Hun var datter av kunsthistorikerne Werner Meinhof (1901-40) og Ingeborg Meinhof. Hennes far var direktør for bymuseet i Jena, men døde av kreft tidlig under krigen.[7] I 1948 døde også moren, og historikeren professor Renate Riemeck fikk formynderskapet for deres barn. Riemeck var en av grunnleggerne av Deutsche Friedensunion i 1960, og her kom Meinhof første gang i kontakt med fredsarbeid og sosialistiske ideer. Etter å ha avlagt Abitur («artium»), studerte Meinhof filosofi, pedagogikk, sosiologi og germanistikk i Marburg i 1955–56. Hun ble aktiv i anti-atomvåpenbevegelsen og begynte å arbeide som journalist. Blant annet ble hun redaktør for det radikale tidsskriftetkonkret.
Bettina fortalte som voksen til Spiegel at hennes mor ikke gråt som 14-åring da hennes mor døde. Å holde gråten tilbake hadde Ulrike Meinhof lært nettopp av sin mor, og av morens venninne Riemeck. Meinhof gråt heller ikke da hun forlot sin mann, enda hun hadde vært svært glad i ham. Døtrene var da tre år gamle.[9] Etter attentatet mot Rudi Dutschke i april 1968 skrev Meinhof: «Protest er det når jeg sier at slik og slik ikke passer meg. Motstand er det når jeg sørger for at det som ikke passer meg, ikke lenger skjer.»[10]
Terrorist
Meinhof og Röhl ble endelig skilt i 1968, og Meinhof med seg døtrene og satte dem i en radikal førskole i Berlin, der de fikk lære om kapitalisme og Vietnamkrigen, om MaosKina og om anti-autoritær oppførsel. Meinhof skrev fortsatt i konkret selv om hun anså sin mann for å ha sviktet sitt oppdrag som kommunist. Hun tok med tvillingene på demonstrasjoner mot Vietnamkrigen, der de ofte måtte vagle seg på toppen av haugene med løpesedler i bilen.[11]
Ved rettssaken mot brannstifterne (to varehus ble antent i Frankfurt am Main natt til 3. april 1968)[12] som hadde satt fyr på Frankfurter Kaufhaus, ble hun kjent med de anklagede, Thorwald Proll, Horst Söhnlein, samt de senere medgrunnleggerne av RAF, Andreas Baader og Gudrun Ensslin.
På dette tidspunkt ble Meinhof tiltagende radikal og kompromissløs. I 1970 dro gruppen til palestinske leirer i Jordan, der de ble opplært i bruk av en Kalashnikov. I løpet av 1970- og 1980-tallet tok de livet av mer enn 30 mennesker.[13]
Bandens lederskikkelser var paret Baader og Ensslin. Da Meinhof lot det ettersøkte paret gå i dekning i leiligheten hennes, tok hun sitt første skritt ut i ulovligheter. Døtrene fikk streng beskjed om ikke å fortelle noen om gjestene, men det gjorde de likevel; fortalte kameratene sine om de hemmelige gjestene som farget håret på badet. Da de tok med seg venner hjem for å vise dem Baader og Ensslin, ble Baader rasende; men det var ikke barnas feil at han ble tatt kort tid senere. Han ble stanset av politiet i april 1970 fordi han kjørte for fort. I mai 1970 hjalp Meinhof ham å rømme fra fangenskap. Han fikk lov til å besøke et forskningsinstitutt sammen med vokterne; påskuddet var at han skulle «intervjues» av journalisten Meinhof. Hun skulle spille overrasket når en forkledd Ensslin stormet inn sammen med en mann. Imidlertid blandet vokterne seg i dette, og i det påfølgende sammenstøtet ble en tjenestemann alvorlig skadet. Meinhof flyktet sammen med de andre, og gikk i dekning som dem.[14]
I 1970 kidnappet Meinhof døtrene som ble vekket grytidlig en morgen og fikk vite at de måtte flykte, ellers ville deres far komme og ta dem. Sammen med tre kvinner ble de kjørt til Frankrike og smuglet videre til et sted for hjemløse på Sicilia. Her fikk jentene vite at de skulle bo fremover.[15] Planen var å overlate dem til Folkefronten for Palestinas frigjøring i Jordan, men journalisten Stefan Aust reddet dem og fikk dem gjenforent med faren.
