ble snakket i regionen Veneto i den nordøstlige delen av Italia og deler av dagens Slovenia, mellom Posletten og den sørlige utkanten av Alpene.^[1][2][3]

Språket er dokumentert i over 300 korte inskripsjoner som er datert fra 500- til 100-tallet f.Kr. De som snakket venetisk er identifisert med oldtidsfolket kalt Veneti, venetere, av romerne og Enetoi av grekerne. Språket døde ut en gang på 100-tallet f.Kr. da de lokale innbyggerne ble assimilert i den romerske sfære. Inskripsjoner dedikert ofringer til Reitia, en venetisk gudinne, er en av de fremste kildene til kunnskap om språket.^[4]

Venetisk må ikke bli forveksles med venetiansk, et romanske språk som i dag snakkes i den samme regionen.

Lingvistisk klassifisering

Venetisk er et kentumspråk, det vil si den gren av de indoeuropeiske språk som ble skilt ut ved delingen med satemspråkene. Gruppen innbefatter germansk, keltisk, gresk, italiske og tokariske språk. Inskripsjonene benytter seg av en variasjon av det norditaliske alfabet, tilsvarende til det etruskiske alfabet.

Det nøyaktige slektskapet til venetisk til andre indoeuropeiske språk blir fortsatt undersøkt, men flertallet av forskerne er enige om at venetisk, bortsett fra liburnisk språk, var nærmest til italiske språk, en gruppe som inkluderte latin, oskisk og umbrisk. Venetisk kan også ha vært beslektet til illyriske språk som en gang ble snakket på den vestlige delen av Balkan, skjønt teorien at venetisk og illyrisk var nært beslektet er diskutabelt i nyere forskning. En del viktige paralleller med germanske språk har blitt notert, særlig i pronominal former.^[5]

Posisjonen til venetisk innenfor indoeuropeiske språk har blitt studert i detaljer av den franske lingvisten Michel Lejeune (1907-2000.^[6]

Språklige stikkprøve

En inskripsjonen i venetisk, funnet på en spiker av bronse i Este (Es 45):^[7]

Venetisk: Mego donasto śainatei Reitiiai porai Egeotora Aimoi ke louderobos

Latin (ordrett): me donavit sanatrici Reitiae bonae Egetora [pro] Aemo liberis-que

Norsk: Egetora ga meg til Gode Reitia helbrederen på vegne av Aemus og barna

En annen inskripsjon, funnet på en situla (beholder som en urne eller spann) ved Cadore (Ca 4 Valle):^[8]

Venetisk: eik Goltanos doto louderai Kanei

Latin (ordrett): hoc Goltanus dedit liberae Cani

Norsk: Goltanus ofret dette for jomfruen Kanis

Referanser

1. Pellegrini, Giovanni Battista; Prosdocimi, Aldo Luigi (1967): La Lingua Venetica: I- Le iscrizioni; II- Studi. Istituto di glottologia dell', Università di Padova.
2. Wallace, Rex (2004): «Venetic» i: Woodard, Roger D. (red.): The Cambridge Encyclopedia of the World’s Ancient Languages, Universitetet i Cambridge, ISBN 0-521-56256-2 Online version Arkivert 8. desember 2008 hos Wayback Machine. ss. 840-856.
3. Wilkes, J. J. (1996): The Illyrians, s. 77] ISBN 0-631-19807-5
4. Cambridge Ebooks, The Ancient Languages of Europe Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine.
5. Pokorny, Julius (1959): Indogermanisches Etymologisches Wörterbuch. Bern. s. 708,882
6. Lejeune, Michel (1974): Manuel de la langue vénète. Heidelberg: Indogermanische Bibliothek, Lehr- und Handbücher, s. 163
7. Pellegrini, Giovanni Battista; Prosdocimi, Aldo Luigi (1967): La Lingua Venetica: I- Le iscrizioni; II- Studi. Istituto di glottologia dell', s. 149
8. Pellegrini, Giovanni Battista; Prosdocimi, Aldo Luigi (1967): La Lingua Venetica: I- Le iscrizioni; II- Studi. Istituto di glottologia dell', s. 464

Litteratur

• Mallory, J.P.; Douglas Q. Adams (1997): Encyclopedia of Indo-European Culture. London: Fitzroy Dearborn Publishers. ISBN 978-1-884964-98-5.

Eksterne lenker

• «Víteliú: The Languages of Ancient Italy», Språkene i oldtidens Italia
• «Venetic inscriptions», venetiske inskripsjoner, ved Adolfo Zavaroni.
• Indo-European database: «The Venetic language», ved Cyril Babaev.