Språket er dokumentert i over 300 korte inskripsjoner som er datert fra 500- til 100-tallet f.Kr. De som snakket venetisk er identifisert med oldtidsfolket kalt Veneti, venetere, av romerne og Enetoi av grekerne. Språket døde ut en gang på 100-tallet f.Kr. da de lokale innbyggerne ble assimilert i den romerske sfære. Inskripsjoner dedikert ofringer til Reitia, en venetisk gudinne, er en av de fremste kildene til kunnskap om språket.[4]
Venetisk må ikke bli forveksles med venetiansk, et romanske språk som i dag snakkes i den samme regionen.
Det nøyaktige slektskapet til venetisk til andre indoeuropeiske språk blir fortsatt undersøkt, men flertallet av forskerne er enige om at venetisk, bortsett fra liburnisk språk, var nærmest til italiske språk, en gruppe som inkluderte latin, oskisk og umbrisk. Venetisk kan også ha vært beslektet til illyriske språk som en gang ble snakket på den vestlige delen av Balkan, skjønt teorien at venetisk og illyrisk var nært beslektet er diskutabelt i nyere forskning. En del viktige paralleller med germanske språk har blitt notert, særlig i pronominal former.[5]
Posisjonen til venetisk innenfor indoeuropeiske språk har blitt studert i detaljer av den franskelingvistenMichel Lejeune (1907-2000.[6]
Språklige stikkprøve
En inskripsjonen i venetisk, funnet på en spiker av bronse i Este (Es 45):[7]
Venetisk: Mego donasto śainatei Reitiiai porai Egeotora Aimoi ke louderobos
Latin (ordrett): me donavit sanatrici Reitiae bonae Egetora [pro] Aemo liberis-que
Norsk: Egetora ga meg til Gode Reitia helbrederen på vegne av Aemus og barna
En annen inskripsjon, funnet på en situla (beholder som en urne eller spann) ved Cadore (Ca 4 Valle):[8]
Venetisk: eik Goltanos doto louderai Kanei
Latin (ordrett): hoc Goltanus dedit liberae Cani
Norsk: Goltanus ofret dette for jomfruen Kanis
Referanser
^Pellegrini, Giovanni Battista; Prosdocimi, Aldo Luigi (1967): La Lingua Venetica: I- Le iscrizioni; II- Studi. Istituto di glottologia dell', Università di Padova.