Gruppen kalte seg første gang Rote Armee Fraktion i Meinhofs tekstDet urbane gerilja-konseptet fra april 1971. RAF utførte en rekke bankran, dokument- og biltyverier. I mai 1972 angrep den det amerikanske militærs hovedkvarter i Frankfurt am Main og i Heidelberg, tysk politis hovedkvarter i Augsburg og i München, dommeren Wolfgang Buddenberg der bilbomben i stedet skadet hans kone,[16] og forlagshuset Springer. I løpet av juni 1972 klarte tysk politi å arrestere og fengsle de fleste av RAFs førstegenerasjons medlemmer, inkludert Meinhof.[17]
Ulrike Meinhofs grav.
Fengsel og død
Hun ble arrestert i juni 1972 i Langenhagen og dømt til åtte års fengsel for seks mord, 60 mordforsøk, bombeattentater, mordbranner, bankran og en rekke andre forbrytelser. Hun hengte seg i fengselscellen i Stuttgart i 1976 før hun skulle for retten for ytterligere fire andre drap, 54 drapsforsøk og for å ha grunnlagt en kriminell organisasjon. Enkelte konspirasjonsteoretikere har i ettertid påstått at selvmordet var arrangert, og at hun ble myrdet av myndighetene. Det ble imidlertid senere oppdaget at hun hadde blitt stadig mer isolert fra de andre RAF-innsatte i fengselet, og blant meldinger dem imellom ble det oppdaget at Gudrun Ensslin hadde kritiserte henne skarpt.
Av alle RAF-fangene ble Meinhof holdt i lengst og hardest isolat. Likevel ble hun angrepet av sine feller for å være «borgerlig». Gudrun Ensslin beordret henne til å «underordne seg kampen mot dine kvinnfolkbehov». Meinhof hengte seg i et oppskåret håndkle i cellen sin i Stammheim-fengselet (Stuttgart) 9. mai 1976. Det var morsdag i Tyskland.[18] Døtrene hennes var 13 år gamle. Hun hadde ikke etterlatt seg noe avskjedsbrev, heller ikke til dem. «Et berg av ideologi, hat, mot, vold og negative tanker - slik var min morsarv,» sa Bettina Röhl senere om sin mor, kjent som «Europas farligste kvinne».[19] I slutten av 1969 ga Ulrike Meinhof et intervju, lagt ut på youtube, der hun forklarte hva hun mente om familie og barn, og hvor «vanskelig, vanskelig, uhyggelig vanskelig; vanskelig, uhyggelig vanskelig» det er for kvinner å sysle med politikk, for barna forstyrret hennes politiske engasjement.[20]
Flere kommuner i Tyskland motsatte seg at Ulrike Meinhof skulle gravlegges hos dem. Til slutt ble hun 15. mai 1976 gravlagt på Trefoldighetskirkegård III (Dreifaltigkeitsfriedhof III) felt A-12-19 i Mariendorf, Eisenacher Straße 62, Tempelhof-Schöneberg i Berlin. Bisettelsen ble fulgt av ca. 4 000 mennesker.
Når hun ble tildelt et gravsted her, skyldtes det kanskje at RAF-sympatisører i 1974 hadde okkupert Heilig-Kreuz-Kirche («Helligkorskirken») på Blücherplatz i samme bydelen, i anledning de fengslede terroristenes - deriblant Ulrike Meinhofs - pågående sultestreik. Ledelsen i Helligkorskirkens menighet forsøkte å få til en fredelig avslutning på okkupasjonen, og var i dialog med okkupantene. Blant annet avla den daværende biskop Kurt Scharf (1902-90), som i 1933-45 tjente som prest i Sachsenhausen konsentrasjonsleir,[21] besøk hos Meinhof i fengselet[22] i november 1974. Besøket utløste en mediestorm: «Biskopen må vekk!»[23] Det ble reist spørsmål om den evangeliske kirke virkelig sympatiserer med terrorister.[24]
Ulrikes eldre søster Wienke Meinhof Zitzlaff (10. juli 1931 – 4. mars 2017) var motstander av gjenopprustningen av Vest-Tyskland og aktiv i stiftelsen av en internasjonal undersøkelseskommisjon for etterforskning av omstendighetene rundt søsterens død. Som medlem av pårørende-gruppen deltok Wienke i arbeidet med å dokumentere bruken av isolat som et brudd på menneskerettighetene.[25]
.jpg)
