Hans far var en latvisk revolusjonær av tysk avstamning, og hans mor var en russisk adelskvinne. På grunn av deres åpenbare engasjement i revolusjonær aktivitet ble hele familien dømt til fem års intern eksil i nærheten av Irkutsk i Sibir.[trenger referanse]
I 1910 begynte Ulrikh et studium ved Riga Polytekniske institutt og derfra ble han ble uteksaminert i 1914, like før utbruddet av den første verdenskrig da han ble sendt til fronten som russisk offiser der han deltok i flere harde kamper.
Sovjettiden
Etter bolsjevikenes revolusjon i 1917 sikret Lev Trotskij seg ham for Tsjekaen. Ulrikh gjorde etterhvert tjeneste i en rekke militærtribunaler, og ble lagt merke til av Josef Stalin. Stalin satte åpenbart pris på hans embedsførsel og på hans karge og lakoniske språkbruk i rapportene han avgav om disse domstolenes virksomhet.[trenger referanse]
Han overvar henrettelsene av mange av disse menn, og av og til var det han personlig som foretok henrettelsene: Det gjaldt for eksempel henrettelsen av Jan Karlovitsj Berzin[1], som hadde vært leder av etterretningsdirektoratet for Den røde armé, senere kalt GRU, som ble henrettet 29. juli 1938[2].
Etter krigslutt presiderte Ulrikh over en rekke rettssaker under den såkalte zjdanovsjtsjina, en politisk kulturell kampanje.
I 1948 ble en rekke ledende dommere, deriblant Ulrikh, entlediget fra sine stillinger da dewt ble tatt et oppgjør mot det som var ment å røske opp i alvorlige problemer i rettssystemet, forklart dels som korrupsjon og dels som politiske feil.[3] Ulrikh fikk nye oppgaver som istruktør ved Det militære juridiske akademi.
Mange av de skyldige mennesker ham dømte døden som ble posthumt rehabilitert flere år senere.
Ulrikh døde av hjerteinfarkt 7. mai 1951, og ble gravlagt på Novodjevitsjigravlunden i Moskva.
Referanser
^Nikita Pietrow: Psy Stalina, (Warszawa 2012: Demart), s. 218 (russisk original: Пaлaчи. Oни выплняли ӡакаӡы Сталина, 2011).
^Vadim Bristein: SMERSH: Stalin's Secret Weapon, Soviet counterintelligence in ww2, s. 65
.jpg)
