Bear Seamount i Atlanterhavet3D-framstilling av Bear SeamountUndervannsfjell markert på et verdenskart.
Undervannsfjell er en stor undersjøisk landform som stiger fra havbunnen uten å nå vannoverflaten (havnivået), og er dermed ikke en øy, holme eller klippe. Undervannsfjell er typisk dannet av utdødde vulkaner som stiger brått og som vanligvis blir funnet stigende fra havbunnen til 1 000–4 000 meter i høyden. De blir ofte funnet i grupper eller som nedsunkede øygrupper. Enslige og ikke-vulkanske undervannsfjell er sjeldne. De er definert av oseanografer som uavhengige fjell som stiger til minst 1000 meter over havbunnen, karakteristisk med konisk form.[1] Toppene finnes ofte hundrevis til tusenvis av meter under overflaten, og anses derfor å ligge innenfor dyphavet.[2] I løpet av utviklingen over geologisk tid kan de største undervannsfjellene nå havoverflaten der bølgevirkning eroderer toppen for å danne en flat overflate. Etter at de har sunket ned og sunket under havoverflaten, kalles slike undervannsfjell med flate topper for guyot,[1] etter den sveitsiske geografen og geologen Arnold Guyot (1807-1884).[3]
Jordens hav inneholder mer enn 14 500 identifiserte undervannsfjell,[4] hvorav 9 951 er undervannsfjell og 283 er guyoter, som dekker et totalt areal på 8 796 150 km2, er kartlagt,[5] men bare noen få har blitt studert i detalj av forskere . Guyoter er mest tallrike i den nordlige delen av Stillehavet, og følger et særegent evolusjonært mønster av utbrudd, oppbygging, innsynkning og erosjon. De siste årene har flere aktive undervannsfjell blitt observert, for eksempel Kamaʻehuakanaloa (tidligere Lōʻihi) på Hawaiiøyene.
Undervannsfjell er stort sett av vulkansk opphav, slik som for eksempel Emperor Seamounts, som er en videreføring av Hawaii. Undervannsfjella har blitt formet av vulkansk aktivitet for millioner av år siden, og har siden blitt slitt ned av erosjon til de nå er under havoverflata. Den lange kjeden av øyer og undervannsfjell strekker seg tusenvis av kilometer nordøst for den store øya, og er et resultat av en plate som rører seg over et vulkansk aktivt område.
Undervannsfjell strekker seg ofte opp i øvre sjølag, og gir dermed bedre grunnlag for marint liv sammenlignet med havbunnen rundt. I tillegg til dette kan de lede næringsrike undervannsstrømmer mot overflaten. Undervannsfjell skaper dermed grunnlag for planktonvekst, og for alt over disse i næringskjeden, og bidrar til liv i et ørkenaktig åpent hav. Dette er også livsviktige stoppesteder for dyr som trekker over lange avstander, slik som for eksempel kvaler.
Referanser
^ab HO, 2008. Standardization of Undersea Feature Names: Guidelines Proposal form Terminology, 4. utg. International Hydrographic Organization and Intergovernmental Oceanographic Commission, Monaco.
^Nybakken, James W. & Bertness, Mark D. (2008): Marine Biology: An Ecological Approach. 6. utg., Benjamin Cummings, San Francisco
