Undervannsfjell er typisk dannet av utdødde vulkaner som stiger brått og som vanligvis blir funnet stigende fra havbunnen til 1 000–4 000 meter i høyden, karakteristisk med konisk form og mer enn 200 meter under havflaten.[2]Diametrene til disse flate toppene kan overstige 10 km.[3] Guyoter er oftest funnet i Stillehavet, men de har blitt identifisert i alle hav unntatt i Nordishavet. De er analoge med platåberg, det vil si fjell med flat overflate og bratte sider [4] (som mesaer) på land.
Fra den flate havbunnen, ofte på rundt 3000 til 4000 meters dyp, rager de opp som isolerte, avkuttede kjegler. Toppflaten synes å ha blitt dannet ved bølgeabrasjon, men kan likevel ligge på ca 1000 meters dybde. Guyoter har med andre ord ofte sunket ned etter at de ble dannet.
Historie
Guyoter ble først gjenkjent i 1945 av Harry Hammond Hess (1906–1969). Han var en amerikansk geolog og samtidig offiser i USAs marine og som samlet inn data ved hjelp av ekkoloddutstyr på et skip han ledet under andre verdenskrig.[5] Dataene hans viste at noen undervannsfjell hadde flate topper. Hess kalte disse undersjøiske fjellene «guyoter», etter geografen fra 1800-tallet, Arnold Henry Guyot.[5] Hess postulerte at de en gang var vulkanske øyer som hadde fått toppen erodert bort av bølgeslag, men som siden hadde havnet dypt under havoverflaten. Denne ideen ble brukt for å styrke teorien om platetektonikk.[5]
Funnet av guyotene førte, sammen med andre submarine observasjoner, til hypotesen om havbunnsspredning: bunnen av verdenshavene sprer seg eller glir bort fra midthavsryggene i retning inn mot kontinentene i samband med platetektonikk. Vulkanene følger med underlaget, som gradvis synker mens det beveger seg mot kontinentene. Dette stemmer med at de guyotene som ligger nær kontinentet, har sunket mer enn dem som ligge midt ute i verdenshavene.[6][7]
